Redaksjonens favorittar frå august

Åsmund

Russians Circles – Gnosis

Nok en gang leverer Chicago-trioen Russian Circles post-metall av øverst skuffe. Gnosis er 40 minutter med instrumental godlyd av en enda treigere og tyngre variant en på deres forrige skive Blood Year. I klassisk stil får du enorme, dronete og tunge riff med tynne skjærende melodier oppå og i like klassisk stil er skiva navngitt etter det gamle greske ordet for kunnskap og erfaring. 

Oppbygning er stikkordet her. Låtene begynner ofte med et enkeltstående djent-riff som seinere bygger seg opp lagvis med mer og mer lyd. Albumet som helhet arter seg som en varm bølge av bass og gitar med vreng der små variasjoner over et grunnriff utvikler seg i løpet av låtene. Her får du store arrangementer med bråk kun avbrutt av rolig melankolsk klimpring med ekko.

Dette er bråkemusikk, ja. Ingen tvil om det, men her er det svært lite “støy”, produksjonen er alt for presis til det. Plata er i steden så tung at lytteropplevelsen blir myk og behagelig. Å plukke ut enkeltlåter som stikker seg ut blir vanskelig. Dette er ei skive som skal høres i en sammenhengende gjennomlytting. 

Andre favoritter:

Aiming for Enrike – Empty Airports, pt. 2 og 3, FAENIHÆLVETTE – Fuck deg, KEN Mode – Unresponsive, The Otolith – Sing no Coda, Daufødt – Dagsverk/Dødsangst/Verkdags, Cult Member – Cave Rave, Röyksopp, Susanne Sundfør – Oh, Lover, Pijn – Weave In, Combos – Combos For Life, Sylosis – Heavy Is The Crown, Ruby the Hatchet – Thruster, J00 – J00niverse (EP), (Sleep – Dopesmoker 2022 remaster. Neida, joda)

Jarand

Rick Grove – Reptile 

Eit godt stykke fengande poprock slår aldri feil, noko Rick Grove har levert på beste vis med sine nye singel. Gitardrivet sendar tankane i retning Rolling Stones og det sparkar bra frå seg. Eg elskar at trommene og gitaren held ein ganske nøktern stil, mens svimlande synthar og svevande effekter dreg i andre retninga. Samstundes forkynnar Grove ein uheldig romantikkar med linjer som dette:

«Those eyes and how they pierce

It's not much left of me

She's a killer, she has to be»

Produksjonen held heile tida på spaninga, og det krydrast kontinuerleg med deilig perkusjon og snacks.  Ikkje overraskande då Mikael Paskalev står bak spakane, låta er attpåtil utgitt på Braveheart Records. Det ligg absolutt element her som kan minne om Paskalevs «Heavy» frå 2017, ein godtepose av ei plate. Passe poppa men heller ikkje for sukkersøtt, noko som også gjeld Grove. Eg håpar verkeleg det ligg ein fullengdar i kortene, for dette ynskjer eg meg meir av. 

Andre favorittar: Selma French – Changes Like the Weather in the Mountain, Geir Sundstøl – Dogg, Cleopatrick – OK, Sigh – Shiki

Sondre

Selma French – Changes Like the Weather in the Mountain

Selma Frenchs debutalbum åpner med lyden av vindkast og fottrinn, raskt fulgt opp av varme gitarmelodier og en himmelsk stemme. Åpningssporet «Around» er like harmonisk som det er vakkert, og det setter stemningen for resten av albumet. Dette er musikk man kan drømme seg bort i, men som også belønner den oppmerksomme lytteren med finurlige detaljer som forsvinner like raskt og uventet som de dukket opp. French er en talentfull låtskriver, og her har hun fått med seg brødrene Andreas og Christian Winther, på henholdsvis trommer og elgitar, samt Anja Lauvdal på Wurlitzer og synth. Selv synger hun, i tillegg til å spille akustisk gitar og fele. Samspillet mellom musikerne er naturlig og gjennomført, noe som viser seg særlig godt på låten «Sleepwalking», som er en personlig favoritt for min del. Albumet har også en fin flyt med låter av varierende lenge og intensitet, som når den mer rocka låten «Honey» følges opp av forsiktige og såre «Marble». Det er elementer av folk og jazz uten at albumet lander helt innenfor noen av disse sjangrene. Albumets tittel er på mange måter beskrivende for hvordan musikken oppleves. Lunt og fredelig i det ene øyeblikket og stormfullt i det neste. Skiftende, som været. Produksjonen føles organisk, og klarer å fremheve stillhet vel så godt som instrumenteringen. 

Andre favoritter:

Cult Member – Cave Rave (single), J.I.D – Forever Story, Danger Mouse & Black Thought – Cheat Codes, Conan – Evidence of Immortality, Boris – Heavy Rocks (2022), Sigh – Shiki, Osees – A Foul Form, Motorpsycho – Ancient Astronauts, Russian Circles – Gnosis, Rachika Nayar – Heaven Come Crashing og Roc Marciano & The Alchemist – The Elephant Man’s Bones. 

Patrick

Kropp - Ingen vil ha deg

Eg elska Hvitmalt Gjerde! Glad blei eg når bassisten der, Håvard Bakke, hadde starta nytt band. Kropp heiter det. Fantastiske vibber heile vegen. Deilig riffing toppa av med nydeleg lyrikk framført på bergensdialekt. Nok sagt.

Marius

Wolf on Fire - Walk with us

Tung, tung rock med mykje humor og eit feitt lydbilete er det mange som prøvar seg på, men ikkje alle som får til. Den rutinerte gjengen i Wolf on Fire frå Stavanger trør ikkje feil, for denne plata er både variert, dyster og underhaldande. Miksen er gjort av Kurt Ballou i Godcity, og einkvar som har vore forbi Converge eller Kvelertak veit at det er eit kvalitetsteikn. Låta som har festa seg tydlegast hjå meg er faktisk Slay the Pharaoh, eit konsept som eg aldri har tenkt på før. Om farao var ein despot back in the day må det jo og ha vore nokon som ville ta han av dage. Uansett - Walk with us er ein ivitasjon verkeleg bør akseptere. Sjekk ut og råkk laus!

Redaksjonen