Fysisk Format feirer 100 plateslipp

Fysisk Format har i en årrekke stått støtt som det fremste plateselskapet innad i undergrunnens musikk scene – gjerne i den tyngre og mer aggresive enden av skalaen. Med band som Årabrot, The Good The Bad The Zugly, Haust, Kollwitz og Beglomeg i stallen er det ingen tvil om at Fysisk Format ruger på noen av de sterkeste bandene Norges undergrunn har å by på. Torsdag 20. oktober markerte deres 100 utgivelse med konsert på John Dee hvor Årabrot, NAG og SIBIIR prydet scenen. I den forbindelse tok Evig Lyttar en prat med head-honcho Kristian Kallevik og markedsføringsansvarlig Ole Urke Wik.

Gratulerer med jubileumet karer!

Fysisk Format stammer helt tilbake til 2008. Hvordan startet det hele?

Det startet vel egentlig med press utenfra. Mange hadde forventninger om at vi skulle starte plateselskap. Den gang var Tiger en butikk og bare butikk. Det var det eneste vi drev med. Ofte fikk vi spørsmål om vi også drev plateselskap og om vi kunne hjelpe band å gi ut plater. 2008 var det året Spotify lanserte norske kontorer, og det tolket vi som en krigserklæring ettersom vi var en platebutikk som kun solgte fysiske produkter. Da tenkte vi at hvis det er slik det skal være så får vi ruste opp, og Fysisk Format ble vår opprustning. Siden den gang har det vært et elsk/hat forhold mellom Spotify og Tiger. Det er et stormfullt forhold.

Hva var deres første utgivelse?

Første utgivelse var Haust sin “Ride The Relapse”. En utgivelse som dannet et mønster for Fysisk Format, et mønster vi følger fremdeles. Haust var noen gutter som ofte hang i butikken og som hadde lagd en demo. De kjøpte mye plater og vi hadde pratet mye med dem. Vi merket at demoen deres solgte bra så vi ville gjøre noe mer ut av det. Ruben Willem som spilte i bandet den gangen hadde jo produsert platen selv, og han har med tiden blitt en slags husprodusent. Eller i hvert fall en slags rød tråd som går igjen på tvers av veldig mange år, og som fremdeles er en mann som produserer veldig mye bra. Når det står Ruben Willem sitt navn på platen blir vi alltid nysgjerrige her på Fysisk Format.

Selv om Spotify lanserte norske kontorer i 2008, så var salget av fysisk produkt mye høyere den gang enn det er i dag. Hvordan var det å måtte omstille seg til digitaliseringen av musikk som skjedde i årene som kom?

Fysisk Format ble jo født midt under revolusjonen kan du si, med alt som det bærer med seg av fordeler og ulemper. En ting som har vært veldig bra for oss er at det ikke har vært så forutbestemt hvem som har makt og hva som skal skje. I CDens gullalder for eksempel, havnet det mye penger på noen få plateselskap slik at hegemoniet sto veldig sterkt. Hege Monn-Iversen som Thomas Seltzer sier. Først var det illegal nedlastning og senere kom Spotify, noe som gjorde at det ble anarkistiske tilstander, kaos og revolusjon. Dette ble jo da en ypperlig mulighet for den som turte å være litt frampå, skape turmulter og sørge for at ting forandret seg. Jeg tror det hadde vært vanskeligere å få oppmerksomhet i dag hvis det fortsatt hadde gått i den gode gamle tralten som det gjorde før. Det er sunt at det skjer slike formatkriser og omskiftninger. Men, det har jo også vært en veldig uforutsigbar tid. Mange gamle menn i gamle plateselskap har blitt instruert fra internasjonale kontorer til å komme med absolutte spådommer som at “CDen er død” og den slags ting. Jeg tror at det bare er en forskyvning og at de egentlig snakker sin egen død. Jeg er ganske sikker på at alle som gikk ut og sa det er død nå, ihvertfall mentalt  – dårlig karma, rett og slett.

Så det jeg føler er vår jobb er å sørge for at den revolusjonen fortsetter, for det at ting endrer seg og at det skjer tumulter gjør at ting blir mer vitalt, noe som gjør at det virkelig kan bli en bra grobunn for undergrunnen. Det som en gang var på topp kan nå plutselig havne på bunnen.

