Redaksjonens favorittar frå september

Sondre

Gaerea – Mirage 

La oss gå tilbake til artikkelen «Redaksjonens favorittar frå juni 2018», hvor jeg skrev mine første ord om det anonyme portugisiske bandet Gaerea og deres debutalbum, Unsettling Whispers. Her skrev jeg at bandet hadde funnet «den perfekte balansen det mellom langsomme, mørke og atmosfæriske og det ekstremt aggressive». Jeg plasserte albumet på årslisten min for 2018, noe jeg også endte opp med å gjøre med oppfølgeren Limbo i 2020. Nå er vi altså kommet til bandets tredje fullengder, Mirage, og jaggu er dette albumet like bra som de to første. 

For å begynne med det negative først, førstelåten «Memoir» er ganske treig og er ikke i nærheten av de øvrige låtene i kvalitet, til tross for åtte minutters varighet. Med andre ord; ikke mist motet. Hold ut. Alt etter dette er gull. Jeg sliter genuint med å trekke frem en favorittlåt fordi det er så høy kvalitet på samtlige av låtene etter dette. Tittelsporet, «Salve», «Deluge» og «Arson» er obligatoriske og kunne lett havnet i enhver metalspilleliste. Jupp, Gaerea har nok en gang levert ett av årets beste album for min del. Kanskje jeg bare har en greie for portugisiske menn i masker. 

Andre favoritter: 

Daniel Romano – La Luna, Toadeater – Bexadde, Sara Fjeldvær – Best Love (EP), billy woods x Messiah Musik – Church, The Comet Is Coming – Hyper-Dimensional Expansion Beam, Sonja – Loud Arriver, KEN Mode – Null, The Black Angels – Wilderness of Mirrors, Miscreance – Convergence, Daufødt – Aromaterapi, Takomaha - s/t (EP) og Christian Winther – Urfuglen.

Åsmund 

Stray From the Path - Euthanasia 

Det finnes to typer New York hardcore. Den ene er Warthog og den andre er Stray From the Path. Sistnevnte er så skarp og sinna at den grenser til dødsmetall, men dette er bare den enden av hardcore-spekteret som er så forbanna at den utløser sprinkleranlegget på rockeklubben din. Er du snut så bør du faktisk skifte til sivilt og gjemme deg rimelig kjapt, for gutta er på krigsstien med denne skiva. Det er lett å trekke linjene til Rage Against the Machine når du hører dette bandet, men jeg vil si at en mer treffende beskrivelse er at Stray From the Path høres ut som en god miks av Combos og Somnuri med en liten dose Skeletonwitch blanda inn. 

Kvartetten fra Long Island har holdt på sida 2001 og har gitt ut hele 10 skiver. Alle er nesten akkurat like forbanna som denne. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å like dette, men det gjør jeg. De to singlene Guillotine og III, som kom i forkant av slippet overbeviste meg raskt. Dette er frekt som faen og slår som en borhammer. 

Bandet balanserer hårfint mellom de to forbudt sjangrene metalcore og rap-rock uten å egentlig være noen av delene. Det er skamløst det de driver med. Hadde de vært apolitiske og lent seg mer mot noen av de nevnte sjangrene enn de gjør mot hardcore-punken, hadde dette vært rimelig uspiselig musikk. Men så gjør de heller ikke det. De har skapt seg et lydbilde som fungerer utmerket og som får de kondisjonerte lag til å sette teen i halsen og vri seg ukomfortabelt i stolen. 

Det du får er rett og slett venstreradikal og antikapitalistisk ACAB-hyling med en bass som er miksa rett opp i trynet ditt. Plata er stappfull av breaks og strengbøyin, med et ganske hardt uttrykk for å være hardcore. Men det er en viss groove over det hele som også gjør skiva ganske spretten. Jeg kan tenke meg at en livekonsert med denne gjengen innebærer en skare med folk som hopper i takt så det knaker i gølvet. Sjekk ut «Euthanasia» og føl på hatet fra en gjeng amerikanere viss land har gått rett til hælvette. 

Andre favoritter

Album:

No Sun - In the Interim, Daufødt - Aromaterapi, Snarky Puppy - Empire Central, KEN mode - NULL

EP: 

Combos - Combos For Life, Sundrowned - Glacious, Wowod, Somn - Split, Irist - Gloria

Singler: 

Polar Degos & Brutal Kuk - Vi vil ikke ha statens menn, The Otolith - Hubris, Ruby the Hatchet - Deciever, 16 - Misfortune Teller, Psychonaut - Violate Consensus Reality, Fucked Up - Oberon, Bossk, Pijn - Kobe x Pijn, Tinariwen - Arghane Manine, Féleth - Avarice REZN - Possession, Mork - Den Svevende festningen, Kampfar - Rekviem, Fights - Sunshine, Warpriders - 500 Years, Brutus – Victoria

Patrick

Hersker - Hudangst

Så lenge eg kan hugsa har eg sete pris på det brutale , mørke og primitive i musikken. Danske Hersker gir meg ein uhorveleg svær mengde med akkurat det på plata Hudangst. For ein botnsolid dose med frysningar. Eg visste at dei kunne sakene sine når eg skreiv om Befængt, EPen dei kom med for ei tid tilbake, men dette her tek den kolsvarte kaka - eventuelt så er det toppen på den rotnande, svovelstinkande kransekaka godt steikt i helvetesflammar. Uansett - dette er for deg som treng noko beinhardt for å koma deg heilskinna gjennom mørketida! På same måte som at dei held det primitivt maktar Hersker å balansera perfekt mellom det treige og det kjappe. Dette er greit nok, men det er stemninga, det er STEMNINGA som trekk deg inn på denne plata. Du kan kutta i den med kniv, du kan verkeleg føla på frustrasjonen og det håplause. Du kan bli forbanna, du kan bli glad, du kan nyta og du kan hata. Alt er liksom heilt greit, for Hudangst er katartisk den eine eller den andre vegen. Forløysande saker. Eg vil ikkje gi deg nokre føringar, men legg deg ned på sofaen med headset eller eit godt anlegg og la den fantastiske vokalen og resten av dette bekmørke orkesteret ta deg med på ei reise vekk frå verkelegheita og inn i noko heilt anna.

Favorittlåtar: “Klingens Rust”, “Faldet” og “Guillotinen”

Redaksjonen