Favorittar frå mars
Sondre
Fjøsnisse – Trolltind
Anders Vada kom ut fra intet i fjor med soloprosjektet sitt, Fjøsnisse, og serverte det som skulle bli min favoritt-EP fra dette året. Allerede et halvt år senere, og debutalbumet er et faktum. Trolltid består av ti låter med en gjennomsnittlig varighet på fem minutter per låt. Av disse er det kun én låt som er tatt med fra Heksedreper-EPen, nemlig «Djeveldans», dog en litt komprimert versjon. Vada har ikke funnet plass til å inkludere singlene «Vandreren» eller «Felespill», som ble sluppet mot slutten av fjoråret, men singelen «Ensom Majestet» er med, og utgjør albumets absolutte høydepunkt for undertegnede.
Jeg er imponert over kvaliteten på det Fjøsnisse leverer på sitt første studioalbum, særlig så kort tid etter forrige utgivelse. Det er ingen låter her som kan karakteriseres som direkte svake, selv om ikke alle er like minneverdige heller. Tittelsporet føles dessverre litt overflødig, ikke fordi instrumentale introer ikke kan funke, men fordi den ikke flyter så fint inn i andresporet, «Vasstroll». Utover dette synes jeg at oppbygningen av albumet er bra, med fin spredning av de beste låtene.
Fjøsnisse har litt av den samme kvaliteten som jeg assosierer med band som Taake og Windir/Vreid, og kanskje mer enn noen andre, Darkthrone. Det er evnen til å lage (overraskende) fengende musikk uten å miste den mørke råheten som er så viktig i svartmetallen. Lydbildet er også preget av melodiske elementer som gir musikken et folk-preg, uten å gå helt Finntroll. Bruken av synth gir Fjøsnisse den der distinkte symfoniske black metal-sounden, og kan sende tankene til alt fra tidlig Emperor til Dimmu Borgir (sistelåten «Soria Moria» kunne fint ha vært et bonusspor på Stormblåst». Jeg vil rett og slett si at Fjøsnisse låner fra mange av sjangerens beste ideer, og samler dette sammen til noe eget. Gleder meg allerede til mer!
Andre favoritter fra mars:
Dwaal – Gospel of the Vile, Nekrovault – Totenzug: Festering Peregrination, Fange – Pudeur, Eye Flys – Tub of Lard, Porridge Radio – Every Bad, Lady Hardanger – Some Drama, Witch Prophet – DNA Activation, Naat – Fallen Oracles, Taake / Whoredom Rife – Pakt (Split EP), Viagra Boys – Common Sense (EP), Vredehammer – Viperous, Conway the Machine & The Alchemist – LULU, Nexorum – Death Unchained, dumama + kechou – buffering juju, Use Knife – Tropetarn (EP), Stian Westerhus – Redundance og Charlotte Dos Santos – Harvest Time (EP).
Rikke
Deathcrush – The Singles Series
Deathcrush har gjennom flere år gitt ut de såkalte «Lesson #»-singlene. Og nå er de gitt ut på et eget album, på Apollon Records i mars – The Singles Series.
Og jeg har gjennom flere år hørt på flere av låtene, og var fryktelig fornøyd med å ha Deathcrush-singlene samlet på et sted. Der jeg tilbake i tid skjønte at «Lesson #3» var min favorittlåt. En låt som i likhet med støybandet Gnod, for meg åpnet dørene for en alternativ støyrockverden jeg ikke var så kjent med, som nekter å la seg sette i bås. Der Deathcrush representerer noe annet i et støyete musikkunivers, de derre som gjør nettopp hva de vil. De som blånekter å være noen andre enn kun seg selv i musikken, med låter som alltid utfordrer lytteren med innslag av alle mulige sjangerstemninger. Der dette singelalbumet ikke kun viser til soundet, men også at det går an å gi ut enkeltlåter over flere år, og likevel etablere seg godt som både studio- og liveband. Som igjen viser til hvor urokkelige Deathcrush er i å gjøre akkurat hva de vil! Bandet som, til glede for andre, benytter seg av en kreativ frihet vi alle faktisk har, og som vi alle i band bør leke oss med i større grad enn hva vi faktisk gjør. Ved å eksperimentere i en sjanger og utforske et lydbilde, gjerne til enden er nær. Om det så er å velge utradisjonelle coverlåter, eller generelt og virkelig knuse publikummet i en live-setting, som Deathcrush gjør hver eneste gang. Rått er ordet. Skaff deg albumet.
Jørn
Old Man Gloom – Seminar IX: Darkness Of Being
Jeg lente meg egentlig meeeeget sterkt mot den nydelige overraskelsespakka fra Nine Inch Nails, Ghosts V: Together og Ghosts VI: Locusts, to ambientskiver som balanserer hårfint mellom håp og fortvilelse. Perfekt i disse coronatider, hvor vi kanskje trenger å ha noe annet som okkuperer hjernene våre. Men så dukker jo fabelaktige Old Man Gloom opp oppi det hele, og valget var krystallklart.
