Hedvig Mollestad Trio - Smells Funny

Hedvig Mollestad Trio ga ut Smells Funny på Rune Grammofon 30 november. Et nytt album i rekken av HM3-album hvor jazzrocken møter støyen og de psykedeliske krefter, som kan å dra deg henimot en utsøkt instrumental verden ingen andre enn Hedvig Mollestad Trio selv vet hvor bærer. Fantastisk!

Låta ”Beastie, Beastie”er et suggerende soundscape fra første stund, som psykedelisk rock i møte med støy og jazz, kan ha. Der denne låta og albumet for øvrig utforsker ytterligere – sammenlignet med de tidligere, som framtonet seg innenfor et renere rock-spekter. En Jon Eberson verden – tilnærmet likt hva Mahavishnu Orchestra i sin tid utformet gjennom jazzens frie tone, men nå i møtet med det tunge gitarriffet og framtrende gitarsoundet. Hvor det må eksistere en gitarinspirasjon som ikke er å ta feil av blant mulige gitarskikkelser som John Mclaughlin, Jimi Hendrix og Toni Iommi i det å gi et skriftlig innblikk i hva som kan foregå i denne låtas driftige verden. Men låta er også et prakteksempel på hvordan en låt aldri settes i bås på dette albumet, med et over gjennomsnittet bruk av tradisjoner, som ikke nødvendigvis har en oppskrift. Der det heller ikke er grenser for hvor basslinja kan og skal gå, før alle finner tilbake til hverandre med en energisk musikalitet som er til å ta og føle på, live som på plate! Enhver låt er et særegent samarbeid der du blir kastet inn i noe eller må vente på noe. Låter som er originale i det å formidle den tonale prosessen, som så detaljert innarbeidet, virker imponerende improviserte i øyeblikket. Repetative toner, bassganger og trommespor som åpner nye kapitler i form av gitarsoloer av høy vanskelighetsgrad, som sammen utgjør en gledelig maktdemonstrasjon ved selve samspillet, og dens slagkraftige påvirkning.

Videre viser ”Bewitched, Dwarfed and Defeathered” tyngden HM3 har å tilby, i hvordan tunge riff utfolder seg i en fri og tonerik gitarverden, der trommene og bassen aldri legger skjul på at jazzen er tilstedeværende – Uansett hvordan rocken setter sitt preg på atmsofæren! Og alle instrumenter er med på å drive et riff framover i ulike variasjoner, som i sin helhet blir selve reisen. Alt annet enn kjedelig, med avslutninger som bringer fram det ene hårreisende tonale energien etter den andre. En låt av et band, som aldri er sin egen begrensning!

Likevel er det også i dette jeg savner et grep omkring kontinuitet – en aldri så liten rød tråd. Men dette vil alltid komme an på hvem som hører. For vil du ha en jazza ’råkkegavepakke’ med et enkelt driv, utforsker HM3 nemlig mer enn som så! Både i det at de liker å utfordre seg selv, og de tidligere album - med samspill som nå, mer enn før, strekker seg mot det progressive øyeblikkets prosess framfor den forutsigbare planen, med mulige moduleringer som kan å endre, forvirre og forvitre det indre ørets tilhørende oppreiste hår gjennom estetiske koblinger, unike møter og instrumentale prestasjoner du aldri vil ane er i anmarsj. For en musikalsk bragd av en plate! Anbefales.

8/10 TRYNER!

Rikke Karlsen