Gylve Fenris Nagell - Arctic Thunder, Den kalde krigen og det ekte, originale Darkthrone

Det er heilt ubeskriveleg rått når ein person eg har høyrt så mykje på, lest så mykje om og sett i alle moglege dokumentarar om ein av favorittsjangrane mine (Black Metal) stiller opp på sida eg har bygd opp frå botnen av til eit intervju av dei sjeldne. Gylve Fenris Nagell er ein person som var med på å gjere norsk svartmetall til det det er i dag, blant anna gjennom bandet sitt Darkthrone. Eg har vakse opp på det bandet og eg har alltid teke til meg det Gylve har sagt i alle intervju, dokumentarar og på radio, for dette er ein mann med peiling. Eit vandrande metall-leksikon vil kanskje nokon seie, ein påstand eg ikkje skal vere ueinig i!

Uansett, når eg fekk moglegheita til å stille denne legenden nokre spørsmål, var eg ikkje vanskeleg å be. Og han hadde ingen problem med å svare. Dette er nok dei fyldigaste svara eg har fått til no i eit intervju, men også dei mest spennande og interessante.

Arctic Thunder er eit iskaldt namn - Kva er inspirasjonen bak det?

Det bandnavnet har jeg alltid likt helt siden jeg hørte det første gang. Men når var første gang? Enten typ 85-87 på radio (ja det var hardrock og metalradioprogrammer på den tiden, nærradio og slikt, Frode Øyens show og flere andre) eller da jeg begynte å henge med Red Harvest-folka i 1990 (på den horrible puben Happy Inn rett rundt hjørnet fra Blitz). Det var jo flere av de guttas gamle band. Demoene hørte jeg aldri, jeg ble en del av det internasjonale undergrunnsmiljøet i 1987 og der ble liksom lokale band som IKKE var del av det vanligvis oversett, man måtte være en del av miljøet (som foregikk som brevskriving og funka som et ekstremt tregt men nesten hemmelig internett) for å bli nevnt i fanziner og slikt vanligvis. Uansett da jeg kom hjem fra en campingtur for noen år sida så jeg at vi for en gangs skyld hadde tatt bilde av bålet. DA må det være noe spesielt. Og det var det, jeg så at vi hadde neste platecover der. Og kanskje neste uke eller måned da jeg tenkte og funderte på coveret og hva som skulle bli tittelen så var det bare «Hei, NÅ kan jeg forsøke å bruke det Arctic Thunder bandnavnet som tittel!». Da var det bare å spørre om tillatelse (er jo i kontakt med gutta fremdeles) og kjøre på.

Kan du fortelle litt om låtskrivinga på plata?

Jeg kan ikke snakke for Ted her, men jeg ser for meg at han alltid lager musikk fra sitt eget hode, inspirert av ham selv, at han setter seg ned med gitaren sin og lager det, men det vil absolutt være rein gjetning fra min side. Jeg, på den andre sida, hadde en visjon for DENNE plata, Arctic Thunder, at jeg ville gjøre Darkthrone mer introvert denne gangen. Hvorfor? Siden vi ENDELIG fikk tilbake vårt eget studio igjen (Takket være Ted’s initiativ tilbake i 2005) har vi laga mange freestyle-plater, der mange av låtene har hatt et glimt i øyet. På den andre sida så fjerna den forrige plata vår noen av de mange stilene vi spiller og ble mer seriøs, men på samme tid innbefatta den hauger av forskjellige stilarter. Vi blei veldig fornøyd med THE UNDERGROUND RESISTANCE og personlig lurte jeg på hvordan vi skulle toppe den.

Årene gikk, og jeg følte det samme, at den plata var en slags mammut for oss, og det var vanskelig å takle det faktum at vi enten måtte drepe den mammuten eller gå rundt den. Sistnevnte mulighet ble valgt (snakker igjen om min egen måte å lage nye låter på her), og jeg bestemte meg for å fjerne litt flere stilarter, der jeg blant annet la mitt vanlige håndlag for å skrive speed metal sanger i den svenske 1983-85 stilen bak meg. Så hva var det jeg kunne lage? LANGSOM HEAVY METAL.

