Gjesten: Sivert Moe // Anger

Neste gjest ut er Sivert Moe, mannen bak den stadig veksande podcasten ANGER! 


  Foto: Line Berre

Foto: Line Berre

Programleder i podcasten «Anger» og vokalist og låtskriver i det nyfødte og totalt ukjente bandet Rats in Cute Costumes.

I oktober i fjor trykket jeg «publiser» på den første MP3-filen av podcasten min. Den hadde den treffende tittelen «#1: Dag Sørås» fordi Dag var første gjest ute. Dette var ikke min første podcast, men min første alene (med gjester riktignok). Grunnen til at jeg trodde det skulle gå greit var at jeg var nødt til å være alene med en gjest i den forrige podcasten, da min kjære makker var forhindret grunnen sykdom. Da kunne jeg jo avlyst hele innspillingen, men siden gjesten allerede var på vei måtte jeg jo fullføre. Og den eneste forberedelsen jeg hadde gjort var å være oppriktig interessert i gjesten som var på vei. Det var nok til at det gikk. Så da den podcasten ble avsluttet, ville jeg ikke avslutte - og satte i gang «Anger».

Hvorfor anger, da? Spør folk. I tillegg til det jeg får mest: Hvordan får du tak i alle disse gjestene, da? Der vil jeg ta det siste først, for det er minst interessant, og kanskje folk slutter å spørre. Jeg tar kontakt med dem - og spør.

Jeg mener anger er et tabu vi kanskje ikke har registrert helt at vi har. Hvor ofte har du snakket om anger med vennene dine? Kjæresten din? Moren din? Faren din? Søsteren din? Andre familiære og ikke-familiære relasjoner? Jeg vil tro at svaret som oftest er nei. Anger er et ikke-tema. Et tema vi skal holde for oss selv. Noe vondt. Noe skamfullt. Nå har jeg en podcast hvor jeg uke etter uke stiller interessante mennesker det samme spørsmålet:

Hva er forholdet ditt til anger?

Og de utrolig fine, dype, tunge, hysteriske, finurlige og uforglemmelige samtalene som kommer ut av dette ville jeg aldri i livet vært foruten. I starten tenkte jeg at dette bare var et tema jeg var nysgjerrig på og som det generelt prates lite om, og at det var litt smalt og rart. Men det er tydelig at dette er alt annet enn smalt når det vepsebolet nå er åpnet. Fler og fler både i og utenom podcasten forteller meg angerfylte historier som jeg vrir meg stolen av både på grunn av glede og skadefryd.

Da jeg hadde min venn Peder Kjøs (psykolog) på besøk i den femte episoden av podcasten, hadde han med seg en del musikalske eksempler på anger og mangelen på dette. Det var noe jeg ble virkelig nysgjerrig på, for som en låtskriver og musikkelskende kar selv kan jeg telle på én hånd de sangene jeg har skrevet om anger. Men herregud, det finnes. Det mest åpenbare eksemplet på musikalsk anger er selvsagt den såre «Non, je ne regrette rien» som ble foreviget og berømt av Édith Piaf. En viktig grunn til at denne er så velkjent må jo være at til tross for at hennes liv var preget av misbruk, tidlig uønsket graviditet, drapsforsøk og et heidudranes rusmisbruk, så klarte hun mot slutten av sitt liv med en skjelvende, nærmest forhekset stemme å ytre de skremmende ordene: JEG ANGRER INGENTING.

Det er vel så tungt som det overhodet kan bli.

Selv om det er såpass skremmende og så skjevt som det går an (faktisk så skremmende at jeg blir oppriktig redd når jeg hører stemmen til Piaf, hadde en tung og god metal-låt hatt en sample av stemmen hennes i bakgrunn hadde jeg tisset på meg umiddelbart) så må jeg si at jeg foretrekker den erke-amerikanske, tøffe skinnjakke-angeren til Danko Jones i den treffende låten «Full of Regret» hvor han gauler ut:

"Regrets, I've had mine Lonely nights and a whole lot of wasted time" 

Det er en mer oppriktig, enkel og rett-fram holdning til angeren. (Også hjelper det selvfølgelig at Lemmy og Frodo figurerer i videoen) Ja, vi har den og har hatt den alle sammen. Ingen vits i å feie den under teppet. Vi må erkjenne at den finnes, og vi må klare å reflektere over den og ta til oss noe nyttig av den - gjerne sammen med noen. Mitt forsett for året må være å vie enda mer tid til den, i tillegg til den tiden jeg bruker på den i podcasten. For å skrive den ut i låter med tunge riff som kan resonnere med den samme nerven som en del anger kan ha, er en helt fantastisk fet ting. Låtene jeg skriver nå legger ingenting under, er ting jævlig så blir låtene det også, i alle fall tekstlig. Så når vi omsider skal forsøke å sakte men sikkert slippe det illsinte, pestbefengte men småsøte ekornet vårt ut i skogen, skal jeg sørge for at det er så proppfull av anger som overhodet mulig - og ikke være redd for å skrike ut om det.

Sivert Moe