Lidenskapeleg seglar og heilhjarta bassist

Remi Arefjord frå Bergen har mange sider: Tatovert, hardbarka punkar med kraftvokal, knallharde tekstar og sterke bassfingrar. Han er og ein lidenskapleg seglar og eventyrar, som har kryssa Atlanterhavet, og ein ekstremt hyggeleg fyr, med gode historier, sterke meiningar og brennande interesse for norsk undergrunnsmusikk.

  Foto: Evig Lyttar (Remi og hunden hans, Winston)

Foto: Evig Lyttar (Remi og hunden hans, Winston)

Starta i ung alder

Arefjord var tidleg ute som musikar, og i motsetnad til mange andre som vel bassen fordi dei ikkje heilt klarar å meistre gitaren, var han ein heilhjarta bassist frå starten av.

Det begynte med at eg fikk meg en bass når eg var 13 år. Då lærte eg meg de fire punkegrepene, og startet et band sammen med noen barndomsvenner eg vokste opp med når eg ble 15 tror eg. Det første bandet eg spilte i het Dischord. Veldig sånn rockeband, inspirert av Gluecifer, Hellacopters og Turbonegro. Typisk Skandirock! Ingen av oss var gode til å spille, så vi ble enige om at vi aldri kom til å bli noe stort band. Men det vi satset på var å bli et fett oppvarmingsband! Når vi spilte litt dårlig så var det lett for et større band å gå på etter oss.

Frå Social Suicide til Tirades

I dag speler Arefjord blant anna i det noko lunde ferske bandet Tirades som i 2015 kom med debutplata si "A Lifetime Of Wars". Men vegen dit har vore alt anna enn kjedeleg. Før den tid var han med i det godt etablerte hardcorebandet Social Suicide, som naut god suksess rundt om i verda. Men eit ynskje om å starta eit skikkeleg skittent punkeband oppstod etter at turneane med Social Suicide minska, og bandet før Tirades, Fight!, blei født.

Fight! startet vel egentlig som en idé i baksetet på Hiakken på en Social Suicide turné, når meg og Esteban skjønte at vi ikkje kom til å turnere så mye med det bandet lengre. Vi fant ut at vi ville starte et band ved siden av som vi kunne reise litt med. Då hadde vi spilt i flere år med et apparat rundt oss, med management, booking og hele pakken. Fight! Skulle vere mer et punkeband der vi bare gjorde alt sjøl og spilte så kjapt vi kunne og gjorde det vi ville. Så kom det til et punkt der vi satte oss ned og diskuterte om vi skulle gjøre noe mer ut av Fight! eller om vi bare skulle legge det ned, for det skulle egentlig aldri være et hovedprosjekt.

Det skulle visa seg at karane var for glade i å spele saman til at dei kunne legge bandet på is, så ei atterføding stod for tur.

Det ble til slutt bestemt at vi skulle satse litt mer på det. Da ble det egentlig litt naturlig å tenke litt mer over ting vi gjorde og legge litt mer inn i låtskrivingen, og ta oss sjøl litt mer på alvor, slik at de som hørte på også skulle gjøre det. Det var då vi bestemte oss for å skifte navn, men vi i bandet sier jo alltid at Fight! og Tirades er to forskjellige band. Musikkmessig er det iallfall helt annerledes, hele pakken ble noe helt annet enn Fight!. Når det ble bestemt at vi skulle spille inn plate med Tirades så laget vi låtene i en litt annen retning enn i Fight!. I tillegg fikk vi med oss en produsent! Det var et steg i en litt mer voksen retning kan du si.

Men låtskrivarprossessen i Tirades er omlag den same som i Fight!, seier Arefjord.

Eg og Esteban skriver vel omtrent halvparten av tekstene hver. Esteban er den som skriver mesteparten av riffene, så lager vi låtene sammen på øving. En ting vi har tatt med oss fra Fight! er den mentaliteten at ingenting er for teit til å teste i en låtskriverprosess. Dette har gjort at låter har blitt annerledes enn det vi egentlig hadde tenkt, fordi vi har turt å prøve på ting som vi kanskje i utgangspunktet har tenkt er teite ideer eller unødvendig å prøve, noe som har ført til at låten har tatt en annen retning, men til det bedre!

  Foto: Tirades (f.v: Mathias Simonsen, Remi Arefjord, Markus Den Ouden og Esteban Munoz)

Foto: Tirades (f.v: Mathias Simonsen, Remi Arefjord, Markus Den Ouden og Esteban Munoz)

Låtskrivaren

Det er mange låtar frå debutplata som har festa seg i hovudet til Evig Lyttar, men den soleklare favoritten er "Reach Victory". Den har Arefjord skreve, så då var det ikkje så vanskeleg å gå litt djupare inn i kva låta handla om.

