Favorittar frå mars!

Patrick

Tempel - S/T

Dette trur eg blir ein av årets feitaste plater. Det er så masse feit riffing her at eg ikkje heilt veit kor eg skal gjere av meg sjølv. Du veit også at du får den beste tromminga når det er Kjetil frå Kvelertak som sit med stikkane. Denne plata venta eg lenge på, og etter at eg fekk høyre låta "Uninvited" visste eg at det kom til å slå hardt! 

Eg kan vel eigentleg seie at denne allereie no har festa seg på lista mi over topp 10 i 2018. Du må berre sjekke ut, eg gir deg ikkje noko valg. Denne plata gir deg ein solid miks av metal, hardcore og beint fram rock, med litt folketonar og munnharpe inni miksen. Steike så tøft. Favorittlåter: "Wolves", "Forest Cemetery" og "Uninvited"!

Sondre

Rolo Tomassi – Time Will Die and Love Will Bury It (Holy Roar)

Det har gått ti år siden britiske Rolo Tomassi slapp sitt debutalbum, Hysterics. Siden den gang har bandet bare blitt bedre og bedre, og det er en merkbar utvikling fra album til album. Allerede på deres andre album, Cosmology, var det fullstendig klart hva dette bandet var i stand til. Låter som «Party Wounds» og vakre «Kasia» står fortsatt som noe av det sterkeste i bandets katalog. Videre fulgte Astraea, hvor bandet viste sin særegne egenskap til å lage et flytende skille mellom det skjøre og vakre og det knusende mørke og harde. Videre fulgte bekmørke Grievances, hvor bandet virkelig fikk vist at de kan bite fra seg.

På årets utgivelse, Time Will Die and Love Will Bury It, tar bandet nok et steg videre. Her tar de det beste fra samtlige tidligere utgivelser og kombinerer det til et fantastisk sluttresultat. Noe nytt er det selvfølgelig også, særlig knyttet opp mot albumets innledning og avslutning. Rolo Tomassi blir stadig bedre til å skape en kontekst for musikken sin, og TWDaLWBI er et særlig godt eksempel på et album som må høres i sin helhet om man vil ha noe ut av det.

Til tross for at 2018 allerede har vært et fantastisk musikkår, vil jeg bli overrasket om noe kommer til å overgå denne platen for min del. Årets beste album så langt.

Rikke

Lonely Kamel – Death’s-Head Hawkmoth (Stickman)

Lonely Kamel ga ut Death’s-Head Hawkmoth 23. mars via Stickman Records. Og det er like riffete som det er ballefett! Åpningssporet «Fascist Bastard» gir et godt eksempel på hva som er ballefett. Og låta vekker uante forventninger til dette femte albumet av Lonely Kamel, der du blir kastet gjennom en rifflabyrint av deilig testobetong, som i seg selv er nådeløse i sin framtoning! Og det beste med denne pakken er hvordan gitaren og vokalen leker med en tyngre stonerdoom sound, som krydrer albumet akkurat i den retningen du vil det skal gå. Eller kan jeg kun snakke for meg selv her? Anbefales!

Jarand

Dreamarcher – Harding (EP) (Indie)

Dreamarcher gjorde inntrykk på meg då dei først slapp den mørke debutplata i 2016, EPen Harding tek det eit steg vidare. Ein potent EP med ei ganske interessant bakhistorie. Plata tek inspirasjon frå Hardanger noko underteiknande som harding sjølv tykkjer er heilt rått. Bandet sett nådelause blastbeasts opp mot sårbare melodiar og vokal, eit uttrykk som på mystisk vis er både iskaldt og kjensleladd på same tid.

Riffa er fengslande og stemninga dyster. Eksplosivt er nøkkelord her, sjølv om bandet også utforskar meir melankolske melodiar. Dei held det drivande også i nettopp dei rolegare partia. Høyr «Dalen» og du skjønar kva eg siktar til. Attpåtil er det utruleg fascinerande å høyre hardingfele boltre seg i metal-landskapet.

Denne EPen rekk du riktig nok å nyte ilag med morgonkaffien men det ligg meir under overflata, så ta forbehold om ein lenger frukost.