Det vi er mest redd for nå er at Google, Spotify og alle de andre gigantene våkner opp og griper den makten som de er i ferd med å ta. Man ser jo det nå at Google, Facebook og Spotify er veldig nære ved å få en ufattelig stor makt. Hvis det skjer, kommer vi til å gå inn i en ny stagnasjons fase, og det er veldig mange signaler på stagnasjon. Vi føler at jobben vår er å holde stagnasjonen nede.

Fortell litt om fremtidsvisjonen til selskapet.

O: Det som jeg ser for meg er å ta mest mulig plass. Være de dristigste og gi ut de beste platene. Det mener jeg er en bra oppskrift for, om ikke suksess, så i hvert fall spredningen av kul musikk.

K: Ja, vi sitter her med spisse albuer.

Det var jo noe jeg også la merke til i min tid i platebransjen - den evige kampen om oppmerksomhet.

K: Jeg tror folk liker at det er kniving om oppmerksomheten. Folk blir gira når de merker at det lukter blod i musikkbransjen, samtidig får man en følelse av at artisten er mye verdt ettersom plateselskapene tyr til ekstreme midler for å formidle tingene sine. Jobben vår er jo å oppvurdere musikk. Jeg trodde ikke at det skulle bli værre enn “Absolute Music” og den slags, men hvis du logger på strømmetjenester idag så er musikk bare et assesoir til andre sysler. Og det er nok veldig praktisk hvis du ikke er musikk interessert. Men for oss som virkelig er musikk interesserte er det jo en gedigen fornærmelse og nedvurdering av verdien musikken har for oss. Hvis noe lignende hadde skjedd med litteraturen ville det blitt ramaskrik. De som driver med propaganda i litteraturen er enormt flinke til å fremstille bøker som en antikommersiell salgsvare og heller en slags hellig totem i samfunnet. Om vi skulle satt oss et stort mål, ville det vært å sørge for at musikk og musikkutgivelser blir behandlet med den samme respekten som en stor bok utgivelse.

Rent kulturpolitisk så ville det betydd at vi som plateselskap for eksempel hadde mottat momsfradrag. Etter 100 utgivelser har vi betalt enorme summer i moms, i tillegg til selskapsskatt og lignende. Litt kjedelig å snakke om på en blogg kanskje, men poenget er at vi genererer masse penger til staten – noe vi kan være stolte over. Det er for all del en vakker ting å kunne bidra til fellesskapet, og vi får jo tilbake noe av pengene i form av støtte. Men jeg tenker at vårt største bidrag som selskap er jo at vi produserer kultur, og hadde vi hatt et momsfritak kunne vi gjort mye mer av det og gjort det mer seriøst. Vi kunne gjort et bedre formidlingsarbeid på hver utgivelse.

Om vi fikk momsfritak burde vi arrangert et “Platebad” på Rockefeller hvor artistene kunne sittet i dype stoler og blitt spurt eksistensielle spørsmål av eldre herremenn med brillene på nesen. I tillegg burde vi kjøpt oss en villa på vestkanten hvor vi kunne hatt FF sommerfester.

Så det er vel målet - bli som bokbransjen.

Hva ser dere på som den største utfordringen for dagens musikkbransje?

Den største utfordringen i Norges musikkbransje er inkompetanse. Det er så mange folk som bare ikke kan noe om kvalitet. Vi tenker jo at det er det alt dreier seg om – å kunne skille god og meningsfylt musikk fra søppel. Det er essensielt og burde være utgangspunktet, og hovedmotivasjonen bak det å drive med musikk. Alt for mange går inn i musikkbransjen av grunner en knapt kan tenke på. Musikkbransjen er jo selvfølgelig glamorøs og det sier seg jo selv at det er attraktivt. Men man må spørre seg selv om man har noe å bidra med utover det å delta i glamoren, for glamoren smaker jo egentlig bare godt hvis du er en av dem som bidrar.

FF har så langt hovedsaklig fokusert på norsk undergrunnsmusikk. Vil dere fortsette å jobbe med undergrunnsband, eller ser dere etter større band å signere nå som selskapet har vokst seg større?

