Kite - Irradiance

Kite er en oslobasert trio som spiller en miks av sludge og post-metal, med innslag av post-hardcore, stoner rock og doom metal. Irradiance er deres første fullengder siden 2009, og følger opp EPen The All Penetrating Silence fra 2018. Uten å ha noe forhold til bandet fra før av, falt jeg umiddelbart for TAPS og bandets friske tolkning av kjente og kjære sjangre. Siden den gang har trekløveren (som til vanlig spiller i andre band, som Sâver, Dunderbeist og Team Me) turnert i Norge og Tyskland, og meldt overgang fra Sludgelord Records til italienske Argonauta Records. Jeg var mildt sagt spent på hva Kite kunne få til i albumformatet.

Irradiance er på mange måter et naturlig steg videre fra TAPS. Mens EPen føltes mer kompakt og leken, tar bandet seg bedre tid her, særlig på de instrumentale partiene. Kite spiller kortene sine litt mer safe her enn på EPen, men resultatet er også en mer gjennomført lytteropplevelse. De holder det ofte enkelt, men klarer likevel å skape en stemning det er vanskelig ikke å falle for. Bruken av synth på enkelte spor er spesielt effektiv. Tankene mine vandrer fra tid til annen til band som The Old Wind, Kollwitz og Cult of Luna, men stoner-elementene er nok mer fremtredende hos Kite, og jeg kommer derfor ikke unna å legge til Sleep og Windhand som naturlige referansepunkter. Særlig sistelåten på albumet oser av psykedelisk stoner rock.

De største minusene ved Irradiance er at flere instrumentale partier blir litt for enkle og ensformige, og at det tidvis bygges opp mot klimakser som ikke kommer. Jeg liker vokalprestasjonene til begge vokalistene godt, og det er hovedsakelig partiene med vokal som oppleves som mest intense og dynamiske. Flittigere bruk av vokal kunne nok ha løftet enkelte låter her, som «Reveries», hvor siste halvdel av låten ender opp som oppbygning uten en klar konklusjon. Med det sagt er «Morlock» et godt eksempel på det hvordan det gjøres rett.

Jeg kommer heller ikke unna å nevne tittelsporet, som med sine ni minutter tar opp nesten én femtedel av albumet. Her smeller Kite til fra første sekund, med raspende skrik over en blytung basslinje og en enkel trommebeat, som sklir naturlig over i et seigt CoL-riff som kunne vært hentet fra Somewhere Along the Highway. Allerede to minutter inn i låten klikker det helt, og albumets beste parti er et faktum. De holder momentet gående frem til det syvende minutt, og lar det så fade ut over forvridde gitareffekter og en durende bass. Selv om slutten er noe antiklimaktisk, er tittelsporet utvilsomt albumets sterkeste låt. En skikkelig post-metal-perle.

Irradiance når ikke helt opp til nivået på den forutgående EPen, men det er like fullt et solid album. Albumets største styrke ligger i atmosfæren, den sømløse sjangerblandingen og den fine flyten fra låt til låt. Det er ingen direkte dårlige spor her, og for hvert svake parti er det tre sterke partier som veier opp for det. Jeg tror også låtene vi får servert her vil gjøre seg utmerket i en live-setting. Vi får følge med på Facebook, i tilfelle det dukker opp en livestream.

7/10 TRYNER!

Sondre Leiros Bendiktsen