Blood Command - Cult Drugs

Fysisk Format

Med ny vokalist og nytt album, har Blood Command reddet sommeren, eller sørget for evig vinter?

Etter at jeg så Blood Command levere en fabelaktig konsert på by:larm Black og singelen “(The World Covered In) Purple Shrouds” gikk nærmest på repeat her hjemme, er det ingen tvil om at forventningene til “Cult Drugs” har vært astronomiske for min del.

Først og fremst så må vi ta opp den første forandringen siden sist vi hørte Blood Command på plate, nemlig Karina Ljone som har tatt over mikrofonen etter sin forgjenger, Silje Tombre. Hun har en akrobatisk tilnærming til det å synge. Det er ekstremt mye energi i alt hun gjør, noe som sikkert noen vil finne enerverende, men de er for gamle og burde holde seg til Leonard Cohen-platene sine. Ljones sin prestasjon på “Cult Drugs” er lyden av et fabrikkferskt batteri som tydeligvis var akkurat det maskineriet som heter Blood Command, trengte.

For det er et nyoppladet band som møter oss på “Cult Drugs”. De mest intense elementene har fått ny lakk og bærer preg av et mer syntetisk lydbilde, noe som ihvertfall treffer denne gamle synthpoperen rett i hjerterota. Ikke at rocken og punken er borte fra blåtegningene, men det er definitivt mer renspikket pop her og.

Mye godt kan fort bli for mye, og jeg synes ikke Blood Command holder like høy standard på låtene sine, hele veien ut her. Det blir noen låter som føles unødvendige, og helhetsinntrykket lider selvfølgelig av dette.

Men ikke tro at dette er en noen sentral sak i den store sammenhengen, for “Cult Drugs” vil utvilsomt være en selvsagt plate når sommerens musikalske høydepunkter, det herrens år 2017, skal oppsummeres.

4/5 TRYNER!

Bjørnar Kristiansen