Honningbarna siden sist

Tre år på veien - to år i kjelleren.

Norges beste liveband og et av de mest innflytelsesrike norskspråklige rockebandene siden Kaizers er endelig aktuelle med en ny plate. Det har gått over fem år siden deres forrige skive, Voldelig lyd ble sluppet og jeg må innrømme at jeg har gleda meg til dette lenge. Du har ikke levd før du har kjent pulsen i ditt eget tannkjøtt på en av deres heseblesende kaotiske konserter. Vi kan bare håpe det ikke blir lenge til neste gang. For en uke siden tok jeg en prat med vokalist Edvard Valberg der vi diskuterte de to åra som forsvant, konserter, teater, inspirasjoner, ambisiøse påfunn og selvsagt Animorphs.

Nå er det bare én uke til dere slipper skive, så la meg spørre deg rett ut, hvordan vil du beskrive den plata?

Veldig bra.

Veldig bra, det er notert. Hehe, jeg skal gi deg litt mer kjøtt på beinet. Du har jo nevnt tidligere at alle skivene deres handler om det dere føler akkurat nå og der dere er når dere lager musikken, så i konteksten av det på en måte?

Det er litt vanskelig å svare på, for når vi gir ut en ny skive så er det jo ikke en jævla konsepstskive. Det er ikke Miley Cyrus gone bad eller TIX gone følsom og kredibel liksom. Hvert album er bare et testament til lydene og stemninga og tida akkurat nå. Uansett hva vi gjør, så er ikke ambisjonen så annerledes enn tidligere. Som du sa, vi forandrer oss og dermed må musikken vår også gjøre det. Da vi begynte på arbeidet med den skiva så var vi på et sted der to hadde slutta i bandet. Vi var jo bare Nils, Toffer (Christoffer) og meg. Så kom det to nye inn i bandet som vi ville ha med nettopp på grunn av hva de kunne tilby og hvilke typer ting de tok med seg inn i bandet, både sosialt, musikalsk og idémessig.

Og ikke minst fikk vi med oss produsent Erlend Mokkelbost inn i dette, så vi fikk nye ingredienser oppi gryta for å si det sånn.

Så kom jo koronaen og snudde alt på hodet. Vi er et liveband. Det er det vi gjør. Så vi ble satt i en situasjon der vi måtte, takk og pris, eksperimentere med hva Honningbarna kunne være. Vi måtte stille spørsmålet: Hva kan Honningbarna være? Hva kan Honningbarna høres ut som? Hva er ambisjonene våre? Når vi blandet sammen alle disse tinga, så tror jeg vi fikk denne skiva, og den er vi så jævlig happy med.

Jeg tolker denne skiva som et slags angstfylt rop inn i en forvirrende tid. Er vi enige der?

Ja, absolutt. De følelsene er jo der. Både det frustrerende, aggressive, klaustrofobiske og kalde liksom. Men jeg føler like mye at det er en feiring egentlig. Hvis ambisjonen er å lage musikk ut av tida vi lever i og ikke minst musikk som er verdig tida vår, så må den inneholde “The good and the bad”. Vi har ikke lyst til å bare lage musikk som omfavner, som du sier, det angstfylte “slipp meg til helvette ut i fra det fengslet her” liksom.

Det er et spekter på denne skiva her fra det som er ladd og går mer i møte med noe trist noe, og til det super aggro. Men det må være begge deler.

Hvordan har dere jobba med denne skiva her? Har det vært en visjon og et felles mål bak hvordan det skulle se ut?

Det har egentlig ikke vært det inntil ganske nylig. Hele den prosessen har vært litt spontan og det har vært jævlig digg. Vi spilte inn en låt her og en låt der og så har det bare plusset seg opp litt. Så dro vi til Italia nå i september da, for vi fikk sånn “residency” der nede på to uker og det var sweet. Vi var i et studio i Piemonte.

Vinland! Nice.

Ja fytti helvette. På rappen lagde vi ferdig fire låter i løpet av halvannen uke, som er ganske historisk for å være Honningbarna.

På fylla i tillegg? Wow

Haha, you bet! Vi bare dro ned for å se hva som kunne skje og så skjedde det på en måte. Det var en sånn øyeblikkelighet i hele greia. Det var først da vi kom hjem at vi bestemte vi oss for å slippe et album. På den måten kan du si at det har vært en rød tråd i det hele. Alt fra måten vi har laget, sluppet og tenkt musikk på til måten vi har lyst til at musikken vår skal være. Det var en veldig spontan greie og det har vært jævla kult.

Hvordan jobber dere når dere lager låter?

