Redaksjonens favorittar frå oktober

Patrick

Haust – Dead Ringer (singel)

Eg er vel ikkje den einaste, er eg? Eg er vel ikkje den einaste som har kjent på eit megasvært hull i livet mitt etter at Haust forsvann? Dei hadde ein slik unik, syrlig, beintøff måte å formidle på – eit av Noregs hardaste og kulaste band. Men fy flate – no står dette fandenivoldske og legendariske bandet atter ein gong på menyen! «Dead Ringer» er første rett, og den smakar så vondt at det gjer godt.

For det første – eg har sakna den helsikes råfeite Haust-vokalen til Vebjørn Guttomsgaard Møllberg. Det er noko heilt eige å få den stemma der trøkka langt inn i øyregangane!

Full fest på kyrkjegarden, knall start på neste Haust-epoke. Få det høyrt!

 Åsmund

Kongle - Havet

Kongle er endelig tilbake. Gi deg hen til det lille og det enkle. På lys bergensk skal du få en påminnelse om at havet, det er livet selv, og hvis vi ikke tar vare på det blir det ødelagt for alltid. Med en fot i jazzen og den andre i visepopen legger bandet ut om store problemer i møte med et tandert sinn.

Med Havet kan Kongle heve sine hoder godt over vannflaten, for denne plata er tvers gjennom koselig. Og da mener jeg ikke koselig som et album av Orions Belte eller Hvitmalt Gjerde, som du kan ha i bakgrunnen mens du holder på med alt mulig annet enn å lytte. Men koselig med et lite stikk inni deg. Koselig som når du sitter med venner og ler av den gangen du dreit deg så grasalt ut at du får rykninger når du tenker på det i en stille stund for deg sjøl. Koselig som i den gangen du ble skuffa sammen med noen andre, og dere delte den følelsen, og det gjorde alt mye bedre. Koselig som når du syns synd på deg sjøl, mens regnet ned bøtter ned ute og du føler deg litt ensom.

Dette er et herlig gjenhør med bandet som stakk hodet sitt opp fra Bergens undergrunn tilbake i 2019 med debutskiva Skogen. Denne vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Mye på grunn av hvor jeg var i livet på denne tiden, men også fordi den klarte å få jazz og synthpop til å høres så jævlig bra ut.

Gjennom skogen og over havet er tematikken mye den samme: Klimaendringer, overbeskatning av naturen og selvrefleksjon. Der vi på Skogen fikk høre om isbreer som smelter, den ensomme elgkalven og falken, får vi på Havet høre om sjøfuglen som forsvinner fra kysten, havet som blir surere og fisketur med sjarken. Alt dette, løst knyttet sammen av enkle og vakre tekster om det indre liv.

Trekkplasteret til Kongle har alltid vært de vakre, lett melankolske og, på en eller annen merkelig måte, groovy låtene sine. Selv om jeg liker denne skiva veldig godt, så savner jeg nok flere trykkere. For å kunne sette ordentlig pris på de sarte låtene, trenger man noen utbrudd av energi til å bryte det hele opp. Stille vann er best å ro i, men du husker ikke den båtturen lenge.

Likevel er det tre låter som virkelig peker seg ut her. Åpningslåta “Havet” setter standarden umiddelbart, og avslutningslåta “Fjerne Lys” setter et definitivt punktum. Men selve østersen er uten tvil “Frie Hender”. En umiddelbar Konlge-klassiker fra Bergens våte og kalde fjøre. Låta treffer meg rett i sjela, fordi den handler om et selvmedlidende rotehue, som ikke har følt noen sterke følelser siden Skogen i 2019.

“Svært besvær med å kjenne om jeg lever.

Alt jeg var, en forgjengelig livsnyter.

Alt som er, går i sort på alle kanter.

Alt jeg var, en forgjengelig livsnyter.

Klarer aldri å bli nykter.”

Andre favoritter:

White Tundra - White Tundra, Howling Giant - Glass Future, Årabrot - Of Darkness and Light, Goat - Medicine, Malum - In Nauseam, Svalbard - The Weight Of The Mask, Combos - Turning Up The Bass (EP).

 Sondre

Misty Coast – Nevereverending

Linn Frøkedal og Richard Myklebust fra The Megaphonic Thrift er tilbake med en ny fullengder under Misty Coast-navnet. Vi er nå fire album inn, og fansen vil innen nå vite hva de kan forvente av et nytt album fra duoen. Igjen diskes det opp drømmeaktige og fuzzy poplåter av prima kvalitet. Det er kanskje ikke den mest kreative beskrivelsen, men jeg kommer ikke unna å plassere Misty Coast i krysningspunktet mellom Beach House og Slowdive via Blonde Redhead. Nevereverending er ikke det mest nyskapende og utfordrende albumet du vil høre innen sjangeren, men det er noe alle som liker behagelig indierock bør sjekke ut uten videre opphold. Særlig singlene «Brainchild», «The End of the Beginning» og «Breathe» står som favoritter for min del.

