Favorittar frå august

Jarand

Slomosa – s/t

Det skulle ikkje meir enn to-tre singlar til før Slomosa vart anerkjent som eit håpefullt tilskot til rocken i Bergen. Med debutplata ute er det lett å skjønne kvifor.

Det sløsast minimalt med tid på denne debuten, bandet virkar ivrige og kastar nærmast riffa etter deg frå første låt og skapar raskt eit gjenkjennbart uttrykk. «Horses», «Kevin» og «There is Nothing New Under the Sun» er tre botnsolide låtar, som raskt fengjar. Tankane går umiddelbart til ørkenrocken og Songs For The Deaf både då det gjeld låtskriving og produksjon. Det er hardt, tettpakka og kjennes ut som om det kan eksplodere når som helst. Gitarane og bassen smeltar saman til ein ullen og punchy tone. Sjølv om vokalen og gitaren ofte følgjer dei same spora binder det heile uttrykket saman.

Oppskrifta er ikkje ny men det gløymer eg fort når alt klaffar så godt ilag.

Me går frå ein riffsekvens til den neste, mens bandet forsøker å sleppe til fleire element. «Scavengers» blandar inn fleire luftigare parti og opnar soundet i større grad. Mot slutten kjem også «Estonia» som frontar ein kaldare og noko melankolsk kjensle. Slomosa sparar det seigaste til slutt, «On and Beyond» vert eit av høgdepunkta for min del. Tempoet senkast og stonerrocken får sjå dagslyset.

Når me omsider kan få oppleve litt livemusikk att er det slikt som dette eg verkeleg gler meg til å sjå.

Andre favorittar: Yukon Delta National Wildlife Refuge – Blitz Sessions, Motorpsycho – The All Is One,  The Impossible Green – S/T, Jaga Jazzizt – Pyramid, Ellis/Munk Ensemble – San Diego Sessions, TACOBITCH – Humani, Bladed – The Ballad Of the Hammer and the Nail.

Rikke

Primitive Man – Immersion

Primitive Man kom i august ut med nytt album! Et band som for meg har vært en storfavoritt lenge innen doom, metal og sludge sjangeren. Hvor de regjerer innenfor et hinsides, seigt og beinhardt lydspetakkel. Og siden jeg fant albumet Caustic tilbake i 2017, og så bomben av en livekonsert på Blitz, har det alltid vært låter av Primitive Man å finne i mine spillelister (med låta «My Will» som en selvsagt favoritt, det blir ikke tyngre enn det). Og nå er altså tiden inne for et nytt album; Immersion utgitt på Relapse Records. Og spørsmålet er, klarer de å følge opp suksessen? Jadda! Med en stor og tykk strek under. Hvorfor? Jo, de kommer med noe litt annet, men likevel innenfor samme plattform. Der de utforsker hvor dypt man faktisk kan gå i et lydbilde, som allerede var blytungt. Og de følger heller ikke en oppskrift, de endrer seg. Og har til og med nesten instrumentale låter med i pakken! Likevel sås det aldri tvil om hvem du hører på. Og, det at de tør å være eksperimentelle i en sjanger man skulle tro var blitt en oppskrift på bra doom metal, blir slik et kvalitetstegn i seg selv. Der de nå går dypere ned i undergrunnens bekmørke avgrunn. Hvor hårene vil reise seg. Og mørket vil innta deg. Før det renser deg for sinne og aggresjon i løpet av én låt.

Jørn

Hymn - Breach Us

Hørsel. Fra en punktformet lydkilde brer lydbølgene seg radiært gjennom luften. Lydbølgene forplanter seg i det ytre øre, i mellomøret og i det indre øret. Gjennom den ytre øregangen overføres de til mellomøret ved hjelp av trommehinnen. Vibrasjonene som lydbølgene skaper i trommehinnen, overføres til de små, sammenleddede ørebenene, først til skaftet av det vi kaller hammeren, deretter til ambolten og til slutt stigbøylen. Denne har en «fotplate» som passer inn i en tilsvarende åpning, det såkalte ovale vindu, mot det indre øret. Stigbøylens vibrasjoner bringer bevegelser i vestibularapparatets perilymfe. Vibrasjonene forplanter seg gjennom vindingene i sneglehuset, hvor deres energi blir omgjort til nervøse lydinntrykk, før de utlignes mot det runde vindu. Heldigvis trenger du ikke all denne informasjonen for å forstå hvor bra den nyeste skiva til Hymn er, men det kan heller ikke skade å skjønne nøyaktig hvordan musikken brer seg gjennom nervesystemet og inn i hodeskallen din - kanskje du setter mer pris på musikken da?

