The sky is the limit for Lonely Kamel!
Åpningssporet ’Fascist Bastard’ gir et godt eksempel på hva som er fett. Og låta vekker forventninger du ikke ante du hadde til dette femte albumet fra Lonely Kamel. For her kastes du inn i labyrinter av bevegelige riffvegger, som i seg selv er nådeløse i sin framtoning. Der gitaren og vokalen leker med en tyngre stonerdoom sound som krydrer lydlandskapet akkurat i den retningen jeg har savnet. Gir låta mer dybde i videre oppbygging, der trommene eier drivkraften og gitarene skaper variasjonen mellom den klassiske rocken, stonerfeelingen og dommedagsuttrykket, uten at det på noen måte gir kjipe konsekvenser. Et mørkere uttrykk som sådan, og min absolutte favorittlåt på dette albumet!
Lonely Kamel er virkelig gode på å variere, der ’Psychdelic Warfare’ har en helt annen vri på lydbildet. Det er fortsatt mørke riff som er nedpå grensen til et rent doom uttrykk, men lettere i både rytmikk og det vokalmelodiøse. Starten er lett, før gitarene tynger deg med en mørkere avslutning. Der låtas elementer presser deg ned i grøfta, bortover avgrunnen og inn i et klimaks av djevelsk mørkhet! Og når låta ’Inside’ melder sin ankomst, flyr du derimot fra avgrunnen og mot skyene med de store gitarheltene godt plassert inn under hvert sitt tordenvær. Soloduellen er et faktum. Hvem som vinner er irrelevant. En digg overgang til en annen variasjon på plata, som gir alle riffene et nytt liv. The sky is the limit?
’More Weed Less Hate’ sparker i gang et driv av en oppbygging fra første stund, som er et deilig fundament for låta som helhet. Men den grunnmuren de tidlig etablerer, kan de gjøre akkurat hva de vil. Kaste deg inn i alt fra Motöhead til Monster Magnet stemninger, der alt de gjør er en storslagen fryd for øret. Det er virkelig helt umulig å sitte stille. Og jeg vil helst løpe til nærmeste bar og hoppe på barbenken med halvlitern godt plassert foran, over, under og ved siden av meg. Gjerne med Lonely Kamel på scenen foran meg. Spiller dere snart eller?
Lonely Kamel har bokstavelig talt sparket fra seg et kongealbum her. Og med dette albumet ivaretar de min og forhåpentligvis alle andres glede over rocken, med litt dommedagskrydder på toppen. Just the way I like it!
More rock! Less… pop?
8/10 TRYNER!
Rikke Karlsen