Redaksjonens Favorittar: Det Beste Frå Mars 2017

Patrick

The Devil and the Almighty Blues – II (LP)

Min favoritt frå mars må eigentleg berre bli The Devil and the Almighty Blues med sin andre fullengdar, II. Den skitne, bluesete greia der tok meg med storm, og det gjer den vel endå. Låtar som «Low», med nokre av dei råaste riffa eg har høyrt, eller «How Strange The Silence» med sine gåsehud-skapande parti – kva er det å ikkje digge? Sjekk dei ut, asap! Heile plata er full av gode ting – i meldinga mi skreiv eg vel at alle låtane var som «seks pinãtas som berre spyr ut godis når du slår dei. Godteri for øyra, heroin for sjela, musikk for alle!» Det seier vel sitt.

Sondre

Venenum – Trance of Death (LP)

Tyske Venenum har med Trance of Death gitt ut årets hittil beste metalskive, og sannsynligvis det beste jeg har hørt av death metal på mange år. Hele albumet er et mesterverk fra start til slutt, men spesielt den fjorten minutter lange avslutningslåten setter en ny standard innen sjangeren. Jeg tror vinylen (og medfølgende t-skjorte) var bestilt allerede før jeg var halvveis gjennom første avspilling. Albumet ligger dessverre ikke på Spotify, men er tilgjengelig på Bandcamp og Youtube. Bandet kan heller ikke følges på Facebook, så her gjelder det bare å oppdatere seg fra tid til annen på eget initiativ. Noe for alle som liker velkomponert og bekmørk musikk.

Sølvmedalje går på deling til: The Devil and the Almighty Blues, Pillorian, Gary Clark Jr., Pallbearer, sleepmakeswaves, Woodland, Jagged Vision, Mastodon, Chêne, Hvitmalt Gjerde, Netra, Hysj, Obituary, Dunderhonning, Sondre Lerche, 22, Daye Jack, Bokassa, The Molochs, Why?, VI, Martyrs og Krakow. 

Bjørnar

Blood Command – (The World Covered in) Purple Shrouds (single) 

Min favoritt I mars er den nye singelen til fabelaktige Blood Command, som har den intrikate og fascinerende tittelen «(The World Covered in) Purple Shrouds». Det absurd fete trommespillet er en ting, det samme med den gigantiske vokalprestasjonen, men det er reisen som er låta setter deg ut på, som jeg elsker her. Til og med djevelens egne prompepute, nemlig trompeten, funker her! En bragd i seg selv. Jeg kan ikke sette mine klamme og ivrige fingre (hello ladies!) på den nye Blood Command-skiva fort nok!

Jarand

Pallbearer – Heartless (LP)

I mars var det plenty gode utgivelsar å ta tak i, men denne gong var det Pallbearer frå Arkansas som stakk av med sigeren hos meg. Reinspikka og seig doom, det skal mykje til for å slå det. Eg hadde forøvrig aldri høyrt om denne kraftkvartetten før, så dette var mildt sagt ei positiv overrasking. Bandet sparar ikkje på kruttet og har mekka ei deilig og blytung riffsuppe med innslag av både stonerrock og sludge alà High On Fire. Desse karane passar også på å halde det variert, her finn du både drømmande vers samt brutale partier som utan tvil kvalifiserast som ekta headbanger materiale.

Andreplassen går definitivt til norske 22 for ei hyperaktiv og sjukt feit plate som imponerte stort. Deit psykadeliske popbandet Temples gjorde også gode inntrykk med plata Volcano.

Fritz

Ghastly Sound - s/t (EP)

Det er liten tvil om at den beste utgivelsen i mars her til lands var Jagged Visions “Death Is This World”. Men noe sier meg at den blir snappet opp av noen andre i redaksjonen. Jeg lar den derfor ligge og stikker til utlandet igjen. Ikke ulikt min anbefaling fra februar er dette også en utgivelse som kommer rett ut fra ingensteds, helt uten forvarsel, men med forbløffende kvalitet. Trommer, bass og vokal er komponentene som utgjør instrumenteringen i Ghastly Sound fra Vermont. På papiret ser det ikke nødvendigvis ut som kjærlighet og jeg ville ikke klandre noen om de var skeptisk. Men, så låter det altså helt fantastisk! 90-tals post-hardcore alá At The Drive-In kombineres med feststemningen til Red Fang. En blanding som er like drivende og energiskapende som den er gøy. Kombinert med den Deftones/Glassjaw-aktige vokalen som uanstrengt veksler mellom gnistrende aggresjon og drømmende partier som biter seg som flott til hjernebarken. Hør for eksempel på det deilige refrenget på “Where The Ghost Hide”. Om du ikke kjenner at livet blir litt bedre akkurat da, så er du enten en skikkelig surkuk eller dau. Det er ofte band med begrenset besetning gir meg følelsen av at noe mangler, men det er så visst ikke tilfelle her. Bassfar har tydeligvis ramlet i frekvensgryta som liten, for han har null problemer med å fylle hele lydbildet mer eller mindre alene. Hvordan dette låter i konsertform er jeg virkelig spent på. Om noen kunne stappe Ghastly Sound og norske Pil & Bue i en Highace for en uke eller to hadde jeg blitt meget takknemlig. Timingen for denne utgivelsen er også helt suveren. Våren er i anmarsj, og jeg har funnet fram headset, solbriller og skateboard. Hadde jeg gått på skole ville jeg skulket for og dra på stranda for å drikke meg full. Men det gjør jeg jo ikke, så jeg får heller nøye meg med skateboard, øl og Ghastly Sound. Det syns jeg du og skal gjøre.