Det har variert veldig. “Passasjer” for eksempel brukte vi i alle fall et halvt år på å gjøre ferdig. Noen låter bare krever jævlig mye på en måte. Vi satt og prøvde ting til vi fant noe som var fett og så la vi fler og fler lag på til vi hadde et omtrentlig komp og en struktur på låta. Så gikk jeg hjem og prøvde å skrive tekst. Det tok et halvt år med stanging i veggen. I timesvis, dag etter dag. Jeg tenkte at noe må jo knekke snart, enten det er skallen min eller murveggen.

“Avanti” og “Når alt det treffer oss” derimot, gikk fra idé til ferdig låt på en dag liksom.

Så måten vi har skrevet låter har variert mye på denne skiva. Vi har vært veldig på det å pushe hverandre og Erlend var veldig på å pushe oss på å teste ut idéer lenger en det vi pleier.

Hva har inspirert deg i innspillingsprosessen?

Se for deg turen vi tok til Italia. Den lignet veldig på begynnelsen på Honningbarna da vi flyttet sammen. Det var en sånn fantastisk tid der vi gjorde alt sammen. Vi spiste, hang, ferierte, jobbet og turnerte sammen. Det var en tid da alt kretset rundt musikk fra vi sto opp til vi la oss. Sånn det var i Italia. Du henger med bestekompisene dine og bare driver med musikk hver dag. Det er en drømmesituasjon. Det er så jævlig inspirerende å ha folk du digger rundt deg som alle er keene på å lage noe sammen. Å bare ha plassen og tida til å gjøre det, er en superinspirerende kraft. Og så er det en svær spilleliste med låter vi sender hverandre da.

Sist jeg så dere live, var i Storsalen på Samfundet i Trondheim november 2019. Var det den siste ordentlige konserten dere holdt?

Med unntak av en gig vi gjorde i en bitteliten bule i Arendal, så var det den siste ja.

Det blir kanskje litt egoistisk av meg å si at mitt liv har blitt fattigere nå under råna, men dere jobber jo med dette. Klarer dere å holde motet oppe?

Det suger jo, det er klart. Og er det én ting korona har lært meg så er det å bli god på å ikke bli skuffa. Jeg følger nesten ikke med på situasjonen lenger, for det kommer jo ikke noen gode nyheter uansett. Det har gått fra å spille konserter hver jævla uke siden vi var sytten, til ingenting. Det var jo min plass i verden liksom. Å føle at man gjør noe for seg sjøl og andre, det er det jeg finner meningsfylt og det er så nært knyttet til identiteten min. Man er jo det man gjør på en måte. Det er klart det var en overgang, men samtidig er det liksom helt naturlig, for i og med at det å spille konsert med Honningbarna er det gøyeste og beste som finnes, så kan det ikke føles så bra uten at det føles jævlig å stoppe med det. Det har jo virkelig poengtert hva livespilling betyr for Honningbarna. Men samtidig har det jo ført til at vi har måttet kaste oss rundt litt. Hva skal Honningbarna være nå under korona? Jo, vi skal eksperimentere med hvordan vi lager musikk.

Jeg har jo snappa opp et par ting dere har drevet med i denne tida. Én av de tinga er noe av det sjukeste jeg har sett. Det var i fjor sommer da dere spilte “En av oss er idiot” 50 ganger på rad for 50 enkeltpublikummere.

Haha, ja det var klassisk Honningbarna-idioti. Jeg foreslo egentlig 150 konserter. Jeg veit da faen hva det var for en idé. Det holdt med de 50 for å si det sånn. Jeg husker at da vi var ferdige, så var vi på Blå i Oslo. De som jobbet der hadde gjort klart champagne og eget bord til oss. De så nok for seg at vi skulle feire at vi var ferdige. Det hadde vi også sett for oss. Jeg kom tilbake fra en tur på dass og der sitter det fire dudes og bare stirrer ut i lufta. Det første jeg tenkte på var en 1. verdenskrig-dokumentar. Gutta hadde shellshock og kom rett i fra skyttergrava. Der var det tomt. Helt tomt. Så vi tok oss en øl for å være høflige og så dro vi rett hjem.

Tidenes PR-stunt! Men dere har fått prøvd dere på teater også siden sist. Dere var med på en oppsetning av “Jonas” av Jens Bjørneboe på Kilden i Kristiansand. Hvordan havnet dere der?

Vi ble bare spurt. Det kom en ny teatersjef på Kilden. Valborg. Jævlig bra dame. Hun sendte oss en mail der det sto at det første stykket de skulle sette opp var Jonas av Bjørnebo. Hun ville at vi skulle lage lyddesignet og musikk til stykket. Vi var ikke så sikre på om vi hadde lyst til det. Teater liksom. Det er jo ikke vår greie. Det er bare så typisk sånne teaterfolk: “Nå lager vi et stykke for kidsa og får med oss et rockeband” liksom. Men da vi først prata med dem skjønte vi at det egentlig virket ganske interessant. En gøy ting å gjøre. Det er jo en forutsigbar ting å gjøre.

