Det underlige mørket, Tusmørke

Tusmørke ga ut Fjernsyn i farver på Karisma Records den 4 mai. Prog av gamleskolen og noe helt eget. Der Tusmørke fortsetter sin reise i egen sjangerklasse - folkelig diskoprog! Med arkaisk progvokal og dryss av underlige referanser i norske tekster, som bærer preg av den gamle Osloskolen. For ikke å snakke om at det er noe postpunk new wave over det. Er band som, De Press, Jethro Tull, Undertakers Circus, Høst, King Crimson, Gentle Giant, St. Helena, Arabs in Aspic, Black Debbath, Popol Vuh (NO) eller Bazar bekjentskaper for deg? – Ja, da vet du hva jeg begir meg ut på.

Tittellåta Fjernsyn i farver er desidert favorittlåta på dette albumet. Med sin særegne discobeat og ironiske tilnærming til en dyster stemning, rykkes det ved tærne fra start til slutt. Og jeg vet ikke om jeg dras bakover eller framover i tid. Middelalder disco fest i parken med synth og tverrfløyte? Eller en merkelig progressiv utgave av post punk new wave, iblant Popol Vu-iske basslinjer og De Press-aktig rytmikk. Overraskende likheter i stemme-særegenheter blant store vokalistnavn som Andrej Nebb (De Press), Thor Sigbjørn Greni (Undertakers Circus) og Geir Jahren (Høst) er det i hvertfall. Eller et fjernsyn i farger med det reflekterende lyset fra sola i skjermen? Der refrenget og bridgen på denne låta er av aller ypperste Tusmørke kvalitet! 

Borgelig Tussmørke er den korteste låta på albumet. En låt som er rolig i tempo og stemning. En herlig vuggevise med stemningstrekk i sterk likhet til hva Trondheimsbandet Arabs in Aspic skaper. En drømmende progstemning, som vet å dra deg tilbake til Holmenkollens Ragnarock 1975! Der de begge har en måte å formidle norske tekster på, som drar deg tilbake til tiden da fjernsynet ikke hadde farger. Ellers deilig med et rolig avbrekk fra resten av festen som foregår på albumet. Hvor jeg i etterkant tar meg selv i å lytte til en av mine favorittlåter Cadence and Cascade av King Crimson, bare for å få kjenne på denne drømmende sårbarheten atter en gang! Eller har Tusmørke en fantastisk evne til å fortelle historier i sang om det gode gamle Oslo som vi kjenner det, på grensen til heimstaddiktning. Og den siste låta jeg vil nevne - Tøyens hemmelighet, er et nydelig eksempel på det! En låt med en tekst, som omhandler Oslo sin kjære botaniske hage. En låt lik Ekebergskrenten, Tusmørke slo til med for litt tilbake. Og så herlig det er med norske tekster, som mener og informerer noe om Oslo og omegn i så måte! Litt som Bazar gjorde med albumet Drabantbyrock tilbake i 74’. For ikke å snakke om Black Debbath, som i og for seg er et eget kapittel?

Likevel utfordrer Tusmørke lytteren – dog vokalen og enkelte basslinjer gir meg glimt av fortiden. Der du aldri helt kan vite hva Tusmørke har å by på rundt neste sving. Selv skjønner jeg ikke helt hva de er inspirert av som helhet, og noen ganger kan det bli for mye av det gode, med en låt som har engelsk tekst i tillegg. Men ærlig talt, hvem bryr seg? De kan da vel gjøre som de vil! For det er vel meningen at du skal sitte igjen i stolen med et stort spørsmålstegn i panna? Akkurat som livet selv, fullt av meningsløshet. Livet, som i Tusmørke’s egne tekster - perpspektiver på rom, lys og intet, du ikke vet hva menes med. Er det ironi eller virkelighet i et verdenrom fylt av intet foran fjernsynet? Der alt, så stort, merkelig og gjenkjennelig på en underlig verdig måte forenes. Og i dette ligger det største kompliment; Originalitet! Hvor denne merkelige distansen til det de driver med, høyner det i dens formidling, med en vokal, tekst og basslinje, som sammen setter en ironisk-kunstnerisk stemning. Voksne som leker i en verden de har bevart siden den gang da, med mer til.  En verden de vet å leve seg inn i til det fulleste! Med en passende avstand til det.

Det underlige mørket, Tusmørke.

9/10 TRYNER!

 Rikke Karlsen