Favorittar frå august

Redaksjonen er tilbake, denne gongen med bidrag frå heile gjengen!

Patrick

Rick Ashtray – INC. (EP)

Eg vil anbefale Rick Ashtrays INC., rett og slett fordi den gir meg alle dei rette vibbene. Litt Bob Dylan-vokal, litt deilig koring, litt dirty gitar og ein god dose sommar. No når hausten er godt på veg hjelper det med slikt. Fire skurrete, kule og digge låtar som får deg til å dansa bortover gata mens du headbanger lett med hovudet.  Good times!

Sondre

Akercocke – Renaissance in Extremis (LP)

August viste seg å være den hittil vanskeligste måneden for undertegnedes del. Det var nesten 50-50 mellom legendariske Akercocke, som endelig gjenoppsto etter en pause på nærmere ti år, og det fremadstormende undergrunnsbandet Sunrot fra New Jersey. Avgjørelsen kokte ned til hvilket av de to albumene jeg ser for meg at vil være en sentral del av platesamlingen min om ti år. Renaissance in Extremis er et album som vokser på meg hver gang jeg hører det, og nye detaljer dukker alltid opp. Foreløpig befinner det seg i den (svært) eksklusive listen over album jeg ville gitt 9/10 hittil i 2017, og jeg regner med den sakte men sikkert kan klatre oppover og bli en av årets beste utgivelser.

Akercocke er ikke et band for alle (ikke engang alle tilhengere av progressive death metal). Inntrykket mitt er at det i hovedsak er vokalen som polariserer metalmiljøet, og det er forståelig. Heldigvis for min del har jeg hørt mye på tidligere album av disse britene (blant annet geniale Antichrist fra 2007), og vokalen er nå en essensiell del av opplevelsen for min del. Dette albumet vil nok appellere mer til fans av prog enn death metal, men bør sjekkes ut av samtlige uansett. Dersom du skal sjekke ut Akercocke for første gang, vil jeg si at spesielt låtene «Insentience» og «A Particularly Cold September» representerer Renaissance in Extremis på en god måte og kan være en fin plass å starte.

PS! Sjekk også ut Sunnata av Sunrot. Albumet ligger i sin helhet på Bandcamp. Love it.

Ellers kom det godsaker fra: Baby in Vain, Brand New, Cormorant, Rick Ashtray, Mikhael Paskalev, Hell, Ruby the Hatchet, Brut Boogaloo, Steven Wilson, Tera Malos, Desperaux, Ehnahre, Pinact, Incantation, A Giant Dog, together PANGEA, Vinsta, Rebel Wizard, The War on Drugs, A$AP Ferg, Inanimate Existence, Everything Everything, Queens of the Stone Age, Pyrrhon, Devil Electric, Blood of Sokar, Nostoc, Brendon Small, Lars Vaular (Loading…2), Dead Cross, Sannhet, King Gizzard og Exocytosis.

Fritz

Jonathan Hultén – The Dark Night Of the Soul

Forrige måned så var det nok den fantastiske comeback-platen til Brut Boogaloo som fikk mest spilletid, men den har jeg jo allerede anmeldt her på Evig Lyttar. Derfor tar jeg heller en ikke så veldig harry tur over grensen til en om ikke søt, så i hvert fall en veldig interessant brosja. Jonathan Hultén spiller til vanlig gitar i det smått okkulte metalbandet Tribulation. Mannen ser ut til å være en liten multikunstner og lager også både illustrasjoner og musikkvideoer. Nå har han også sluppet sin første utgivelse som soloartist. The Dark Night of The Soul har lite tilfelles med bandet han operer i til vanlig, og hører mer hjemme i singer-/songwritersfæren. Jeg skal være litt forsiktig med referanser da alt fra Simon & Garfunkel til Alice In Chains kan fungere, men å si at dette ligger i gaten til Anna Ternheim og Nick Drake er jeg ganske komfortabel med. Grunnmuren i de fire låtene er Hulténs stemme, som gjennom hele platen legger harmonier over seg selv. Noen ganger akkompagnert av gitar og piano, andre ganger helt alene. I uttrykk varierer låtene fra streit ”mann med gitar”-materiale til fullt kjør med røverhymner som hadde gått ubemerket inn rundt matbordet i Mattisborgen. Åpningssporet "Anguished Are The Young” er en favoritt. Låten setter stemningen med en tekst om eksistensiell rådvillhet, minneverdige melodier og et sterkt refreng. Det finnes også video til dette sporet. En av to videoer som Hultén selv har laget til denne utgivelsen. Det er med andre ord ingen tvil om at denne mannen har visjoner, bare se selv i slutten av artikkelen. Uansett, The Dark Night Of The Soul er kul, mørk og litt rar plate, fra en fasinerende artist. Jeg håper vi hører mer fra Jonathan Hultén om ikke lenge. I mellomtiden skal jeg gjøre enda et forsøk på å like Tribulation.

