Det store prog-slaget på Holmenkollen!

’Arabs in Aspic’ fra Trondheim slapp ’Syndenes Magi’ den 6 oktober via Apollon Records. Det er prog, det er rock, og det er prog. Og jeg digger det! Arabs in Aspic har gitt ut mange album, og jeg vil påstå at dette er den sterkeste. Klassisk rock blandet med en god dose prog og særegenhet, som kan minne om Uriah Heep, Deep Purple, Genesis, Pink Floyd, King Crimson, Saft, Ruphus, Høst og Aunt Mary.

Det hersker ingen tvil om at prog-rocken treffer øra dine når ’Syndenes Magi’ setter i gang. En låt på 12 minutter starter med en deilig mellotron og vokal. Fører meg gjennom 70-tallets skogstrær under Holmenkollens prog-stafett: Ragnarock! Arabs in Aspic står på scenen, med King Crimson i kulissene. Før låta roer seg, og alt endrer seg til en grad av visesang. Gitar og vokal-duoen Halvdan Siversten og Peter Gabriel er et faktum, og jeg koser meg saktens så ekstremt. For endelig skal to av mine hverdagshelter møtes som referansepunkter, han ene fra barndommen, han andre fra voksendommen. Og når låta er over halvveis melder Høst, Saft og Ruphus sin ankomst, med norske tekster på gamlemåten, krydret med litt svensk-politisk og britisk folkprog. Og da er det gjort. Jeg er så sykt solgt!

Men ’Mørket 3’ med sine gode 20 minutter, slår virkelig på stortromma. For her blir det ikke mindre prog, bare litt space-folk, ikledd en teatralsk vokal, som umiddelbart fungerer forfjamsende. I starten vet jeg ikke hva jeg begir meg ut på, før jeg plutselig kastes inn i Jahn Teigens musikalske univers. Og det er noe kleint over det. Et bilde av Uriah Heep og Pink Floyd som gjester en Kaptein Sabeltann forestilling dukker opp i hjernebarken, og jeg får lyst til å rope ”Grusomme Gabriel!” i kor med Nora Brockstedt og Jack Black, samtidig som vi voier oss over fjellet og det evige mørket, som kaster sin skygge over Gabriels skatt. Men misforstå ikke. Dette er på ingen måte en latterliggjøring. Men referanser fra mitt liv som lytter. Og det er fantastisk å kunne oppleve det som lytter. Og tenk å lage musikk, som fremmer krysninger av slike referanser fra ulike menneskers liv. Det er fantastisk imponerende! Fytti grisen, så bra.

Jeg leste en anmeldelse av denne plata i prognytt. Der ble det nevnt at vokalen er for langt framme i miksen, og at det arbeider imot musikken. Jeg er uenig i det, og tenker at denne typen vokal skaper tilstedeværelse og gjør meg mer oppmerksom på låta. Samtidig som det gir musikken noe mer. Og selvfølgelig, noen ganger fungerer det ikke. Men her så gjør det nettopp det. Det funker som fjell! Nettopp fordi det gir meg glimt av alt fra teater til visesang, prog og rock. Det gjør plata og sounden ytterligere interessant og særegen. De tør å gjøre noe mer ut av det, og presenterer med det et konsept, og noe mer av Norge og dets kultur. Mer er mer! Bare så det er sagt.

Og når låta i tillegg gir meg Deep Purple-frysninger i sine oppbygginger, kan jeg ikke annet enn å lene meg tilbake, smile og dø litt innvendig. For jeg vet sannelig ikke hva jeg skal skrive eller gjøre. Det er så jævlig bra! Og når låta nærmer seg de siste minuttene så lander jeg og vugges stille inn i søvn av en ny Lillebjørn Nilsen, selveste progens hymne. En avslutning, som ikke kunne vært vakrere. For et evig og deilig mørke.

Garantert en av de mest dramatiske og beste norske prog-låtene jeg har hørt på mange år! Så gjør meg en tjeneste. Lytt til det! Dette ønsker du ikke å gå glipp av.

9/10 TRYNER!

Rikke Karlsen