Bokassa - Crimson Riders

Det er noen få band der ute som klarer å balansere den syltynne linjen mellom steintøff “seriøs” musikk og humor, og det er ytterst få av dem igjen som klarer det med glans. Bokassa har alltid vært voldsomt glade i knusktørre ordspill (bare se på Crocsodile Dundee, Walker Texas Danger, Five Finger Fuckface og min favoritt Only Gob Can Judge Me - lite ordspill fra verdens beste serie, Arrested Development, der ja), men kombinerer det med sjukt fete riff og voldsom energi og blir nesten som et slags internasjonalt Black Debbath - uten all politikken forøvrig.

Andrealbumet Crimson Riders åpner med et Ghost-esque introspor som artig nok har fått tittelen Brologue, og kicker umiddelbart i gang med Charmed & Extremely Treacherous, som jeg håper har noe med de tre magiske søstrene Halliwell å gjøre. Altfor få metallspor med Charmed-referanser der ute. Neste spor Vultures har så vidt jeg kan høre ingen åpenbare referanser, men kan glimre med en episk saxofonsolo i midten, så alt er tilgitt. Bokassa peiser gjennom førstesingelen Mouthbreathers Inc. og blytunge Wrath Is Love (som MÅ være et nikk i retning Haddaway og What Is Love) til albumets første mikroskopiske pust i bakken, tittelsporet Crimson Riders. Men ikke la deg lure, ca 50 sekunder uti er det thrashparty i Casa de Bokassa og vi pælmes uti piten igjen.

Captain Cold One, som LETT har den mest funny teksten på hele skiva (og en dødsrå musikkvideo) er en höydare på skiva og er garantert en av sangene som høster høyest desibel fra publikum på den pågående turnéen med Ghost og Metallica. Blunt Force Karma og den episke og herlig titulerte Immortal Space Pirate 2: The Last Shredi (må man ha hørt Immortal Space Pirate (The Stoner Anthem) for å skjønne handlingen?) runder av en knallsterk andreplate, og beviser nok en gang at oppfølgeren kan være bedre enn originalen. Men det som virkelig står ut her er at Bokassa har klart å fange den samme energien og spillegleden som de har live på plate, og DET står det massivt respekt av.

 9/10 TRYNER!

Jørn Brekke