Andre favoritter:

Ragana – Desolation's Flower, Wayfarer – American Gothic, Asagraum – Veil of Death, Ruptured, Ana Frango Elétrico – Me chama de gato que eu sou sua, betcover!! – 馬 (Uma), Unge Funksjonell – Dogma og Sondre Lerche – Understudy.

 Live

Jordsjø – Salighet

Progtober er alltid en måned jeg ser frem til, for da er det ikke bare blader som slipper, men også så utrolig mange kule, sære, morsomme og rå progutgivelser!

Denne måneden falt valget på den flyktige duoen Jordsjøs album Salighet. Jeg blir så glad av å høre denne musikken med norsk tekst, lange jazzete instrumeltalpartier og snikende gitarsoloer, fordi det gir uttrykk for en lekenhet og kreativ utfoldelse uten skam, en type holdning jeg forbinder med punkens filosofi.

Introsporet «Invokasjon» sparker inn døra med hissig orgel og trillende fløyte, ledsaget av drivende og våte trommer med åpen hi-hat og solide krasj-slag. Videre introduseres en rytmisk kassegitar og et nytt tema kommer inn med en lead synth. Jeg blir dratt tilbake til 90-tallets mange absurde barne-tv- introer, og det er akkurat slik denne låta fungerer. Uten tekst til å avgjøre innholdet for lytteren, ligger det en barnlig forventning i meg over hvordan de neste låtene kommer til å høres ut. Det føles som at her kan alt skje, og alt er lov.

«Sankeren» fortsetter ferden inn den barnlige boblen ved å fortelle om karakteren “Sankeren”, med skildringer av naturen, huset og sankeren selv. Låten minner litt om konseptet til Tusmørkes konseptalbum Bydyra (som kanskje ikke er så rart, siden Jordsjøs multiinstrumentalist Håkon Oftung også spiller i Tusmørke), i det at det er historien som driver musikken, og ikke omvendt, selv om det som spilles både er intrikat og fengende. Og når vi snakker om fengende, må jeg nevne Oftungs massive kapasitet som musiker, der han trakterer et utall instrumenter med en mektig pondus. Cue gitarsolo.

Tittelsporet «Salighet l» tar lytteren tilbake til det proggete 70-tallet, med myk melotron, frie fløytemelodier, nær kassegitar, og noe som minner om barokkens melodiføringer med en konstant videreføring av det melodiske temaet. Koringene bader i en retro klang, og i motsetning til forrige låt, er det virkelig musikken som driver denne låta frem. Og drive gjør den. Akkurat når du tror den har slått seg til ro med et gjentakende tema og er på veg til en avrunding, setter trommeslager Kristian Frøland i gang et groove som bare kan beskrives som «JA». Det leker, øker, ritarderer og konkluderer på en akkurat passe pompøs måte, helt i tråd med YES, Genesis, Gentle Giant og alle de andre grandiose og tøysete kjempene fra fordums tid.

«Salighet ll» er kanskje den snåleste låta på skiva, mye fordi den utfordrer lytteren med sine mange markerte skifter i både tone og takt. Det er dog noe deilig suggererende ved den når den flyter av gårde i delene der hovedmotivet er i fokus. Her skulle jeg ønske at den lille vokalen som er på låta hadde kommet tydeligere frem i lydbildet, fordi jeg hører hvor interessante linjene er, men må skikkelig fokusere for å høre hva som blir sagt, og blir usikker på melodiens intensjon i forhold til musikken. Jeg har forståelse for at vokalprestasjoner ikke vil være et slikt bands høyeste prioritet, men dersom en bestemmer at vokalen skal være med, burde en gå for det med like stor overbevisning som med alle andre musikalske valg. «Salighet ll» føles dermed som et fengende, men til tider litt lite gjennomtenkt mellomspill til neste låt.

«Ura» har samme tekstlige format som et nystev, med parvise enderim som forteller om tåkedis, fjelltopper og lokkende troll. Inspirasjonen fra folkemusikken er tydelig, med jevne dansbare rytmer og gitarmelodier som kunne ha blitt spilt av ei fele. Samtidig har bandet ikke falt oppi “folkemusikkgryta” og slengt på en masse unødige folkemusikkinstrumenter bare for gøy. Såvisst er det prog, og såvisst er det mesterlig utført i midten av et venndiagram av folkeeventyr og fet musikk.