Old Man Gloom kan vel muligens regnes som en slags “supergruppe”, om man tar summen av alle medlemmer og legger sammen. Hydra Head Records-sjef Aaron Turner er mest kjent fra SUMAC og episke ISIS, Nate Newton fra Converge og Doomriders, og Santos Montano fra Zozorba. Bassist Caleb Scofield (fra Cave In og Zozorba) døde i en bilulykke i 2018, og skoene hans har blitt fylt av bandkompis Stephen Brodsky fra Cave In og Mutoid Man.
Seminar IX: Darkness Of Being er ingen standard utgivelse fra denne gjengen, og de har alltid gjort ting på sin måte. I 2014 slapp de to album som begge heter The Ape Of God, og sendte en tredje versjon til journalister for anmeldelse. Og tidligere i år annonserte de albumet Seminar VIII: Light Of Meaning og slapp singelen EMF, før de plutselig slapp oppfølgeralbumet ut av det blå. Det er ikke lett å bli klok på Old Man Gloom, men heldigvis snakker musikken for seg selv. Her er det grisetunge sludgeriff, bekmørk doom, hardcore-passasjer, feedback-ambience og tilogmed en akustisk låt. “De gale har det godt” er det noen som sa en gang i tiden (var det mamma kanskje?), og det er krystallklart på denne skiva. Bonus: følg Old Man Gloom på Facebook, det er HYSTERISK.
Singler: LÜT - We Will Save Scandirock, Fake Names - Brick, Umbra Vitae - Return To Zero, Run The Jewels - Ooh La La, Daufødt - Et Eller Annet Radikalt, Great News - Reality Show, The Sleep Eazys - Bond (On Her Majesty’s Secret Service), Rebecca Lou - Fight Like A Girl, Gouge Away - Wave Of Mutilation (Pixies cover), Converge - Endless Arrow, Protomartyr - Processed By The Boys, Viagra Boys - Common Sense, Harry Styles - Sledgehammer (Peter Gabriel cover).
Marius
Dwaal – Gospel of the Vile
Dampvegvals frå helvete, massiv tornado i sniglefart, musikalsk monstrum berre dei mørkaste til sinns får noko ut av. Nokolunde kloke ord frå synsarar verda over som fint beskriv korleis Gospel of the Vile passer inn i ein normal kvardag.
Men mars og april anno 2020 er ikkje høvelege representantar for normal kvardag. Me har ei verd råka av pandemi der einkvar oppegåande person har råka på usikkerheit, tungsinn og refleksjonar kring eiga overleving. Samstundes kjem Dwaal med ei plate som leverer noko av det mørkaste og vanskelegaste musikken kan tilbyde. Doom/sludge/post-metal av tyngste og langsamaste sort.
Det er som om det ikkje kan vere annleis. Eg har ikkje opplevd eit album stå som representant for den globale samtidsstemninga i like høg grad som det Gospel of the Vile gjer akkurat no. Difor synest eg du bør sjekka det ut.
Jarand
Stian Westerhus – Redundance
Eg visste ikkje heilt kva eg gjekk til på denne plata, men dette soundet kom som ei høgst behageleg og spanande overrasking. Redundance syner Westerhus eksperimentelle støyverd ikledd ei meir moderne og popvenleg drakt.
Synth og gitar dannar eit lydleg bakteppe for plata som er lett å fortape seg i, samstundes som vokalen ledar veg. I forhold til solodebuten «Pitch Black Star Spangled» er dette mykje rundare i kantane, sjølv om ein endå kan spore nokre harde og sprakande element her og der. Nokre songar ber preg av ein vill og mørk energi, som lydlege beist Westerhus forsøker å temje. Låtar som «Hold On» derimot, sleppast fri og får utfolde seg heilt til brestepunktet. Opningslåta «Chase the New Morning» gjev også mykje meir rom for vokal enn det eg har høyrt før, produksjonen er rett og slett dritkul. Det er ei autoritær stemme som driv fram låta, mens lydlandskapet veks.
Plata er prega av stor dynamikk, også innafor enkeltlåtar. Westerhus er ikkje redd for strippe ned dei svulstige synthane for å skape intime augneblink. Samstundes ligg det ein mystisk og vond stemning i botn på plata, ulmande i skuggen. «Redundance» er ein vakker ballade-aktig avslutning på plata, pianoet heng over meg som regntunge skyer etter at låta sakte døyr ut.
Patrick
Okkultokrati - Kiss of Death
Endeleg er desse rabagastane attende med nytt materiale! Det har blitt nokre år sidan sist. “Kiss of Death” er litt som eit lenge etterlengta gjensyn med den kulaste kisen på ungdomsskulen. Du veit, han som var så rå at du ikkje turte å snakka med han? Plutseleg står han i døra og vil henga med deg. Denne låta er litt slik. Tøffare enn tøffast. Okkultokrati har ein unik måte å mikse sjangrar på, altså. Eller, dei har eigentleg sin heilt eigen sjanger - Okkultokratisk. Okkultokratistisk = beinhardt, men framleis innbydande. Nasty, men framleis sexy. Mystisk, men framleis rett i trynet ditt. Sign me up og gi meg meir.