Målet er ikke å jobbe med undergrunnen bare for å være i undergrunnen. Vårt mål er å hjelpe en artist eller band fra et nivå til et annet, og å jobbe med interessant og engasjerende musikk. Da er det veldig naturlig å henvende seg til det som er undertrykt og som ikke en del av det norske mediesøkelyset. Den type artister og band er mye mer interessant for oss å jobbe med. Det er disse som definerer tiden vi lever i, og ikke dem du ser på TV-skjermen hjemme. Vi jakter ikke på store artister men om vi finner en artist som vi føler vi kan gjøre noe for, noe som er helt essensielt, så gjør det ingenting om det er en artist med bred appell, men vi jobber kun med utgivelser hvor vi føler vi kan gjøre en forskjell. Å gjøre rene “penge-dealer” med band på vei ned er ikke interessant for oss.

Hva har høydepunktene vært, hva husker du best?

Det har vært mange slike øyeblikk opp igjennom årene, men fra det øyeblikket Okkultokrati hadde spilt inn “Snakereigns” og vi fikk høre noen røffe mikser, innså vi hvor ekstremt bra den platen var. Bandet hadde høynet nivået betraktelig. Det er magisk å se band bli helt ruset på sin egen musikk. Etter mange år med slit var det endelig noe som løsnet. Det som en gang bare var en fantasi ble en konkret og avspillbar ting man kunne høre om og om igjen. Absolutt et stort øyeblikk.

Et annet øyeblikk var når vi i 2008 hadde møte med Nils Bech og Bendik Giske i et obskurt lagertelt bak Øya Festivalen. Han (Nils) var på dette tidspunktet en etablert kultartist med en hel del klubbgiger rundt om i landet under beltet. På denne tiden hadde vi bestemt oss for å være et punk/metal/hardcore label, så det å jobbe med en artist som Nils Bech stridet litt imot “reglene” vi hadde satt for oss selv. En del av oss var som Moses med steintavlen og en annen del likte ideen om å gå fra å slippe plater fra band som Death is not Glamorous, Kaospilot og Snøras til å følge opp med en utgivelse fra noen som Nils Bech. Samtidig så var tanken om å jobbe med en så etablert og dyktig artist som Nils Bech veldig appellerende. Han er jo tross alt en av de største kunst-pop navnene igjennom historien. Når han kom til oss følte vi at vi hadde lurt hele bransjen. Hvorfor skulle ikke Sony eller Universal gi ut denne platen? Det var jo helt latterlig at de ikke turte det. Så vi signerte Nils Bech og følte at vi var på toppen av platebransjen.

Men høydepunktene fortsetter. De siste årenes reise med Årabrot tilhører definitivt disse. Etter mange års hardt arbeid i den internasjonale undergrunnen, via nær-døden-sykdom og gjenoppstandelse, til den brede presseomfavnelsen og den kreative triumfen The Gospel. Man kan bli religiøs av mindre.

Hva er drivkraften bak det å drive et label for dere?

O: Tja, si det. Nå har jo jeg vokst opp med musikk. Jeg husker fortsatt den tiden hvor jeg sto i skolegården på barneskolen og ristet på hodet til Dimmu Borgir. Helt siden da har jeg spilt i mange band og jobbet med musikk, og føler at musikk fortjener en plass i folk sine liv. Man kan ikke være passiv og stå på sidelinjen, man må pushe hardt for å bli sett og hørt. Det er veldig givende å kunne bidra til dette. Det er en “passion”.

K: Jeg er jo veldig umusikalsk. Kan hverken spille noen instrumenter eller skrive noe som kan minne om lyrikk, men jeg har helt siden barndommen hatt et sterkt behov for å jobbe med musikk. Jeg er jo gammel nok til å huske den tiden hvor folk hadde vannseng, men det jeg ønsket meg den gangen var en høyttaler-seng slik at jeg kunne sette på skikkelig dype dronelyder og sove i musikken. Musikk har for meg alltid vært en rettferdig harme. Det har alltid handlet om følelser men den rettferdige harmen, altså det behovet for å endre ting slik at det blir mer rettferdig. Det stikker veldig dypt. Enten det da er Slayer eller Public Enemy, eller alle punk og metal platene vi har sluppet, er det noe med den følelsen man får når man hører noe som kan gjøre en forskjell. Noe som kan sette ting i bevegelse og sette skapet på plass. 

Vi takker Kristian og Ole så meget for tiden! Nedenfor kan du sjekke ut en fyldig spilleliste gutta satte sammen for anledningen: