Gjesten: Sandra Elise Frantzen - Tromsøs Iboende Kåtskap

Sandra Elise Frantzen er vår neste gjest! Ho står blant anna bak Gulp Fanzine! Rå person som du rett og slett skal bli betre kjent med no! Kos deg.

TROMSØS IBOENDE KÅTSKAP

En kjærlighetserklæring

I fjor var jeg på Verdensteateret og fikk med meg Krisemøte med Kyrre Holm Johannessen og Kristopher Schau. Kyrre bodde 2 år i Tromsø fra 1993-1995 da han studerte litteratur og filosofi. Han beskriver sin opplevelse av Tromsø som en by med brunstig stemning.

Kristopher: “Det kjenner jeg også på når jeg kommer hit. Måten de har en litt sånn kåt væremåte. Det ligger noe... *stønner* ...i bånn på mannfolka liksom.”

Kyrre: “Litt også i kvinnfolka?”

Kristopher: “Ja, men det er liksom den samme maskuline seksualiteten i de også.”

Kyrre: “Som 20-åring satte jeg veldig pris på det.”

Det andre året til Kyrre bodde han i Tromsdalen og hadde en ganske spesiell husvert som eide en magisk termos. Du kan høre hele episoden her.

Da The Dogs spilte på Blårock samme kveld, ropte Kristopher:“TROMSØ!!! IKKE SKUFF MEG NÅ!!!” Publikum svarte med å nesten knuse hele Blårock. Det er noe elektrisk i lufta. Forventninger og evig potensiale. Du kan alltid prate med den som står ved siden av deg i baren. Dama som står ved siden av deg på dass forteller deg åpenhjertig om sin nye elsker mens du venter på at hun som tømmer mensenkoppen sin skal bli ferdig. Det er alltid noe som skjer og det er alltid noen du kjenner som sitter på stamstedet ditt. Det dukker alltid opp nye mikrolokale tradisjoner og konsepter som nakennach, nakenyoga, gulvet er laget av lava - naken, 100 selfier med kuken til barsjefen din, stjeling av klisne sambuca shots med 3 sugerør i tandem og nordnorsk mesterskap i alkoholisert vikingbryting. Når du våkner opp med dipp og potetgull i hele senga, ketchup på føttene, 2 jenter og en diger kul på skallen din - da vet du at du er i Tromsø.

3 første foto: Instagram @sandra.elise.frantzen - Full Rygg, Julian Robert Early (Cult Member)

Siste foto: Instagram @sandra.elise.frantzen - Jeg klarte å lure Erik Sigurd Skaffem Jorung (Sunshine Reverberation) til å ta denne.

Denne tatoveringa fikk jeg gjøre på Christian Skallebø Larsen (Mama Said No). Etter det har flere bedt meg om å gjøre tatoveringer hvor jeg får full frihet med motivet og gir meg rom til å mane noe frem.

Jeg er tatovør og jobber for tiden på Studio 13 sammen med Jepe og Ole Marius Seppola Isaksen (Box of Mothers, Blót, Kobol) Jeg lager fanzina Gulp med ujevne mellomrom og var med på å starte Cat Collective - et samarbeid for kvinner som jobber med kunst og kultur. I tillegg lager jeg platecover, buttons, klistremerker og motiv til t-skjorter så ofte jeg får muligheten. I desember flytter jeg fra Tromsø og vil derfor benytte sjansen til å sverge min udøende kjærlighet til 9000 Tromsø. Byen som alltid hvisker meg i øret når jeg bor i en annen by. Byen som holder meg oppe om natta, som jeg ikke klarer å slutte å tenke på, som får meg til å drikke for mye, som får meg til å gjøre dumme ting og som nesten holdt på å ta livet av meg.