Andre plater eg også anbefal at du sjekkar ut:

The Fjords – Ladders // Band Of Gold – Where’s The Magic // Jack White – Boarding House Reach

Marius

Djevel – Blant Svarte Graner (Aftermath)

Det finst dei som meiner Inferno-festivalen markerer slutten på svartmetallsesongen. Dagane blir lengre og lysare, ein må vaske sykkelen, koste innkøyrselen fri for grus og sette dei mørkaste platene i ein lyssikker kasse lengst inn i boden. Og så finst det dei som har fått med seg at Trånn Ciekals nettopp har sleppt Djevels nyaste plate og veit at sesongslutt ikkje finst.

Dette er Djevels femte plate, og Ciekals vartar atter ein gong opp med puritansk svartmetall frå øvste hylle. Blant Svarte Graner er eit konseptalbum bygd opp rundt svartedauden, som er eit tema som skapt for mørk musikk. Og der andre band kanskje hadde kokt i hop tynn musikalsk suppe tufta på slitne dødsklisjear, syner Djevel at man også i 2018 kan lage relevant svartmetall etter nittitalets strenge oppskrift.

Plata opnar med ein dyster stemme som på gamalnorsk annonserar at me aldri gløymer året 1349, før ein nøktern instrumentalintro sender tankane til dunkel middelalderkvardag i eit kjølig, lite land som ikkje aner kva som venter. Iskald gitar dreg i gong, nådelaust som pesten sjølv, og Djevel ser seg ikkje tilbake i løpet av dei neste femti minutta.

Djevel manar og målar fram kjensle og visjonar slik berre god svartmetall kan, med nikk til storslegen natur, folkemusikk, pestens stygge herjingar og den same rettskrivingsordboka som dei bruker i Taake. Blant Svarte Graner er lydsporet ein treng når ein trør seg opp Galdhøpiggen i dritvêr (ok, ingen graner akkurat der, men likevel), lydsporet som gjer vintertunge pendlarturar til kunstopplevingar, lydsporet som truleg gjenspeglar kjenslene til dei som vart råka av pesten for 669 år sidan. Plata avsluttast med nok ein roleg instrumental, som ein slags stille nekrolog over dei døde. Kva enn svartmetall gir deg, så kan eg garantere at du finn det i denne plata.

Anten du er svartmetallpuritanar, nittitalsnostalgikar eller berre set pris på knallgod musikk så er Blant Svarte Graner på lista over obligatorisk lytting for 2018. Og med låttitlar som «De danser rundt sopelimet som om den var deres mor» og «Banker som doedningeknoker» bør Språkrådet komme på bana med ei eller anna pris.

Sarah

Hot Snakes – Jericho Sirens (Sub Pop)

«Et album som sparker ned døra og får rockefoten til å danse»

Etter 14 års pause fra studio smeller Hot Snakes sterkt tilbake med et album som sparker ned døra og får rockefoten til å danse.

Med sitt bråkete og energiske utrykk et dette et album som gir følelse av opprør, undertrykket sinne og aggresjon, hvor alt har blitt sluppet løs i studio, toppet med catchy gitarriff og til slutt formet Hot Snakes fjerde studio album Jericho Sirens.

Albumet varer knappe 30 minutter, men setter sine spor. Dette er ikke et album du setter deg ned for å la synke inn. Slik som vokalist Rick Froberg synger ut i sang nummer tre «Why Don’t It Sink In», er dette et album du lar ta deg med på en bråkete og energisk reise av punk og post-hardcore.

Allerede fra første sekund i første låt «I Need A Doctor», blir man blåst over ende av et super catchy gitarriff. Overgangen til spor nummer to «Candid Cameras» blir fin og naturlig. En låt som er litt mer nedpå, men gir deg fint pusterom før energinivået i låt nummer tre «Why Don’t It Sink In» smeller tilbake for fullt.

Videre beveger vi oss inn i albumets midtre del og sang nummer fire «Six Waves Hold Down», som for øvrig også er det jeg syntes er albumets mest catchy sang. En sang med et litt lettere og mindre bråkete utrykk, men herlig oppbygging.

Vokalarbeidet til Rick Froberg er noe av det som setter prikke over i-en på dette albumet. Et vel gjennomført utrykk helt frem til siste låt. Når du ikke skulle tro at bandet hadde mer å gi beveger vi oss over til albumets siste del.

Siste låt ender albumet like sterkt som det startet. Navnet på låta «Death Of A Sportsman», er kanskje nesten en metafor for hva man sitter igjen med etter å ha hørt albumet fra a til å. Litt andpusten og pumpet full av adrenalin.

Sondre Leiros Bendiktsen