Når vi sakte begynte å prøve oss på ei ny plate (tilbake på midten av 2015) hadde jeg 4 plater i tankene. Dette betyr ikke at jeg vil sette meg ned og høre på platene for å prøve å kopiere noe, men det fungerer mer som et veikart. Eller, etter å ha hørt på musikk hele livet mitt velger jeg vekk alle de tusenvis av platene jeg IKKE vil at inspirasjonen min skal henge seg opp i – men i stedet lage en visjon om en retning jeg VIL dykke ned i.

De 4 platene var DREAM DEATH – «Journey Into Mystery» (1987 New Renaissance Records), SACRILEGE – «Within The Prophecy» (1987 under One Flag), BLACK SABBATH – «Mob Rules» (1981 Warner Bros.) og CANDLEMASS – «Epicus Doomicus Metallicus» (1986 Black Dragon Records).

Etter at alle låtene var spilt inn og jeg fikk en kopi av den innspilte plata av Ted, oppdaga jeg at det for eksempel ikke var noe på mine låter som minte meg om Candlemass, så jeg jobber ikke akkurat som en robot eller noe. På den andre sida så var det riff på mine låter som hadde litt mer av de 3 andre platene, i tillegg til litt Iron Maiden, litt Hellhammer, litt tidlig Exodus, litt Autopsy og litt Necrophagia 1987-stil og så videre. Et riff vil vanligvis komme som et lynnedslag i hjernen min, sånn at jeg må nynne på det til jeg får tak i gitaren min eller så må jeg spille det inn på telefonen. Derfra spiller jeg vanligvis det riffet og lager andre riff som passer inn. Hvem vet hvordan jeg får den prosessen til å funke og hva som inspirerer meg, men det er bare meg og gitaren pluss all den musikken jeg noen gang har hørt (og det, damer og herrer, er MYE), i tillegg til det av musikken jeg velger vekk og den lille biten jeg velger å beholde. Jeg kan fortelle deg en hemmelighet her – det jeg prøver å skrive er det jeg ville ha skrevet i 1988 om 1: Jeg hadde det skrivetalentet og den trommeerfaringa på den tida, og 2: Om vi ikke hadde gått mer inn i death metal territoriet, noe vi gjorde i sent 1988/tidlig 1989. Det jeg skriver er DEN EKTE, ORIGINALE DARKTHRONE MUSIKKEN, tilbake til de EKTE røttene. Det blir alltid sagt om oss i biografiene på internett at vi starta som et death metal band, men om man hører på den første demoen vår blir det klart at vi ikke gjorde det, vi hadde alle typer inspirasjoner som var mye eldre enn det.

Korleis var innspelingsprosessen denne gongen?

Jeg flytta hjem igjen hit til Kolbotn/Tårnåsen i 2013/2014, bare 200 meter fra vårt gamle øvingslokale. Jeg trakk i noen tråder i lokalsamfunnet (tusen takk Nicklas og Morten B.) og fikk endelig nøkkelen til det gamle bomberommet. I gamle dager var det den kalde krigen, og her oppe måtte alle folkemengder på ca 350 ha et bomberom – det måtte også alltid stå tomt og klart til å huse folk i tilfelle det ble atomkrig. Dette betydde at på hver eneste øving vi hadde måtte vi ta ALT utstyret fra et lagerrom ved siden av garasjene på bakkenivå, bære det ned til bomberommet og få alt på plass. Etter øvingene måtte vi pakke ALT ned igjen og bære det opp til lageret igjen. Når vi fikk platekontrakten med Peaceville i tidlig 1990 så sa jeg til foreldrene mine «vi har platekontrakt nå, så vi kan ikke øve sånn lengre, vi må øve her hjemme». Det gjorde vi. Tusen takk, foreldre! Men et halvt år senere slutta den kalde krigen, og da kunne vi jo ha fortsatt å øve nedi bomberommet uten alle problemene med å sette opp og ta ned alt utstyret. Haha! C’est la vie.

