Redaksjonens favorittar frå februar

Åsmund

Zeal & Ardor – s/t 

Zeal & Ardor ble et fenomen da de tilsynelatende var først ute med å kombinere afroamerikanske call and response arbeidssanger med black metal. Litt av en bragd å få til å høres bra ut, men det klarte de i aller høyeste grad. Nå er sveitsisk-amerikaneren Manuel Gagneux og gjengen ute med en selvtitulert skive og denne er en maktdemonstrasjon. Her er dødsmetall, blues, svartmetall, electronica, sludge og en ørliten dash nu-metall blanda i en bøtte og resultatet er noe av det sjukeste jeg har hørt. Plata ble sluppet i et såkalt waterfall-release, der én og én låt legges til før det til slutt utgjør et album. Dermed var det vanskelig å vite om de faktisk holdt på å gi ut en hel plate eller bare noen låter, men jeg er superglad for det vi satt igjen med. Jeg må ha hørt denne sikker tjue ganger allerede, men jeg blir ikke lei. Hvis det er et band som med rette kan kalle seg for avantgarde-metall så er det Zeal & Ardor. De strekker virkelig metallen ut i det ytterste og beviser at sjangeren ikke trenger å ha noen grenser når du sjøl ikke har det.

Andre album:

Tuskar - Matriarch, Cult of Luna - The Long Road North

Låter:

Domkraft – And yet it moves, Grima/Bala – Sed, Messa – Rubedo, Beïnbrist – Corrode, Implore - Burden of existence, Cult Member - Blasted Land, Heriot – Coalescence, Haunted by Silhouettes – Flock, Kampfar – Lausdans under stjernene, Pussy Riot – Punish

Jarand

Kobe – Alle var til stede da solen døde

Til å vere første møte med Kobe som komplett soloartist er dette særs mektig og uventa. Han gjev oss innblikk i ei verd som er heilstøypt og ligg utanfor allfarveg. Plata strekk seg djupt både tekstleg og lydmessig og det heile vert levert med ein sjølvsikkerheit og originalitet. 

Det ligg ein tyngde i botn her, og innpakkinga er mindre kommersiell enn slik eg kjenner Kobe frå før (primært Sushi x Kobe). Lydleg er det eksplosivt og brennheitt, samstundes som overraskande vakre arrangement er fletta inn, lagvis med strykarar og piano. Plata er prega av ei heilskapleg historieforteljing både gjennom eit dystert tekstleg univers, samt ein framifrå og detaljrik produksjon. Det leikast mykje med lydlandskap og teksturar, eit element det absolutt er rom for i denne type musikk. Overgangane mellom låtane bind alt saman, slik at eg høyrer på dette som ei plate og ikkje som ei rekke singlar. Med ektefølt framføring treff dette sterkare enn eg hadde venta.  

«SLAPSLAVE» visar kva slags ytterpunkt Kobe strekk seg etter, dette er som å vere på rave og frijazz konsert samstundes. Spor som «Giften» og «Forlist» byggar på eit meir minimalistisk sound, teksten tek fokus og det malast bilete av håplausheit og vondskap. Summen av alt dette er ei plate som gjev meirsmak. Her stadfestar Kobe igjen ein styrke ikkje berre som rappar, men som artist. Denne endar høgt på årslista, det er det ingen tvil om. 

Andre favorittar: Hegge – Beyond Your Wildest Streams, Kryptograf – The Eldorado Spell, Wovenhand – Silver Sash, Black Country, New Road – Ants from Up There

Marius

Kryptograf – The Eldorado Spell

Dei tidsreisande bergensarane i Kryptograf er attende med eit album som sporenstreks tek deg attende til søttitalet. Plata er prega av jamn, tung og fengande driv, der gitar og bass riffer seg heilt inn i sentralnervesystemet. Med referansar til både overnaturlige fenomen, gammal mytologi og symbolske planter (Artemisia absinthium og asphodel, anyome) er det mykje å glede seg over, anten du er tungrockarar, botaniker eller gamalgresk filolog. Og parallellane til Black Sabbath er så openberre at om ikkje eg nevner det i anbefalinga kjem truleg djevelen sjølv med ein skriftleg innseiing til Patrick. Rock laus!

Sondre

Black Country, New Road – Ants from Up There / Weserbergland – Sacrae Symphoniae nr. 1

Black Country, New Road. Bandet som slapp mitt favorittalbum i 2021 er allerede tilbake med oppfølgeren, og det er det beste albumet jeg har hørt på mange år. Dette skyldes i stor grad tekstuniverset og vokalprestasjonen til Isaac Wood, som dessverre måtte trekke seg fra bandet på grunn av psykiske helseproblemer bare dager før dette mesterverket ble sluppet. Woods utleverende, melankolske og bittersøte poesi får om mulig bare mer tyngde i lys av nyheten om at han trakk seg fra bandet. Ikke bare var han en av rockeverdens mest spennende frontmenn, men tekstene hans på Ants from Up There er blant det mest lengtende, eksistensielle, romantiske, triste og sentimentale jeg har hørt på lenge. Borte er den nevrotiske og ofte ironiske ordflommen som preget debutalbumet, forlatt til fordel for langt mer tradisjonell låtskriving, med god effekt. Wood blottlegger sjelen sin som få andre kan. Bare bruken hans av det historisk mislykkede passasjerflyet Concorde som metafor for den alltid uoppnåelige personen han så gjerne skulle vært med, er alene brilliant og hjerteskjærende. Som når han på låten «Concorde» synger: 

