Det beste frå mai

Patrick

Wet Dreams - Cartridge Belt

For litt sidan blei eg gjort merksam på ein rykande fersk label i Norge, med fokus på punk og powerpop, to sjangrar eg er særs glad i. Black Pop Records lanserte seg sjølv med to slepp, Kynnet frå Finland og Wet Dreams frå Noreg. Det er sistnemnte eg vil snakka litt om her. Det bandet, mine damer og herrar, er noko du ikkje vil gå glipp av.

Wet Dreams er som sagt ein av dei første lanseringane til BPR, og dei passar inn der som hand i hanske. Singelen Cartridge Belt (som inneheld tre låtar) har gått på repeat her i heimen ei god stund. Dette er eit samansurium av sjangrar, men rocken er sjølvsagt dominerande - med ein god dose punk og powerpop smurt imellom. Til tider kan låtane opplevast tidlause, då eg ikkje heilt klarar å bestemme kva tiår dette liknar mest på. Litt 50/60s, litt 70s og mykje imellom. Hovudsaka er at dette er forferdeleg fengjande, og riffa er så skurrete og støvete at eg blir ør i hovudet – på ein god måte. Eg gleder meg vilt til å sjå desse live ein gong i næraste framtid!

Våte draumar folkens, våte draumar.

Fritz-Ragnvald

Ulsect - s/t

Mai måned - Nytt liv, sol, vår og glede. Min anbefaling denne måneden representerer nytt liv i form av en debut, men der slutter også vårtegnene. I stedet leveres et knusende hardt slag mot sommerens solar plexus. Ulsect fra Tilburg i Nederland er ikke til å kødde med, og denne selvtitulerte debutplaten har fungert som en overdose salt i suppa for meg i en måned nå. Lytteropplevelsen er som en kamp mot naturkreftene. Fjellformasjoner blir til og isbreer bryter opp mens is-regn skjærer himmelen i tynne strimler. Ja, som du sikkert allerede har skjønt, dette er post-metal. Men Ulsect er ikke atter et av disse bandene som spiller sakte, stort og kaldt. Eller jo, de er jo det og, men selv om brorparten av låtene går i et bedagelig tempo er det stor variasjon i materialet. Atmosfære og disharmonier veksles effektivt for å skape et mørkt, men særdeles fengslende uttrykk, som ikke gir slipp på deg før du er ferdig fordøyd. Ikke la sommerens barbeinte lystighet ta deg, hør på Ulsect, så slipper du å gå rundt og glise som en tulling. 

Sondre

Mai kommer nok til å stå som den måneden jeg hørte minst ny musikk i 2017. Jeg har likevel fått meg noen favoritter blant de 20-30 albumene jeg rakk å spille gjennom. Det er vanskelig å plukke nøyaktig hvilket album som var numero uno denne måneden. Perfume Genius imponerte med ett av de særeste, men vakreste albumene jeg har hørt på lenge. Mac DeMarco er den jeg har hørt mest på. This Old Dog er sannsynligvis årets chilleste album. Jeg hadde ikke noe forhold til Oxbow fra før av, men deres syvende fullengder, Thin Black Duke, blåste skallen av meg. Det er kanskje, rent objektivt sett, årets hittil beste plate. Den har ikke et svakt sekund, og jeg vil anbefale den på det sterkeste. Canvas Black er det beste norske jeg hørte i mai. Teknisk, mørkt og brutalt. Levde absolutt opp til forventningene etter debut-EP’en. Jeg ender likevel opp med å plukke Daniel Romanos siste album, Modern Pressure, som månedens beste utgivelse. Etter at jeg hørte fjorårets album, Mosey, har Romano vært en personlig favoritt på denne kanten, og Modern Pressure skuffet på ingen måte. Dette er eksperimentell og fengende alt-country (med et lite hint av The Beatles anno 1965-66). Rett og slett en fryd å høre på, fra start til slutt.