Når eg skriver tekster begynner eg alltid med å sette meg ned for å finne noe som engasjerer meg eller noe som skaper følelser i meg. Som regel skriver eg jo om ting eg mener ikkje er sånn som det skal være, en slags kritikk mot ting i samfunnet som eg reagerer på og som eg mener bør gjøres noe med. "Reach Victory" skrev eg vel i en periode der eg drev på med å planlegge turen min over Atlanteren. Eg synst min generasjon har blitt litt sofagriser som nøyer seg med enn spennende serie på tv-en. Det er nok spenning i hverdagen og i livet. Folk er jo forskjellige, og det er ikkje alle som har behov for å seile over Atlanteren i en pitteliten seilbåt, men låten er en oppfordring til å utforske seg sjøl litt, pushe seg sjøl litt. Bestemme seg for noe og faktisk gjennomføre det! Kjenn litt på ka du egentlig har lyst til å gjere med livet ditt og gjennomfør det om det er noe du brenner for.

For dei som ikkje heilt veit kva ordet Tirades betyr, kan Arefjord forklara at det handlar om ein slags kjenslemessig utblåsning, gjerne av noko ein reagerer på negativt eller noko som ein meiner ikkje er slik det skal vere, noko som absolutt stemmer med blant anna låtar som "Reach Victory".

Når du setter på en Tiradesplate så får du servert tekstmessige tirader om ting vi reagerer på og kritiserer.

Med slike djupe og sterke tekstar blir det naturleg å lure litt på kva som inspirerer låtskrivaren.

Det er mye forskjellig. I det siste så har eg hørt mye på Trash Talk. Eg synst de har et veldig energisk uttrykk som eg blir skikkeleg giret av å høre på, og som gir meg inspirasjon til å prøve å skape ein tilsvarende energi. Tekstmessig skriver de også mye fett. Ellers kan eg høre på Hip Hop når eg skal skrive tekster. Code Orange er et nytt Deathwish band som eg synst gjør mye fett, og de har vært et friskt pust i den musikken eg har hørt på så lenge eg kan huske.

Bass eller ikkje bass?

I Social Suicide spelte Arefjord bass i tillegg til å kora. I Fight! la han frå seg bassen og tok eit godt grep om mikrofonen som frontmann, der han var kjent for å både henga frå taket og kasta seg inn i publikum. No, i Tirades, såg han seg nøydt til å ta opp att bassen, men mikrofonen er også på plass. Når eg spør han om han saknar å kunne kasta seg rundt på scena utan eit ekstra instrument, er svaret klinkande klart:

Det var en diskusjon vi hadde når eg plukket opp igjen bassen, fordi vi tenkte at vi kanskje kom til å miste en spesiell type energi når eg var mer bundet til bassen og foran mikrofonen. Vi hadde mange forskjellige bassister og step-in bassister i Fight!, men vi fant egentlig aldri en bassist som hadde tid eller som kledde bandet. Eg foreslo veldig lenge at eg bare kunne ta bassen og være vokalist uten at de andre helt gikk med på det, nettopp fordi de ville beholde den energien med å ha en vokalist kun med mikrofonen. Men når vi begynte å øve sammen med bass og begynte å spille litt gigs der eg plukket opp igjen bassen ble vi enige om at det funket veldig bra, så vi bare gikk for det. For meg er det veldig kjekt å plukke opp igjen bassen, det er jo en bassist eg er, og eg trives veldig godt med å vere både det og vokkis. Klart, du taper litt energi når du ikkje har en vokalist som henger og dingler fra taket, men du kan like gjerne skape energi fra scenen om det står tre stykk i front med to gitarer og en bass. 

  Foto: Tuva Villa

Foto: Tuva Villa

Segling i blodet

Det er ingen tvil om at segling er ein viktig del av livet til denne karen, noko som kjem sterkt fram når han fortel om lidenskapen og kjærleiken til det å være på havet.

- Det begynte ganske tidlig, for eg har en onkel som har holdt på med seiling siden før eg ble født. Han var veldig flink til å ta meg med på turer når eg var liten. Så ble eg såpass gammal at det var andre ting enn seiling med min onkel som ble spennende, og det gikk flere år der eg ikkje var på sjøen i det hele tatt. Men når Social Suicide kuttet veldig ned på turneringen fant eg ut at eg måtte ha noe å gjøre på når eg ble gående hjemme mye mer enn det eg var vant til. Då endte eg opp med å kjøpe en sliten seilbåt sammen med en kamerat, som egentlig er ganske lik meg. En person som drømmer stort og er veldig bestemt på å gjennomføre det han bestemmer seg for. Vi hadde en felles drøm om å krysse Atlanteren, og fire år etter at vi kjøpte båten skjedde det. Mathias fra Tirades var med som mannskap. 

