Lazy Queen – A Sigh So Deep

Det er litt over tre år siden vi fikk servert Lazy Queens solide debut-EP, Drift. Bandet har siden den gang gått gjennom en rekke utskiftninger av personell og flyttet fra New York til Oslo. Låtskriver Henrik Søberg står i dag som det eneste originale medlemmet av bandet, men har nå fått med seg Peter Steinholt Mortensen, Jon Bernhard Hunskaar, Petter Anderdal og Jonas Røyeng på laget.

Selv om Lazy Queen har tatt med seg det rufsete og upolerte lydbildet fra debuten på sin nyeste EP, A Sigh So Deep, har det også skjedd store endringer siden 2015. Låtene er langt mer energiske, fengende og punka enn de var på Drift. Søberg har også utviklet seg som låtskriver, og tekstene på ASSD takler alt fra depresjon, ensomhet og hvordan destruktive tankemønstre kan gjøre oss til våre egne verste fiender, til politivold, rasisme og transfobi. Han skriver tekster det er lett å forstå og relatere seg til, og unngår de verste klisjeene.

Den første låten, «Fuck Kevin Spacey», er umiddelbart fengende og illustrerende for bandets evne til å skrive låter om mørke og personlige tanker, og likevel holde det musikalske optimistisk, melodisk, lekent og uforutsigbart. Intensiteten og energien på låten gjør at tiden flyr forbi mens du lytter til den, noe som strengt tatt kan sies om samtlige av de etterfølgende sporene også.

Neste låt, «Things I Think About While We Fuck», har en sterk tekst om det å være i et dysfunksjonelt forhold, og vokalprestasjonen her er kanskje den beste på EP-en. Jeg klarer ikke komme på mange unge og relativt ferske band som klarer å lage så melankolske, men samtidig positive og oppløftende låter som Lazy Queen. Jeg får en herlig The Cure-vibbe fra bassen og tidvis fra gitaren. Lydbildet kan beskrives som post-punk blandet med dreampop, bare med høyere tempo og mer trykk. I likhet med førstelåten er slutten på låten imponerende eksplosiv og intens.

Så har vi kommet til min personlige favoritt, «Apocalipstick»! For en banger dette er. Teksten, trommene, vokalen, oppbygningen, det gjennomgående riffet – hele stemningen på låten, egentlig. Det er så rått, kult og fengende at det nesten er teit. Vil ikke bli overrasket om dette står som årets beste låt når vi kommer til listesesongen i desember.

«Turn From Void» tar tempoet ned og oppleves som mer dyster og introvert enn de tidligere låtene. Men det er bare midlertidig, for intensiteten skrus opp til hundre igjen mot den siste tredjedelen av låten. Sirkelen er fullendt når bandet henter tilbake den rolige introen helt mot slutten av låten. Dette grepet gir EP-en et mer variert og helhetlig gjennomført inntrykk, og legger perfekt opp til smash på sistesporet «Tamir», som er den råeste, mørkeste og mest aggressive låten på hele utgivelsen. Låten handler om politivold og rasisme, og er en hyllest til Tamir Rice, som ble skutt av to politimenn i Ohio i 2014. Oppbygningen og stemningen på låten passer perfekt til temaet, og avslutningen er EP-ens klart råeste parti, med skjærende skrik og hylende gitarer.

Det eneste negative jeg har å si om A Sigh So Deep er at jeg så gjerne skulle hatt mer. Lazy Queen har rett og slett laget den beste EP-en undertegnede har hørt på årevis. Jeg tror alle som møter opp på releasekonsert på Vaterland 25. januar kommer til å få en konsertopplevelse av de sjeldne. Anbefales på det sterkeste!

9/10 TRYNER!

Sondre Leiros Bendiktsen