Gjesten: Line Skille (disharmoni)

Då var det dags for å få inn ein gjest frå ein av dei råaste og mest aktive musikksidene Noreg har å by på, disharmoni. Line Skille er sjefen og har mykje rått å fortelle deg om sin veg inn i musikken. Eg kan for min del kjenna meg att i ein heil del ting her!

Drømmen om Roskilde

Husker veldig godt første gang jeg hørte noen snakke om Roskildefestival. De som var noen år eldre enn meg hadde vært der og snakket om festivalen som paradis på jord og noe som bare måtte oppleves. Etter det hadde jeg alltid en plan om å dra dit, fulgte med i media hver gang festivalen ble arrangert, samtidig drømte om alle konsertene og alt man kunne oppleve. Det hele ble nærmest en avstandsforelskelse.

Jeg klarte ikke få meg selv ned dit før i 2003, sommeren jeg fylte 21 år.

Alltid på jakt

“Jeg fant fort ut at jeg er en lytter og det har jeg vært siden jeg ble besatt av Michael Jackson som liten.”

Helt fra barndommen har musikk vært en viktig greie for meg. Ble ikke interessert i å spille instrumenter selv, selv om jeg gjorde noen iherdige forsøk på sang, flaskeblåsing, blokkfløyte, klarinett og noen få piano og gitartimer. Jeg fant fort ut at jeg er en lytter og det har jeg vært siden jeg ble besatt av Michael Jackson som liten. I tolvårsalderen skaffet jeg meg min første jobb etter skoletid. Jobben gikk ut på å prikke jord og plante blomsterskudd som etter hvert skulle selges til butikkene. Nå ble jeg avhengig av musikk tett på ørene, og slik begynte jakten der radioen ble den viktigste kilden. Husker så godt mine iherdige opptaksforsøk hver gang en sang jeg likte ble spilt på radioen. Satt klar til å trykke på kasettspillerens opptaksknapp. Slik hanket jeg inn ny musikk som skulle spilles på min fargerike Walkman.

Fortsatt på midten av nittitallet og min far hadde gått i innkjøp av Pink Floyds «The Division Bell». Den gang var jeg nok mer opptatt av gutter, ballader og listemusikk som kunne danses til, men plata vokste på meg og fikk meg etter treigt hvert peilet mer og mer over mot sjangeren rock. Roxette, Bon Jovi, Guns N' Roses, Nirvana og Metallica var sentrale roller her i tillegg til divaer som Celine Dione, Mariah Carey og Skunk Anansie samt Fugees, MC Hammer og Public Enemy. Kunne heller ikke unngå The Brothers med coveren av AC/DC hiten Back in Black og Napoleon XIV sin They're Coming To Take Me Away Haha, hvor tvillingene hadde med seg gjesten og den klassiske sangerinnen Olga Maria. Begynte å følge mer og mer med på hva MTV hadde å by på mot slutten av nittitallet og fant meg bare fler og fler favoritter. Foo Fighters, No Doubts klassiske «Tragic Kingdom», Green Day sin «Dookie», Oasis og The Prodigy var store favoritter, men den aller største av de alle var nok Tommy Tee sin Takin Ova når den kom. Flaut å innrømme, men jeg var en del av bygde-bertene som satt i rånebil med mye dundrende lyd. Denne låta ble så å si aldri ferdigspilt.

Heldigvis var dette enda en fase i mitt liv og det ble ingen rånekarriere på meg.

Kristen-punk-rock-hardcore-metal

“Viktigste av de alle var Motorpsycho. Å bli introdusert for dette bandet var som å bli født på ny. Hadde jeg ikke vært musikkinteressert før var jeg det i hvert fall nå.”

Etter en forestilling med ungdommer fra ulike steder i Norge som forkynte Guds ord, ble jeg frelst. Dette førte til min billett ut fra den lille byen hvor jeg bodde. Jeg hadde ikke fylt atten enda, men reiste fra Midt-Norge til Østlandet for å gå på folkehøyskole. Her fikk jeg venner som hadde samme interesser som meg. Musikken. Ble introdusert for mye i tillegg til gospel og visesangerne fra møtene. Viktigste av de alle var Motorpsycho. Å bli introdusert for dette bandet var som å bli født på ny. Hadde jeg ikke vært musikkinteressert før var jeg det i hvert fall nå.