Det er heller ingen tvil om at det er vanskeleg å fortelje om kjenslene som oppstod i det desse karane hadde oppnådd målet sitt.

- Det går nesten ikkje an å beskrive med ord. For å si det sånn, ca 80% av alle samtalene vi hadde over Atlanteren var sånn "Å shit, no gjør vi det. No har vi reist fra alt og alle, og vi er helt aleine med flygefisken" liksom. Det er ikkje en historie eller en følelse det går an å gjenskape med mindre du har vært der sjøl. 

Når ein tenkjer på segling kan ein umogleg unngå å kome inn på tanken av å strande på ei øde øy. Då passar det seg å spørje om fem plater Arefjord absolutt tenkjer måtte vore med.

Kjempevanskelig spørsmål! Då tenker eg at man må velge fem plater man tror man ikkje blir lei med det første. Da må det bli fem plater som har fulgt meg lenge og som eg forstatt hører på. Rancid - And Out Come The Wolves, The Bronx - II, Converge - You Fail Me, Dr. Dre - 2001 er vel de fire første. Den siste platen, då snakker eg litt av erfaring, for det var en plate som betydde mye på Atlanterhavskryssen. Å sette den på og tenke hjem på Bergen, det skapte mye følelser i meg. Det er faktisk Jan Eggum - Bare Eggum. Den ville eg hatt med meg til litt mer vemodige dager der hjemlengselen tok et grep rundt hjertet! Så vil eg gjerne lure med meg NOFX - The Decline i tillegg siden det strengt tatt ikke er en plate. 

Interessa for norsk undergrunnsmusikk står sterkt

I tillegg til å ha vore ein del av det norske undergrunnsmiljøet sjølv i lang tid, har Arefjord eit godt forhold til resten av Noreg.

Eg har alltid vært glad i norsk musikk og hørt mye på norske band. Musikkmiljøet i Norge er veldig bra, og det er jo i stadig utvikling. Det er nye band som popper opp over alt, så det er et veldig spennende marked for undergrunnsmusikk i Norge, og i Bergen ikkje minst. Meg og Esteban driver jo plateselskapet Fight! Records, der får vi inn mye bra. Vi har nylig sluppet en EP for et band som heter Kalifornia, og eg er veldig spent på kass vei det bandet tar, og kor det ender opp. Ellers har du jo band som The Good The Bad & The Zugly som eg synst er dødsfett, og som gjør det bra for Østlandet. Ondt Blod fra Nord-Norge har jo gjort det veldig bra i det siste, og eg gleder meg veldig over deres suksess. Ondt Blod og Die A Legend fra Nord synst eg er veldig bra band.

Sidan frontmannen i Tirades har nokre år bak seg i miljøet, tykkjer Evig Lyttar det er lurt å spørje om nokre velvalte tips til nye band som ynskjer å starta opp.

Det beste tipset eg har er vel å ikkje starte et band for å bli stor. Ikkje fokuser på suksess. De bandene som alltid skal utvikle seg i takt med det som er populært akkurat her og no blir stort sett avslørt. Det er lett å lese band som alltid prøver å følge det som er populært. Bare knus på, lag den musikken som du sjøl synes er fett, og ikkje tenk for mye på kor du vil at bandet ditt skal havne. Det er ofte sånne type band som ender opp med å få ting til. Det skaper en helt spesiell energi i musikken når du skriver for din egen del. Følg lidenskapen!

  Foto: Evig Lyttar

Foto: Evig Lyttar

Framtida

Remi Arefjord og Tirades har mange ballar i lufta for tida. Blant anna har dei starta å spele inn ein EP som dei skal sleppe til hausten.

Eg har gledet meg veldig til å gjøre det ferdig, eg tror det blir bra! På debutplaten til Tirades hadde vi liksom med vokalisten i Comeback Kid som produsent, og vi gjorde ting veldig ordentlig. Vi la det vi kunne ned i det for at det skulle bli en så bra produksjon som mulig. Denne EPen har litt mer punkesjel i seg. Vi har gjort alt sjøl, og Esteban skal mikse det sjøl. Ingen produsenter. Vi har bare knust på med det vi syns er fett. Det blir en litt mer skitten og simpel utgivelse, men det er litt meningen også. Det er ikkje så spennende å slippe like og tilsvarende ting etter hverandre liksom! Vi vil på en måte heller lage litt kontrast til det debutplaten var. I tillegg har vi noen planer om singler og 7-tommere over nyttår som blir veldig spennende. Så satser vi jo på at det blir turné når vi slipper EPen!

Jau, det er heilt klart ei spanande tid framover for Tirades, og eg takkar Remi Arefjord så mykje for tida, men og for at han er ein skikkeleg bra kar!

Nedanfor kan du sjekka ut spelelista Remi sat saman i høve intervjuet. Kos deg!