Rikke

Alwanzatar – Heliotropiske Reiser (LP)

Min favoritt denne måneden er uten tvil albumet Heliotropiske Reiser av Alwanzatar; bestående av Krizla fra Tusmørke og Spectral Haze. Albumet ankom 18. august via Apollon Records, og kan minne om band som Tangerine Dream, Vangelis, Gong, Yes, King Crimson og Kraftwerk. Med røtter i en eldre krautrock-sjanger, traff albumet 100 % med sin særegne space-sound. Låter fylt av instrumenter som theremin, eldre synther og fløyte, blåste meg av banen utpå en intergalaktisk skogsreise uten like. Samtidig, som albumet tillegger den norske musikkscenen og undergrunnen noe jeg ikke har hørt før. Der en eldre krautrock-sound videreføres inn i et futuristisk dub og acid house lydlandskap. Virkelig noe av det råeste jeg har hørt på lenge!

Bjørnar

Pinact - The Part That No One Knows (LP)

Min favoritt denne måneden, er det andre albumet til den skotske trioen Pinact.

Det er ingenting nytt under solen her, hvis man skal være ærlig, men det er måten bandet spiller sin 90-talls inspirerte rock med enorme doser pop på.

Ungdommelig entusiasme, fengende låter og akkurat passe kompetente musikere. Fett som f.

Jarand

Sauropod – By the Tree (S)

Personleg har august vore ein ekstraordinær månad med tanke på kva eg har høyrt og oppdaga, og som forventa har det ikkje vore ein enkel sak å luke ut ein favoritt. Blant dei større artistane kan eg nemne ørkenrockarane Queens Of The Stone Age med Villains, BROCKHAMPTON med SATURATION II, og Lars Vaular med Loading… Definitivt verdt å sjekke ut.

Sjølv med desse tre platene i tankane, kjem likevel det mest spanande frå førre månad frå undergrunnen. Oslobandet Sauropod er kanskje mest kjent utanfor Noreg, desto større grunn til at dei fortener merksemd for singelen «By The Tree». Dette fyrverkeriet av ein låt bakar mjuke orgel og grov garagerock inn i ei sjarmerande bittersøt blanding. Det heile er toppa med ein artig desperat vokal som syr det heile saman. Må høyrast. På full guffe. 

Det er i tillegg ein heil haug med andre band som deler «andreplassen», og desse anbefalast sterkt å sjekke ut: TØFL – Alle Andre Får Lov, Svankropp – The Duckling, Major Parkinson – Blackbox, DFA 1979 – Holy Books, Tera Melos – Trash Generator, Kadavar – Into The Wormhole, King Gizzard – Sketches Of Brunswick East.

Irene

Black Moon Circle – Flowing into the 3rd Dimension (LP)

Jævlig deilig psykedelisk space rock-skive som bare er et rent kaos av alt og ingenting. Anbefales sterkt for å flykte fra egne tanker og inn i et annet univers. Har hatt denne på loop nå i snart ett døgn, og er fortsatt svært fasinert. Så ta deg en velfortjent pils og bare space verden helt ut for de to tilsammen 40 minutter lange sporene (eller som jeg, bare kjør de i en evig loop).

-Redaksjonen