Albumcover. Heave Blood and Die, VOL II Singelcover, Heave Blood and Die, “Krokodil”

Singelcover. Heave Blood & Die, “Brigade” Singelcover. A Million Pineapples, “Safe Zone”

Albumcover. Read Headed Sluts Penal, notbatbok og to lommespeil til Tvibit

I skrivende stund skal jeg se Great People på Onsdagskaos som er arrangert av Isak Harbitz (The Modern Times, KAOS Music). Jeg elsker å gå på konsert midt i uka. Da Monkey Plot spilte på Bastard for et par uker siden ble jeg transportert til en ferie jeg var på i Texas for noen år siden. Bandet tok meg med på en tur inn i glemmeboka i skallen min og alle minnene fosset frem. Lukt kan ha den samme effekten på oss. Da vi kjørte ut av den lille collegebyen så jeg det første tegnet på at vi hadde forlatt den liberale bobla, en silo som noen hadde malt “Never forget 9/11” på. Vi kjørte gjennom ørkenen på vei til et hull i bakken, ei hytte i en canyon. Jeg så tumbleweed for første gang. I den lille steinhytta måtte jeg sove øverst i køyesenga som var så nært taket at det føltes som å ligge i ei kiste. For å holde paranoiaen i sjakk måtte jeg se ned på gulvet for å klare å sove. Jeg stod alene i publikum på Bastard, edru og var helt tilstede, men samtidig på et helt annet sted i en helt annen tid. Det er en av de fjerneste musikkopplevelsene jeg har hatt.

Jeg bestemte meg for å lage ei fanzine på Dreamkiller i 2016. Det var i samme periode som jeg hadde sett Salad Days: A Decade of Punk in Washington, DC. Gulp oppsto som et behov for å dokumentere konsertene og alle de sinnsyke menneskene rundt meg. Noe jeg dessverre mislyktes totalt i å gjøre, fordi fanzina fort skled ut til å bli et helt rått, kreativt utløp og en emosjonell utslagsvask. Den fikk sitt eget liv, uten fast format med varierende innhold og kvalitet. Edd Stian Sivertsen (Rumblin’ Retards, Counter Cunt Movement, Josef Fritzl and the Basement Babies) var den som virkelig fikk meg til å ta steget videre fra idé til en helvetes fest på Bastard Bar med 2 amerikanere som oversatte Danny Brown til nordnorsk, Beach Bitches og overraskelseskonsert med Rumblin’ Retards. Konferansieren min endte opp i et forkle som var laget av en søppelsekk mens han barberte hodet på en av kokkene fra Blårock. Det hele var sydd sammen med Karl Løftingsmo Pedersen fra Heave Blood & Die, som førte oss ned i dypet med bassen sin og med høytlesning av diktet«Gjesteliste»av poeten Bodil Oceán. Magnus Leirvaag Sandnes (Anti Nation, Rumblin’ Retards, Nestleder i Tromsø Punk Rock Forening, Ghana Bootlegging) sto foran meg og jeg hørte han si: “Det her e faen mæ necropunk.” Alt dette ga meg blod på tann og jeg jager alltid den neste gode ideen. Det er alltid noen rundt meg i miljøet som har gode forslag og stiller opp for å hjelpe til. Jeg blir alltid sjokkert og føler at jeg lever i en slags feberdrøm når jeg ser hvor mange menn jeg får til å ta på seg nettingstrømper, som lar seg dekke i bodyglitter og jeg får til å holde vannmeloner som om det er babyen deres.

Denne fanzina er pryda med bilder av menn i dameklær, intervju med bandmedlemmer om fantasidyrene deres, sexhistorier fra vennene dine og gamle bilder fra videregående.