Denne tiden gikk jeg for det meste på konserter som var i regi menigheter og eller andre kristne arrangører. Kristen rock, punk og metal var det jeg oppsøkte, og favorittene var selvsagt Silver og Extol. Begge hadde noe de andre ikke hadde, mer driv, tyngre riff og fikk sprelske ungdommer til å bli enda sprelskere. Vi hadde hullete bukser, nagler, buttons, Converse og plagg som bar budskapet Right Religion og WWJD (What Would Jesus Do). Vi var forhatte kristenpunkrockere, passet ikke inn hos de andre fordi vi trodde på Gud. Men det brydde vi oss lite om. Jeg har mange gode minner fra denne tiden, men tror ikke noen slår DP-festivalen. Mitt første møte med en skikkelig festival. Teltsoving, konserter, moshpit og gjørme. Husker spesielt godt konserten med Hilma Nikolaisens Umbrella og Silver. En stor avslutning på en periode i livet mitt.

Nye dører åpnet seg og jeg ble lydhør for mer og mer alternativ musikk, blant mange Einstürzende Neubauten, Bjørk og Tool.

Så reiste jeg endelig til Roskilde.

Roskildefeber

Året er 2003 og jeg bor i Dublin. Rett før jeg reiste ble vennegjengen enig om å møtes på Roskilde. Vi hadde ikke noe valg og jeg kunne ikke vente lengre. Programmet var bare så altfor bra. Helt overveldende. Metallica, Gogol Bordello, The Streets, Coldplay, Gåte, Iron Maiden, Kaizers Orchestra, Sigur Ros, Turbonegro, Squarepusher, Immortal, Melvins, Mew, Outlandish, Tomahawk, The Cardigans, Bjørk, Massive Attack, Queens of the Stone Age, Yo La Tengo og Daniel Johnston var blant programmets allsidige omfang. Jeg tror neppe jeg har gledet meg like mye som jeg gjorde før denne reisen. Det var endelig også min tur å oppleve Roskilde og det ble ikke feil.

“Jeg fant ut hvorfor støvet som blåser i alle retninger er gult”

Jeg møter venninna mi i København før vi spent tar toget sammen mot Roskildefestival. Siden vi har hørt at det lønner seg å komme tidlig for å få best mulig teltplass, møter vi tidlig. Vi går ut av toget i det portene til campingen åpner. Du kan se folk halvveis løper med bagger og telt for å få de beste plassene. Vi finner oss en fin plass på Vestsiden og holder av plasser til folk som kommer etter. Følelsen når området er kupert, teltene satt opp, gjort innkjøp av kalde grønne og endelig kunne lene seg bakover for å studere programmet var ren nytelse. Når festivaldørene åpnet og det ble tid for konserter, var det ikke mange som så mye til meg. Det var flere navn på plakaten jeg allerede hadde hørt om og måtte sjekke, men også flere jeg ville oppdage. Gikk på jakt og fikk mange gode konsertopplevelser.

Roskildefeberen tok meg og jeg dro tilbake de tre neste årene. Ble godt vant roskildegjenger, på godt og vondt. Jeg fant ut hvorfor støvet som blåser i alle retninger er gult, hvordan du lager drenering når det fosser regn på sitt verste, hvorfor man ikke burde satse på å sette opp festivalens lengste flaggstang uten god nok sikkerhet (ble nesten spiddet), hvorfor man ikke skal lage vindu i presenningen selv om det er sol et lite øyeblikk og hvorfor man står tidlig opp for å bæsje og dusje. Mange opplevelser jeg ikke skulle vært foruten, men det får være til en annen gang å fortelle.

Roxette: https://www.youtube.com/watch?v=LlVI7ZNiFlI

MC Hammer: https://www.youtube.com/watch?v=otCpCn0l4Wo

Nirvana: https://www.youtube.com/watch?v=fregObNcHC8&list=RDfregObNcHC8&start_radio=1&t=15

No Doubt: https://www.youtube.com/watch?v=TR3Vdo5etCQ

Green Day: https://www.youtube.com/watch?v=NUTGr5t3MoY

Takin Ova: https://www.youtube.com/watch?v=RRemp82FFjE

Silver: https://www.youtube.com/watch?v=G4KHR2MQnF4&list=RDG4KHR2MQnF4&start_radio=1&t=13

Einstürzende Neubauten: https://www.youtube.com/watch?v=dYmRnl_J9GI

Tool: https://www.youtube.com/watch?v=hglVqACd1C8

The Streets: https://www.youtube.com/watch?v=nHs2sQOHX-0

Squarepusher: https://www.youtube.com/watch?v=XvLAKrVbCBM

Tomahawk: https://www.youtube.com/watch?v=-QlIOjPvjOU