Så, i august 2015 kjørte jeg og Ted til den forrige innspillingsplassen vår (takk, Kjell Arne), henta alt utstyret vårt og satte det opp i bomberommet. Det hadde fremdeles den samme lukta, den eneste forskjellen er at mange andre band også øver der og at den gamle CHET ATKINS «me and my guitar» plakaten var borte. Vaktmesteren sa at han måtte ta den ned på grunn av vannskader. Jeg dro hjem og fant platecoveret på nett, printa det ut og putta det opp igjen på veggen. NÅ var vi back in business. Vi møttes i september med to låter hver klare til innspilling, og igjen i desember, samme greia. Måten vi gjorde innspillinga av Arctic Thunder var at vi mikker opp trommene og en gitarforsterker uten vegg mellom, sånn at gitaropptaket lekker inn i trommene og omvendt. Så slår vi studioet på rødt (innspilling) og spiller til vi er fornøyde. Dette betyr at det blir en veldig live-situasjon, og veldig høyt. Vi gjør ikke mye med lyden etterpå, rett og slett fordi vi ikke kan – det er et veldig primitivt studio. Så tar Ted utstyret sitt og studioet tilbake til hjemmet sitt i Skien og spiller inn bass, solo og vokal. Så får jeg en kopi og forteller hva som må finjusteres. Deretter blir plata sendt inn til mastering, igjen til Jack Control ved Enormous Door Mastering i Texas, som den forrige plata. Og der har du det ferdige produktet, en master for cd, en for vinyl.

På "The Underground Resistance" sang du og Ted annakvar låt. No har du omlag ingen vokaltid. Grunn?

Jeg syns at coveret krevde en mere helhetlig stil og det enkleste å gjøre for å få til det er å kutte fra to til EN vokalist. Vi var også så fornøyde med forrige skiva at vi følte vi ikke kunne toppe den, vi var litt på en endestasjon så jeg sørget for å kutte ut den pene speed metallen min a la sverige 82-85 og nwobhm'en og isteden bare spille sakte heavy. Som jo ble til sakte heavy, sakte thrash, sakte death og litt doom. Når jeg setter meg en musikalsk visjon er den veldig løs, jeg ender ofte opp med mye annet enn den vage visjonen jeg har.

For meg virker det som at de har reist litt tilbake i tid med den nye plata, og mana fram den perfekte miksen mellom ny og eldre Darkthrone. Kan du fortelle litt om lydbildet på plata?

Den første delen har jeg forklart over her, at jeg er tilbake i sen 88 og fortsetter der jeg slapp bare med mere erfaring og oversikt. Lydbildet ble jo slik det ble, vi får ikke akkurat gjort mye med lyden etter at den er most inn i mikrofonene, det er et primitivt studio, ass! Og så er det mastringa til Jack på slutten. Uansett er det hyperorganiske trommer og resten skal jo bare sitte godt, den beste flyten er egentlig på Ted's låter med d-beat partiene men sånn har vi hatt det over flere plater, at det er best GLID der, for å bruke langrenns/skiskytingsterminologi. Men altså lydbildet diskuterer vi vel ikke engang, det er bare å få det inn, spille hardt og høyt og så få det til å høres menneskelig ut men det gjør det i utgangspunktet. Vi har ikke mye styring, å drive å finjustere og forsøke å styre over naturen hele tiden virker bare max kristent på meg, ass.

Kan du fortelle litt om "Deep Lake Tresspass" og "Inbred Vermin"? Eg likar spesielt godt trommene på sistnemnte. 

Jo takk, men det er Ted's låter og han snakker ikke om de, hverken til meg eller noen andre. Når han viser meg riffene, en etter en, så bruker jeg først å spille det som faller meg inn og så går vi for det hvis det ikke er noe Ted har å utsette. Han kan jo si hvilken type fart han vil ha på spillinga mens han viser meg et riff, eller jeg må spørre. Det beste er allikevel når han spiller og jeg kliner til oppå og at dét klaffer.

Kva setter du på når du skal koble heilt ut?

Iallefall ikke musikk, da kobler jeg jo INN. Alt jeg ser på tv etter klokka ni hver kveld glemmer jeg stort sett, det er da jeg kobler ut hvorpå jeg bare sovner. Det er vel vanligvis krim eller noe lavmælt film.