And you, like Concorde / I came, a gentle hill racеr / I was breathless / Up on evеry mountain / Just to look for your light / But for less than a moment / We'd share the same sky / And then Isaac will suffer / Concorde will fly

Dette albumet blir nesten for mye for meg, og jeg blir genuint emosjonell hver gang jeg setter det på. Særlig «Concorde» er en av de vakreste låtene jeg har hørt, men resten av albumet holder ikke noe tilbake heller. Det instrumentale er helt på høyde med vokalen og tekstene. For å gi litt kontekst, kan jeg nevne at bandet besto av ikke mindre enn syv medlemmer, som spiller fiolin, saksofon, keyboard, bass, trommer og gitar. Summen av dette blir en slags art-/indie-/post-rock med innslag av jazz og kammermusikk. Bandet tar aktivt i bruk stillhet, noe som gir flere av låtene en følelse av romslighet. Særlig mot slutten av albumet tar de seg godt tid til å bygge opp låtene «Snow Globes» og ikoniske «Basketball Shoes», en livefavoritt gjennom mange år. I begge tilfellene får vi full uttelling for den sakte oppbygningen, først når «Snow Globes» imploderer i en malstrøm av frijazz-tromming, og så når Wood regelrett skriker ut tekstlinjene «Oh your generous loan to me / Your crippling interest» mens hele bandet klikker i vinkel på sine respektive instrumenter. 

Nei, fy faen. Musikk blir faktisk ikke bedre enn Ants from Up There. 

Jeg kommer likevel ikke unna å gi en velfortjent shout-out til norske Weserbergland, som virkelig imponerte meg med sitt tredje studioalbum, Sacrae Symphoniae nr. 1. Etter å ha likt de to første albumene deres så jeg frem til å se hva de ville finne på neste gang. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke forventet dette. La meg åpne med å si at Sacrae Symphoniae nr. 1 er et høyst eksperimentelt album, som sjangermessig kan plasseres et sted mellom moderne klassisk, avantgarde, krautrock, noise, elektronisk, drone og frijazz. Albumet består av én låt som strekker seg over 40 minutter, hvor noe er skrevet på forhånd og noe er improvisert. Mastermind Ketil Vestrum Einarsen har med seg en kompetent gjeng med hjelpere her, og resultatet snakker for seg selv. Selv om albumet ikke er det lettest tilgjengelige, har det en smittsom driv som engasjerer fra start til slutt. Mest av alt er det atmosfæren på albumet som gjør et varig inntrykk. Det kan gå fra vakkert og oppløftende til mørkt og illevarslende på en sømløs måte. Fra rundt midtpartiet føles det som at jeg er fanget i et psykedelisk sci-fi-mareritt. 

Dette er rett og slett en opplevelse flere bør få med seg. Fås kjøpt for en rimelig penge på vinyl, CD og digitalt via Bandcamp. 

Andre favoritter: Kobe – Alle var til stede da solen døde, Cult of Luna – The Long Road North, Etran de L'Aïr – Agadez, caroline – s/t, Big Thief – Dragon New Warm Mountain I Believe in You, Immolation – Acts of God, Author & Punisher – Krüller,  Raum – Daughter, Zeal & Ardor – s/t, Animal Collective – Time Skiffs, Amorphis – Halo, Conway the Machine – God Don’t Make Mistakes, Abraham – Débris de Mondes Perdus, Beach House – Once Twice Melody, Benedicte Maurseth – Hárr, Voivod – Synchro Anarchy og Cate Le Bon – Pompeii.

Patrick

Tvivler - Der er for få borgerlige i det her land (singel)

Danske Tvivler er heilt nytt for meg. Eg fekk gleda av å oppdaga dei då dei signerte med Fysisk Format for litt sidan. Inn kom det ei låt på promomailen - “Der er for få borgerlige i det her land”, frå fullengdaren KILOGRAM som kjem i mai. Dette er spennande, kunstnerisk, hardt og tøft. Eg føler at eg går i eit massivt demonstrasjonstog, sjølvsagt heilt i takt med låta. Vokalisten går langt der framme i front med ein sånn heseblesande megafon og egger oss andre opp til kamp - illsinte greier. Trommene er skikkeleg feite, gitarane skapar gåsehud langt nedover ryggen min og bassen grommer seg avgårde. Tvivler leikar seg i denne låta - noko som er utruleg digg å høyra på. Det er hardcore, men på same tid så er det jo noko heilt anna. Jaggu får du ikkje servert eit rolig parti med ein strykar (?) midt inni der også. Dette likte eg godt! Høyr den sjølv.

Andre favorittar

Singler: Svartepeeng - Innesperra, Cult Member - Blasted Land, FlowersFlowersFlowers - Kinda Wanna, Fontaines D.C. - I Love You, VR SEX - Walk Of Fame

Plater: White Lies - As I Try Not To Fall Apart

Redaksjonen