Sunshine Reverberation - s/t

Tromsøbandet Sunshine Reverberation klarer kunststykket å skille seg ut i den stadig voksende jungelen av norske artister og band. Det kan kanskje pekes mot norske band som Death by Unga Bunga, men bandet gjør seg bedre i selskapet til The Murlocs, Amon Düül, The Mystery Lights, Ty Segall (solo, med band og med Fuzz), King Gizzard & The Lizard Wizard, Thee Oh Sees, All Them Witches og The Black Angels. Jeg velger å legitimere den latterlig omfattende bruken av referanser med at bandets sound vanskelig kan reduseres til en enkelt stilart. Det som skiller Sunshine fra de nevnte bandene er måten de kombinerer tung, psykedelisk rock med lette melodier og et vanvittig energinivå.

Side A består av albumets lettest tilgjengelige låter. Her finner vi de mest rendyrkede garagerocklåtene, stappet til randen av oppløftende melodier og allsangvennlige refrenger. Den åtte minutter lange «Leech Transportation» markerer et klart skille i komposisjon og låtskriving, og herfra og ut er det ikke mye «mainstream appeal» å spore i musikken. Det eksperimenteres langt mer, og de psykedeliske effektene får en fremtredende rolle i lydbildet. 

«Rainbow Eyes» er oppløftende, melodiøs og har en utrolig fin driv. Gitarspillet er lekent og fengende. Denne utgjør sammen med de to neste låtene, «Japanese Death Cult» og «Be A Baby», albumets beste låter. «Japanese Death Cult» er så fullstappet av energi at du umulig kan sitte i ro, og er en klar kandidat til årets låt. «Be A Baby» følger opp forgjengerne sine, og kan skilte med desto mer attitude og albumets kuleste tekst. Dessverre når ikke «Golden Gate» og «Manipulation» helt opp til den samme standarden, og B-siden ender til syvende og sist opp med å bli favoritten min. 

Det er på nevnte «Leech Transportation» at mange av referansene begynner å gjøre seg gjeldende, spesielt The Black Angels, Amon Düül og King Gizzard. Tempoet er ikke like høyt her, og de psykedeliske tendensene begynner virkelig å presse seg frem. Bandet holder likevel på de melodiøse riffene og den kraftig forvrengte vokalen fra A-siden her også, så låten blir ikke et for heftig steg bort fra A-siden.

«Sun King II» er nok ganske åpenbart den mest polariserende låten på albumet for de som ikke digger kraut. Vokalen minner om en mer forvrengt versjon av King Gizzard, eller The Vines på låten «TV Pro». Det er ganske sært, men jeg digger det. Selv om «Trees» og «Death» til en viss grad holder fast på den mer eksperimentelle siden av Sunshines sound, er det absolutt et skritt tilbake mot det vi fikk servert på A-siden. Tempoet øker og lydbildet blir lettere og lysere. «Death» har et allsangvennlig refreng jeg ser for meg at vil gjøre den til en publikumsfavoritt live.

Tromsø fortsetter å levere! Dette er en plate alle med et hjerte for rock må sjekke ut, og gjerne kjøpe på vinyl. Har allerede lagt inn min bestilling.

4,5/5 tryner

-Sondre Leiros Bendiktsen