Men som eksempel sa jeg nei til et intervju for PROG ROCK magasin her om dagen, det var snakk om at jeg skulle snakke om Steely Dan, men for meg er Steely Dan avkobling fra jobbsiden av å høre på musikk (som jo minst må være 80-90 % for min del) og intervjuer er JOBB og jeg nektet å utsette mitt forhold til (den mest smoothe perioden av) Steely Dan for noe jobb-betont.

Kva betyr naturen for deg, og korleis påverkar den musikken du lagar?

Vel, jeg bruker jo haugevis av naturmetaforer i lyrikken og siden naturen er den sterkeste kraften (kan vel diskuteres og filosoferes rundt men det blir flisespikking her) så passer den godt til det bombastiske rundt metal og hardrock. Naturen har betydd mye for meg, nå blir man mere og mere lenket til datamaskinen pga f eks intervjuer og lignende, så det er litt trist fordi man tenker at det er tidsbesparende men milde himmel som det allikevel tar tid og motivasjon til å komme seg ut døren.

Korleis kom du i gang med Radio Fenriz, og kva var grunnen?

Det lå vel i kortene helt siden jeg var mye på radioen på nittitallet og 2000 tallet men allikevel var det Band of the Week siden som gjorde at jeg etterhvert fikk latterlig mange promoer, slik at jeg fikk et eget megasystem til det og som jeg utvidet med 100 % da jeg sa ja til en ny stor promomodul i starten av 2015. Det føltes meningsløst å RATE (poeng-gi?) all den musikken uten å ha en mer effektiv plattform å spre det fra. Dermed kunne jeg lansere radio fenriz lagd hjemme på lavbudsjett og gratis på soundclouden min og lansere den på Darkthrone sin Facebook som da vel hadde 240 000 og Band of the Week som da vel hadde 18 000. så allerede der var det et opparbeidet publikum. Så er det ikke slik at selv om 20 000 liker siden din så liker de alt du gir dem, man må regne med at mellom 1.5-5 % lar seg engasjere. På Soundcloud er det statistikk og for hvert show så har jeg vel en 16000 i snitt, men man vet jo ikke hva som ligger bak klikkene, man vet ikke om de 16 000 har hørt hele, og 2; man vet ikke om de likte det. Det jeg vet er at tallene ikke taper seg så det går nok bra. I tillegg ville NTS radio ha showet mitt (det bør googles!) og fikk det så jeg har ekstra lyttere der som ikke slår inn på min egen soundcloudstatistikk.

Foto lånt frå Gylve sin Soundcloud

Kva tykkjer du om den norske undergrunnsscena?

Den er da helt fortreffelig men Sverige har for det meste vært best, iallfall helt siden 60tallet.

Kan du koma på tre norske band du meiner fortener meir merksemd?

Nei, jeg vil heller si at Evoke, Enter Obscurity og Filthdigger virker som lovende band. Jeg har et anstrengt forhold til oppmerksomhet. Uansett er vel det hotteste akkurat nå BLACK VIPER og de kommende greiene til BLACK MAGIC.

Det er jo snart 30 år sidan Black Death endra namn til Darkthrone. Korleis har den reisa vore, og har du nokre høgdepunkt du hugsar ekstra godt?

Jeg husker vel da jeg sa at vi ikke skulle spille live mere, smarteste jeg noensinne har gjort ANTAGELIG, og da vi endelig hadde nok penger til å spille inn i Creative Studios rett her borte, det var stort (A Blaze in the Northern Sky og Under A Funeral Moon spilt inn der) og da vi fikk vårt eget ministudio i 2005 og da Ted joina bandet i 1988 var jo stort og at vi fikk tilbake øvingslokalet vårt 25 år etter, i fjor. 

Evig Lyttar takkar Gylve så masse for tida, og me rådar lesarane våre til å sjekka ut Radio Fenriz på Soundcloud! Mykje bra som blir promotert der, og Gylve gjer ein umenneskeleg jobb med å få høyrt gjennom det havet av promoar han får tilsendt. 

https://soundcloud.com/heavytassen

-Patrick K Fardal