Redaksjonens favorittar frå juli

Marius 

Chat Pile - God’s Country

På ein skala frå fantastisk til forferdeleg er ikkje USA anno 2022 heilt enkelt å plassere. Som oftast konkluderer eg med at landet inneheld både det beste og det verste verda har å by på, og debutalbumet til Oklahoma-bandet Chat Pile gjer verkeleg sitt for å representere dårlegdomen i Guds utvalde supermakt.

Bandnamnet, som laust men godt omsett tyder slagghaug, og den djupt ironiske platetittelen God’s Country, er representative for kva plata inneheld. Gjennom ni beinharde låtar dreg bandet oss gjennom kjende tema som heimlause, våpentilgjenge og industriell kjøtproduksjon. Historieforteljinga Chat Pile serverer er ekstremt effektiv, nettopp fordi bandet tek realistiske og vonde tematikkar frå kvardagens USA og pakker dei inn i den mest skitne og tyngste sludgen eg har vore borti på ei stund.  

Det er ubehageleg, heilt enkelt, å lytta til nokre av låtane til Chat Pile. Ein har som oftast ikkje lyst til å forhalda seg til at verda er nådelaus, brutal og urettferdig. Men det er verda, og låtane til Chat Pile oppmodar oss til å tenkje over kva pokker me kan gjere for å bøte på skaden.  

Åsmund

Conjurer - Páthos

Endelig er den her! Etter en stødig strøm av fantastiske singler har Conjurer sluppet et monster av en plate. 

Denne gjengen fra småbyen Rugby utenfor Birmingham i England, ga ut sin første EP i 2016 og kan derfor ses på som et ganske ferskt band i den brede konteksten av britisk metall. Men de føyer seg også pent inn i rekken av band som representerer den nye bølgen av britisk ekstremmetall, og her skjer det mye spennende om dagen! I 2018 platedebuterte de med skiva Mire og signerte med det nå avviklede plateselskapet Holy Roar, en daværende leder i ny og eksperimentell metall. 

Páthos er det siste vi har hørt fra Conjurer siden den legendariske split EP-en Curse These Metal Hands som de lagde i samarbeid med postmetallbandet Pijn. (Med unntak av en Mastodon- og en Slipknot-cover). Denne EP-en som jeg fikk i bursdagsgave i 2019 er et av mine absolutte favorittstykker med musikk, så forventningene var skyhøye da jeg hørte at et nytt album var i gjære. 

Fire år og en pandemi seinere er andreskiva endelig ute og jeg er imponert. Conjurer kan vel fortsatt sies å være undergrunnsmusikk, men det tror jeg ikke kommer til å vare særlig lenge. Dette er for bra musikk til å gjemmes bort i rotete platesjapper i trange bakgater og mørke hjørner av internett. Albumet er en 50 minutters renselse bestående av enorme bølger av dundrende riff, fyldig og raspende growlingvokal i flere stiler og treige takter ispedd melankolske gitarmelodier.

Páthos er egentlig et ganske rolig album. Blytungt, men rolig. 

Det er selvsagt knallharde partier her, dette er jo metall, men de vender alltid tilbake til de treige og seige riffene med rolige og enkle soloer oppå. 

Det at skiva er konservativ på antall breakdowns gjør dem bare enda mer virkningsfulle.

Albumet er i all hovedsak et slammetallalbum, men det er selvsagt, i ekte 2020-tallsstil, en god blanding av sjangere og inspirasjoner blanda i en bøtte i her. Du får elementer av doom, hardcore og death, ja til og med mathrock. Alt dette under den herlige paraplyen postmetall. Likevel er denne plata på en eller annen merkelig måte utrolig varm, på en måte som bare Conjurer får til. Dette er uten tvil en av sommerens helt store trykkere. Dette er britisk bråk på sitt beste. 

Conjurer har vært på non stop turné siden starten av mars. De har vært i store deler av Europa og Australia, ja til og med på Vaterland i Oslo, som jeg til min store forargelse selvfølgelig ikke kunne komme på. Gutta har attpåtil signert med kanskje verdens største plateselskap for bråkemusikk, nemlig Nuclear Blast. Conjurer er et navn du kommer til å høre mye til i framtida. Mine favoritter fra skiva er: “It Dwells”, “Those Years, Condemned” og “Cracks in the Pyre”.

Album: Tulip - Derangement, Exquisite tenderness

Låter: Somnuri - Coils, Brutus - Liar, No sun - In My Heaven, Blood Command - Everything you love will burn

Sondre 

Viagra Boys – Cave World 

Svenske Viagra Boys disker opp en ny dose rølpete, skitten og dansbar post-punk av høyeste kvalitet. Selv om bandets to første album var store favoritter her i huset da de kom ut, er Cave World et helt annet beist. De blir rett og slett bedre og bedre for hvert nye album. Ikke bare leverer bandet flere av sine mest fengende låter noensinne, men de har klart å lage et gjennomgående underholdende, variert og konseptuelt album med fantastisk flyt. Singlene «Troglodyte» og «Ain’t No Thief» står som albumets høydepunkter for min del, men det er mange andre godbiter her for den som tar seg litt tid med albumet («Baby Criminal» og «Return to Monke» kan nevnes). Jeg kommer heller ikke unna å trekke frem vokalist Sebastian Murphy, som virkelig har vokst inn i rollen som den karismatiske frontmannen. Cave World er blant årets hittil beste album og må oppleves. 

Andre favoritter: 

Chat Pile – God’s Country, Conjurer – Pathós, Imperial Triumphant – The Spirit of Ecstasy, Wormrot – Hiss, black midi – Hellfire, Party Dozen – The Real Work, Wake – Thought Form Descent, Kali Malone – Human Torch og Mosjonist – Giving You (EP).