Barishi - Blood From The Lion's Mouth
Barisihi beveger seg inn i nytt farvann med sin andre fullengder, Blood from the Lion’s Mouth. Det Vermont-baserte bandets selvtitulerte debut fra 2013 var en spennende, men dessverre litt for vilter og energisk blanding av progressiv rock og tradisjonelle metalelementer. Mens debuten føltes ukontrollert og til en viss grad identitetsløs, har bandet nå funnet sin «sound», og leverer her en tettpakket og gjennomført opplevelse for lytterne sine. Lydbildet er et helt annet, og bandet ser ut til å ha hentet inspirasjon fra de dypere avkroker av det musikalske landskapet. Det vil være en meningsløs øvelse å skulle sette en konkret sjanger på dagens Barishi, men blant de mest prominente elementene finner vi sludge, post-rock, blackened death og progressive metal (til dels i samme gate som tidlig Mastodon, Baroness og Intronaut).
Blood åpner med det som etter mitt syn er den klart svakeste låten på albumet. Den gir allikevel en indikasjon på hva du har i vente. Lydbildet er massivt og tungt, og skiller seg umiddelbart fra den Between the Buried and Me-aktige sounden som dominerte debuten. Under de tunge sludgeriffene kan du finne like mange små detaljer som du kan telle stjerner på himmelen (om du ikke kan telle så veldig langt). Videre eksemplifiserer låten godt det grenselandet albumet befinner seg i når det kommer til sjangertrekk.
Det er først når tittellåten sparker i gang at du får det virkelige møtet med dette ukjente beistet. Låten har et løpende riff som skriker Pallbearer. Den er tidvis oppløftende og høyst melodisk, og opplevelsen kan best beskrives som å befinne seg i en slags drømmeaktig og flytende tilstand. Dette går igjen i «Death Moves in Silence» og (spesielt) «The Deep». Disse tre låtene er mine klare favoritter på albumet, og vil lett finne seg en naturlig plass i spillelistene mine.
Barishi mestrer kunsten å bygge opp låter på en rolig måte, for så å knuse freden med en slegge av lyd. «Bonesetter» og nevnte «Death Moves in Silence» er gode eksempler på dette. Spesielt sistnevnte når et så tilfredsstillende klimaks av orgasmiske proporsjoner at jeg vurderer å heller skrive en erotisk novelle om den. Neida. Joda.
«Master Crossroads, Baron Cemetery» skiller seg til dels ut fra resten av albumet ved å være langt mer kaotisk og ha et tettere lydbilde. Personlig får jeg assosiasjoner til Deafheaven. Det melodiske klarer allikevel å skinne gjennom veggen av lyd, og resultatet er en kompleks, hard og vakker låt.
Totalt sett vil jeg si at bandet har kommet til sitt rette her. Det er åpenbart at det har gått mye tid og energi inn i å levere et så godt produkt som mulig, både når det kommer til låtskrivingen og produksjonen. Albumet vekker en rekke følelser, og når de tør å slippe seg litt løs (men ikke riktig like mye som på debuten) blir resultatet enormt bra. Barishi kan bli det neste store, så her er det bare å følge med videre.
4/6 TRYNER!
-Sondre Leiros Bendiktsen