Hex A. D. – Netherworld Triumphant
Hex A. D. slipper albumet Netherworld Triumphant 9 november på plateselskapet Fresh Tea. Et album, der selveste Uriah Heep møter Ahab til en gigantisk gitarduell-fest i regi av Spiritual Beggars og Candlemass med en følelse av at Phil Anselmo lusker rundt vokalstativet. Et album som ikke lar seg grøsse over prog-universets innblanding i doom metal farsen med drøssevis av skills på fatet. Med medlemmer fra turne med Dio gjengen selv, med tilløp av kommunikativ oppfølging fra Deep Purple’s tidligere Jon Lord.
Låta “Skeleton Key Skeleton Hand” forvirrer straks den avspilles, med en merkverdig lik intro, Neurosis besitter. Der det aldri legges skjul på en begeistring for 70 og 80 tallets ekstravagante hardrock sound, uten at dette direkte har noe med Neurosis å gjøre. Men når Hex A. D. fremmer dette i en mer kleinere innpakning, der det godt skal gjøres og ikke bidra med en storslagen gitarsolo, vet jeg sannelig ikke hva som vil skje videre. Med en koring på refrenget, som til gjengjeld fungerer utmerket. Foruten at vokalsamspillet ikke helt funker. Likevel digger jeg energien låta besitter med et refreng som er såpass på at jeg ønsker å høre det igjen. Meget drevent!
Oppfølgingslåta “Netherworld Triumphant pt II” - til singelen med samme navn, er en av de bedre låtene. Et tungt oppstartsriff og en digg avkoblingsbro til et større rom. Der det er sjeldent å få fri fra gamle helters tangenter Hex A. D. holder en veldig stor knapp på. Her er det herlig med gitarriff som slår løs fra første lytt uten at 70 og 80 tallets musikkhistorie tar oppmerksomheten bort fra tyngden. Og melodiene som videre følger, er geniale! Her tar bassen bare litt mye av kaka. Og det som kunne gitt større konstraster gir flatere resultater. Dog det aldri er negativt at vokalen kaster meg tilbake til da jeg elsket Pantera og Down!
Ellers har albumet et høyt nivå musikalsk sett. Men det overlates for lite til fantasien på kort tid. Og der jeg ser poenget med tangentoppbygging tilbake til 80-tallets Dio tid, godt innpakket i ustanselig soloering og storslåtte tonerekker i ekte 70´s Deep Purple style, får jeg også en hang-up i hva jeg ikke liker. Spesielt når progressive tangenter i grunnleggende eierskap av eldre helter, blandes inn i et tradisjonelt doom og metal uttrykk, uten at Hex A. D. tar seg tid til å utforske det! Låtenes ulike elementer kunne blitt gitt bedre tid til å ulme innpå lytterens øre. Der en slik utforskning blir en utrygg vei og ferdes – i det å utelate både tid og begrensning. Dette skaper usikkerhet i hvor fremt jeg liker det jeg hører. Hvor jeg hadde ønsket meg et annerledes fokus på enkeltdeler, der instrumentene fikk bytte på å være i fokus, og hvor uttrykket: Less is more! godt kan skrives om til More is more, fremt det settes av tid og rom til det. Likevel er jeg en håpefull lytter, og jeg må si at det virkelig ikke hersker tvil om at dette albumet ellers er av ypperste musikalsk kvalitet, som videre fortjener din fulle oppmerksomhet!
Kanskje nettopp du vil digge det?
6/10 TRYNER!
Rikke Karlsen