Hvor lenge holdt dere på med dette her a?

Åh, det var lenge. Vi jobbet med manus i sikkert et år. Så begynte prøvene i november (2019). Dagen etter at vi var ferdige med turnéen dro vi til Kristiansand for å begynne prøveperioden og så var vi der fra november til mars og jobbet. Så fulgte tre måneder med forestillinger.

Klassisk punk-band det, haha.

Dere er jo ett av norges største band. Kan dere leve av musikken?

Om med tvang eller ikke så, har jeg studert ved siden av.

Jeg har tatt master i musikkvitenskap på Blindern. Og de andre har også ting de gjør ved siden av.

Det er jo åpenbart at dere ikke kan leve av det nå, men det gikk vel rundt da dere holdt på for fullt?

Ja.

Så det går ann?

Det er mulig. Dream big kids!

Nå har dere holdt på så lenge og da må jeg bare spørre deg: Er rushet du får av å spille live like stort hver gang?

Ja det er det. Det har aldri gitt seg. Jeg er jo pissnervøs før konserter. Driver å kaster opp og greier. Men det er litt fordi jeg holder meg i den situasjonen. Det er fordi det ikke er juks. Det kjøret på scenen og den energien vi lager, vi vil at det skal være gjennomsiktig. Vi vil bli avslørt på det hvis vi ikke er ordentlig på jobb. Da skal vi bli tatt for det. Det er ikke alltid vi gleder oss til å spille, tvert imot, ofte så er det det motsatte. Men det skal koste noe. Det skal være noe som står på spill. Hva faen er det du gjør på scenen ellers?

Jeg tror at den måte vi holder konserter på gjør at det aldri blir den samme konserten to kvelder på rad. Det kaoset vi lager med publikummere på scena og oss ute i publikum, med moshpiten og det hele, det gjør at man er nødt til å være på tå. Man kan ikke bare gå opp på scenen liksom, man må ha noe på hjertet og du skal ha noe å ofre.

Er du nervøs for å føkke opp på konserter, eller er det andre ting som gjør deg nervøs?

Det er det befriende med det. Vi har føkka opp masse. Vi føkker opp hele tida, men det er bare en del av greia. Det er aldri sånne ting som får meg til å føle meg dårlig når jeg går av scenen. At strømmen går eller at noen velter en amp, så vi må bruke tid på det, eller at vi må starte låter på nytt. Det er bare en del av greia. Det er bare et testament til det kaoset vi prøver å lage.

Det er mer at vi ikke får publikum ordentlig med oss. Vi prøver alltid å mane fram en stemning og hvis ikke det går av en eller annen grunn, da føler jeg meg jævlig dritt. For oss er konsertene hellige.

Man skal bli utslitt. Det skal være et kjør. Deilig er så deilig å ha et område av livet sitt der man bare ikke inngår kompromisser. Man har en arena der man bare går for det. Det er jeg jævlig takknemlig for.

Det har ikke blitt dårlig stemning i bandet nå som det har har gått så lang tid. Er det noen som får kalde føtter liksom?

Det skjedde en greie like før vi skulle ut på turné nå. Vi skulle egentlig spille første konsert i dag og vi hadde øvd jævla mye. Endelig skjer det liksom og vi øvde flere dager i uka. Så kom pressekonferansen med nedstengning og det hele. Jeg har sett en mer motivert gjeng enn den som var på øvingslokalet den dagen. Alle visste jo at der røyk i alle fall første delen av turnéen, så da får vi bare øve på settet vårt fram til høsten da. Så det er klart at vi har vært en ganske umotivert gjeng i det siste, men det er jo helt naturlig.

Btw, er den spillelista med låter dere sender hverandre tilgjengelig eller?

Den er top secret.

Faen. Der er det sikkert noen jævlig bra låter.

Det er det. Den er jævlig lang og veldig god, men den er mellom oss i bandet.

—

Animorphs er en plate som tar tempen på tida vi lever i og er et vindu inn i Honningbarnas verden. Mye av materialet treffer en nerve i skjæringspunktet mellom aggresjon og selvinnsikt. Spill den høyt. Det er sånn den skal låte.

Edvards anbefaling fra musikkåret som gikk er “Survive”, en EP av bandet Show me the Body som han forteller har vært en inspirasjon til sounden i den nye plata.

Åsmund Swensen Høeg