2018 starter med et knallsterkt og fantastisk gjennomført album
Drabant
I det vi sier “takk for ingenting, ditt rasshøl” til møkkaåret 2017, møtes vi som vanlig med et nytt album fra The Dogs i det kalenderen skifter til 2018. Noen ting er tradisjon, nye som gamle. Og det føles godt.
Albumet har ti spor som vanlig, og åpner med den forrykende rakkeren We Were Made Out Of Loss. Jeg får litt gammel Turbo-vibber på verset, noe som absolutt treffer meg rett i hjerterota. Det er slående hvor intenst mye som foregår i lydbildet til The Dogs om dagen. Det er orgel, perkusjon, koring, scandirock-soloer og en vokalist som renner over av bitter aggresjon.
Nevnte aggresjon stopper ikke der, men fortsetter på neste låt ut, nemlig The Children He Loves The Least. Det formelig stinker Oslo-rock av denne, akkurat som forgjengeren. Piss, pils og plektre. Fett som faan.
Så tar bandet det ned litt på tredjesporet, som bærer tittelen Told With Bad Intent. Med et refreng som har en bismak av powerpop, bittelitt Ramonescore og det som bedre er, fortsetter denne det gode sporet som plata har startet i.
Den første låta som jeg måtte jobbe litt med på The Grief Manual, er Primitive Etchings. Her er Kristopher i croonerhjørnet, i selskap med munnspill og en gitarmelodi som bringer tankene til, av alle ting, Seigmen. Det er definitivt en låt utenfor hva jeg ser for meg, når jeg tenker på The Dogs. Men mistenker at denne kan vokse seg til en av favorittene fram i tid.
Så er vi abrupt tilbake i garasjen, rent sjangermessig, med We Wont Come Back, som avslutter side A, hvis man skal følge bandets tankegang med albumets oppbyggning. Det er rett fram fet rock og fryktelig tilfredstillende.
Side B åpner med singelen Hindsight. Denne låta, som jeg tekstmessig tolker som en døende manns avskjedsbrev, har en intens energi, tross teksten. Dette er en fyr som vil ut av dritten, selv om han er smertelig klar over hva og hvem han forlater. Brua må brennes, uansett hvor vondt det gjør. Her er Schau sterk i hovedrollen. Men bandet er latterlig bra. Liveversjonen av denne må være en renspikket orgasme, med en tåre i øyekroken.
Den presseomtalte duetten med Jorun Stiansen, Prelude To Murder, er en episk stadionrocker, der duettaspektet ikke føles akkurat nødvendig. Men kontrasten mellom de to vokalistene fungerer bra og gir pause til Schaus intense vokalarbeid. Stiansen har aldri vært kulere enn hun er her. Endelig noen som skjønner hvordan denne dama burde synge.
Tilbake i balladeland får vi servert Her Last Song. Albumets utvilsomme epos. En gigantisk sak som bygger seg opp, med en fortellerstemme som følsomt leder deg frem til klimaks. Og de strykerne! Jeg får gåsehud bak øyelokkene mine hver gang de smelter sammen med gitarsoloen rundt fire minutter ut i låta. Denne fortjener en liveversjon, komplett med strykere. Da snakker vi emosjonell ruin og musikalsk perfeksjon på høyde med det beste fra utland og innland.
Oh Why er albumets svakeste spor for min del, men den har jo også en forferdelig oppgave, da den skal følge opp hva som kom før den. Uansett, finfin sak som garantert kan vokse på meg.
De som har hørt singelen Lie To Me, kan som meg, skrive under på at her er vi i tilbake i det vante som The Dogs driver med, noe som føles som en absolutt verdig avslutning på albumet.
The Grief Manual har for meg blitt til The Dogs beste så langt. Med sine knallsterke og fantastisk gjennomførte låter, har resultatet blitt et fabelaktig album som med rette, fortjener full pott.
Jævlig bra jobba, gutta.
10/10 TRYNER!
Bjørnar Kristiansen