Jeg vet ikke om folk egentlig er klar over hvor vanskelig det er å låte bra som en ren duo. Det er så voldsomt mange frekvenser og spektre som skal fylles med lyd, og det er dynamiske aspekter og nivåer og som må følges, fylles og fullføres så det ikke låter hverken syltynt eller grøtete, og DET får Hymn til noe så inni Finnskogen bra atte hjælp. Det er en massiv vegg av lyd som treffer lytteren midt i planeten, som aldri gir opp i intensitet og uttrykk, men som heller aldri blir masete eller smertefull (selv om jeg er sikker på at gutta i Hymn vil det annerledes). Sånne ting er lett å få til i studio ved å tracke haugevis av bass- og gitarspor og plassere dem i de ønskede frekvensområdene for å fylle ut lydbildet så godt som mulig, men for de av dem som har sett Hymn live er det åpenbart at dette er noe de har fått til helt på egen hånd, gjennom årevis med prøving og feiling. Hva mer forventer du av to svære gitarforsterkere og en bassrigg på full guffe? Perfekt for de kalde høstdagene vi går i vente!

Marius

Yukon Delta National Wildlife Refuge – Blitz Sessions

Etter ein vår, sommar og no haust prega av pandemi og naturens makt over menneske, så er det kanskje ikkje spesielt merkeleg at eit instrumentalt post-rock album dedikert til skjøre, arktiske økosystem framstår eitt hundre prosent relevant. Tvert imot så gir det utruleg god meining. Bandnamnet og låttitlane («Godthåb», «Cape Sarichef Light», «New South Wales, Pt. II» og «New South Wales, Pt. I») er henta direkte frå konkrete plassar som er direkte knytt til konsekvensar av klimaendringane. Valg av tematikk kan fort framstå i overkant ambisiøst, men Yukon Delta National Wildlife Refuge treff blink. Den tung-melankolske stemninga på plata dreg deg inn. Den minner nådelaust og brutalt om at sjølv om Covid-19 stel overskriftene no om dagen, så er ikkje klimaendringane mindre aktuelle. Gløym ikkje at arktiske økosystem, naturlege krinsløp og artars livsgrunnlag er i ferd med å bli slått ut av balanse. Ikkje berre mellombels, som ein pandemi kan gjere det, men permanent. For alltid. Evig. Du hadde kanskje ikkje tenkt dei tankane på ein stund? Takk til Yukon Delta National Wildlife Refuge for ein naudsynt påminning.

Sondre

Motorpsycho – The All is One

Jeg er inne i en altoppslukende hip-hop-periode for tiden, og det bandet som i størst grad har klart å penetrere den boblen er Motorpsycho og den siste installasjonen i den såkalte Gullvåg-trilogien deres. På lik linje med de to foregående albumene, falt jeg umiddelbart pladask for The All is One. Dette dobbeltalbumet er nøyaktig like omfattende som The Tower fra 2017, men oppleves likevel luftigere og lettere fordøyelig. Motorpsycho tar prog-elementene helt ut her, og låter som «The Magpie» er på høyde med det beste bandet har gjort siden The Death Defying Unicorn (også et fantastisk dobbeltalbum fra trønderne, og kanskje min personlige favoritt fra bandet). Dette er et album jeg vil trenge mye mer tid med, og som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med i tiden fremover.

Andre favoritter: Yukon Delta National Wildlife Refuge – Blitz Sessions, Ulver – Flowers of Evil, Slomosa – s/t og Jaga Jazzist – Pyramid.

Patrick

Töxik Death - Sepulchral Demons

Thrash metal er alltid noko eg set stor pris på når haustmørket river tak i sjela. I år er det Töxik Death som gir meg blod på tann og høg puls i sin nye fullengdar Sepulchral Demons. Dette er thrash av ypperste klasse, folkens. Kjapt, brutalt og uimotståeleg feitt. Denne plata gir deg ikkje ein einaste pause. Tempoet held seg på maks omlag heile vegen. Der det roer seg litt ned vil du framleis kjenna det i heile kroppen. Temposkiftet i “Morbid DIvination” er noko av det råaste eg har vore vitne til. Introen på “Malicious Assassin” er beint fram steintøff. Eg veit at eg har høyrt noko liknande ein plass frå før, men det bryr meg ikkje. “Savage Nights” er så kraftig og rett opp i trynet! For ei låt. Denne plata er altså så stappfull av riff og stemning at det er vanskeleg å beskriva. Den totale pakka vil gi deg eit skikkeleg magasug.

Men det som verkeleg må trekkast fram her er vokalen. Steike satan for ei stemme. Ein meir passande vokal til denne type sjanger skal du leite lenge etter. Primitive saker.

Likar du kjapp, brutal og stemningsfull thrash i klassisk drakt er denne plata meint for deg. Finn fram skinnjakka, skru opp volumet og len deg tilbake.

Favorittar: “Morbid Divination” og “Incantation of Annihilation”

Ellers vil eg at du skal sjekka ut Yukon Delta National Wildlife Refuge med plata Blitz Sessions. Stemning er eit botnsolid stikkord der også.

-Redaksjonen-