Konvolutt, cover Gulp Fanzine #2, cover

Dette er en julespesial som handler om selvmord. Jeg snakka med noen av de jeg kjenner som har overlevd det samme. På våren 2014 var det første jeg tenkte på da jeg våknet og det siste jeg tenkte på før jeg sovna at jeg ville dø. Det er en tilfeldighet som gjorde at jeg overlevde, ei tekstmelding fra en venn som sa alle de riktige tingene. De ordene fikk meg til å stoppe. Eller til å fortsette, å fortsette å leve, en dag om gangen - resten av livet. Det er helt sprøtt å se tilbake på det i ettertid, det er som å snakke om en annen person. Når jeg ser tilbake på alle de gode opplevelsene og alle de gode menneskene jeg har blitt kjent med, i tiden etter mitt absolutte nullpunkt, forstår jeg at ingenting av det hadde skjedd hvis jeg hadde meldt meg ut av livet. Det ble bedre. Jeg kommer aldri til å ta noe for gitt igjen.

Denne festen er godt husket av mange fordi mannen min klipte av meg håret med ei sløv saks mens jeg leste... nei...jeg ropte diktet mitt om mannen som fulgte etter meg hjem og spurte om han kunne bruke kroppen min.

Foto: Silje Lomakka

Mer menn i dameklær. Jeg er over gjennomsnittet opptatt av menn i dameklær. Denne fanzina var en tegneserie skrevet i samarbeid med A Million Pineapples. Den hadde også med et lite trykk av sexy sitroner.

Dette er skilsmisseutgaven. Jeg fylte den med alle de verste tingene jeg måtte bla gjennom da vi flyttet fra hverandre. Bryllupsbilder og alle tegningene han laga til meg. Mange av tegningene er unnskyldninger. Den beste måten å gå videre på var å gjøre det til kunst. Tatoveringa ble laget på han, søndagen 2 dager etter vi gjorde det slutt.

Denne festen var på en søndag. Jeg hadde fylt Bastard med hvite roser og tatt på meg brudekjolen min og dj’en spilte masse kjærlighetsmusikk. Eksmannen min ble mottatt av applaus av de andre gjestene da han kom. Det var 4 turister der som helt sikkert hadde sin sprøeste opplevelse i Tromsø. Jeg ble så full at jeg ble nektet servering for første gang i mitt liv. En milepæl. Det siste jeg prøve å bestille var en rom & cola. Jeg liker ikke cola engang. Noe som forklarer hvor personlighetsforstyrra jeg hadde blitt. Etter jeg ble nekta sa jeg følgende til bartenderen: “Okei…. Taaaa av dæ skjorta!” Det er så betryggende å vite at når jeg blir kokt ned til kjernen min, innerst inne er jeg ei 50 år gammel dame på julebord.

Denne fanzina er mer en collage om Antichrist. Fantastisk fest hvor jordmor Mike Murphy tok imot Baby Satan fra en høygravid Rolf Ole Rydeng Jenssen (JABBA, Die A Legend, Banaan, Reptile Master, Cult Member)

Foto: Silje Lomakka

Nå har jeg hatt en lang pause fra Gulp. Jeg har endelig fått litt mer plass i skallen min til å tenke og opplevd mye nytt som kan informere arbeidet mitt. Neste nummer kommer ut 2. Februar 2019 på Fanden I Troms Fest som arrangeres av Truls Norbye (The Box of Mothers, Blót, Die A Legend, Banaan, Kobol, Cult Member)

Jeg har flytta 29 ganger siden jeg ble født og i desember fyller jeg 29 år. For meg er det helt naturlig å flytte på meg, taterblodet mitt begynner alltid å koke etter noen år på samme sted. Til neste år skal jeg reise mest mulig og tatovere. Jeg håper jeg får det til og finner noen bra studio som vil ha meg som gjest. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt beste og se hvor langt jeg kommer meg. Men jeg vil alltid ha et reservert sted i hjertet mitt til Tromsø, et Tromsø-formet hull som ingen andre byer klarer å fylle. Uten deg hadde jeg ikke vært noe. Levra mi hadde nok vært betydelig friskere om vi ikke hadde funnet tonen. Men jeg føler meg alltid levende i Tromsø og jeg blir aldri lei deg. Jeg kommer bestandig til å få lyst på en bit til og la deg ta en bit av meg. Jeg kommer alltid tilbake. Elsker deg, 9000.

Sandra Elise Frantzen