Forandre eller bevare - det vanskelige andrealbumet

Basert på det første minuttet av introsporet «They Gave Us Wings…» kan man nesten la seg lure til å tro at man er i ferd med å trø inn i ekte avant garde-territorium på House by the Lakes siste album. Illusjonen går raskt over idet låten bryter over i et nesten sukkersøtt parti med piano, akustisk gitar og vokalharmonier.

Lydbildet vrir seg deretter videre til en synth-drevet poplåt titulert «Hollow», som også er å finne som singel og musikkvideo. Med «pop» vises det forøvrig her til band som Einar Stray Orchestra, ikke til typen du får servert av tenåringstvillinger fra Helgeland. Låten er litt artsy og eksperimentell, uten at den blir noe mindre fengende av den grunn.

Så langt har bergensbandet min fulle interesse. Inntrykket jeg sitter med er at HbtL har tatt et steg bort fra den trygge folkpopen som karakteriserte debutalbumet fra 2014. Et veldig fint, men dessverre noe forglemmelig album (som jeg ser for meg egner seg bra til meditasjon – for de som driver med det).

Men fra og med tredjelåten skjer det noe. Herfra og ut er det tilbake til den velkjente folk-/country-versjonen av House by the Lake igjen. Låtene er alltid fine, men kan fort bli anonyme og skli over i hverandre (og da spesielt «This Old House og «Put Your Smile On»). Unntakene kommer i form av «Glacial Pace» og «North Sea». Førstnevnte står seg som min personlige favoritt fra albumet. Her kombineres Sondre Strandskogs vokal på stilfullt vis med blåsere i refrenget. «North Sea» på sin side blir den mest country-pregede låten på albumet, og holder også et høyere tempo enn de resterende låtene. 

Albumet avrundes med «… We Flew», som på perfekt vis kobler seg på introen, både tematisk og instrumentalt. Avslutningen skaper en følelse av kontinuitet som løfter helhetsinntrykket en sitter igjen med til slutt.

Av andre norske artister mener jeg HbtL best kan sammenlignes med Petter Carlsen, på både godt og vondt. Begge lager (for det meste) stemningsfull og vakker musikk med personlige og emosjonelle tekster. Likevel blir det hele ofte litt… kjedelig. Rett og slett. Spesielt de roligste, melankolske låtene kan ofte bli vel uengasjerende. Dette blir det store problemet når jeg skal høre Out of the Woods mer enn én gang. Til tross for at albumet bare varer rundt en halv time sliter det av og til med å holde på oppmerksomheten min. Bandet har åpenbart evne til å eksperimentere med hell, så jeg håper på litt mer variasjon og litt mindre «trygg» indiefolk på neste album.

7/10 TRYNER!

-Sondre Leiros Bendiktsen