«Danseritualer fra Jordsjø - Prosesjon & Ekstase» gir meg en livsglede og energi jeg kommer til å ta vare på i lang tid fremover. Faktisk, kan noen sørge for å spille denne i begravelsen min? Takk. Denne låta følger formelen som sier “bra riff = fiksa biff” (Rasch, 2023). Selv om det skjer mye variert og fritt rundt hovedriffet, fungerer det som et stødig lokomotiv som trygt loser deg gjennom mylderet av ulike instrumenter og vridde lyder. Nørdefaktoren er høy når jeg lytter til denne, som en kokk som gjennom smaksløkene prøver å finne ut av hvordan matretten på fatet ble laget. Er det en wurlitzer eller rhodes med vreng? Blir den kjørt gjennom en leslie? Spørsmålene er mange, og lytteopplevelsen stor.

«Stjernestigen» avslutter vår reise med Jordsjø for denne gang, og er den eneste virkelige kolossen vi finner på albumet. Med sine 10,21 minutter inneholder den alt en omstendelig proglåt skal. Selv om Jordsjø går sin egen veg i sjangeren, hører jeg tydelige referanser til 70-tallets Genesis i pianointroen, tidlig 80-talls Asia i lead-synthen og 90-tallets Landberk i gitarlyden og mellotronbruken. Teksten er så tydelig at jeg klart ser for meg Jordsjøs histories siste etappe: “Klatrer mot himmelens tak, søker det klareste lys (...) kjødets oppløselse i en fargeløs sjakt”.

Jordsøs Salighet får meg til å smile fra ende til annen. Som lytter blir jeg tatt med på en omfangsrik opplevelse gjennom norske eventyrlige atmosfærer ispedd jazz, barnlige musikalske påfunn og en god porsjon mellomgulvtreffende riff. Jordsjø behersker sjangeren på en balansert måte, ved at de er nytenkende og passe snodige, samtidig som det gis verdsettende nikk tilbake til de som har gått opp stien før dem.

 Preben

Aktiv Dödshjelp – Dolce Vita (singel)

Pastafarianismen har fått en ny hymne!

Punkerne i Aktiv Dödshjelp har skrapa sammen en pastahyllest av de sjeldne.

Som bandet sier selv skulle låta «Dolce Vita» egentlig være en «breakuplåt» om hvor tullete og «huleboer» man blir i eget hjem når dama drar. Men etter uhorvelig mengder pasta og vin endret de fokus og skrev heller om pasta.

Og hvorfor ikke? Når det svinger så bra som dette er det ingen grunn til at tekstene ikke kan være tullete og banale.

Og med bængers som «Gå Med Kniv», «Voi and Destroy» og «Kronisk Fyllesjuk» er det bare å glede seg til album.

For ikke å snakke om konsert på John Dee med Fights og Slug Boys 10. november.

Så sleng på deg dørslaget på huet, innhaler en pasta alfredo og ta med deg brusjan på Norges farligste band!

 Marius

Audrvin – Krypt

Ein og annan kraftidiot vil meine at verda er godt metta på musikalske enkeltpersonføretak som opererer i kategorien tung og hissig metall. Me treng ikkje fleire soloprosjekt. Vel, om du har maks uflaks og råker borti eit fjols som forfektar dette synet på musikk er det heldigvis ei smal sak å respondere. Du har to moglegheiter:

1) Marsjere resolutt ut av lokalet og gå tidleg i seng.

2) Bestille ein øl til og kåsere lettbeint, elegant og overtydande om kvalitetane

i dei ferske platene til Blackbraid, Hellripper og det Oslo-baserte svartmetallprosjektet Audrvin.

Men kva er det å seie om Krypt, ut over at det er eit knallbra, variert og moderne svartmetallprosjekt som berre finst på kassett og Spotify? Ikkje så reint lite.

Krypt er eit konseptalbum som tek føre seg den menneskelege fascinasjonen for døden. Låt for låt følger vi ein person som tek steget ned i krypten, lokka av mørkets potensielle hemmelegheiter. I møte med avgrunnen oppdagar personen på brutalt vis at døden ikkje er anna enn meiningslaus og tom. Det er berre døden.

Med det som konklusjon bør vi òg sjå plata som ein kommentar til delar av svartmetallkulturen i Noreg på 90-talet. Gjerningar motivert av ekstrem dødsfascinasjon, følgt av tvilsam idolisering og morbid interesse, framstår tre tiår seinare som lite anna enn destruktiv åtferd med tragiske utfall. Hendingane og handlingane framstår nett so banale og meiningslause som dei er, på same sett som døden presenterast i Krypt. I avslutningslåta «Endelikt» blir denne konklusjonen hamra inn på så storslege vis at eg enda opp med å sitje og reflektere over mitt eiga forhold til både døden og svartmetall. Å ha oppdaga og lytta til ein plate som tek tydeleg stilling til disse to tinga på ein gong opplevast som både relevant, imponerande og ikkje minst bra. I like it.

Kva så med musikken? Sit eg her og intellektualiserer eit musikalsk makkverk? Absolutt ikkje. Låtane byr på noko av det mest varierte eg har høyrt innan svartmetall, især når det kjem til vokal. Her har Audrvin henta inn fleire vokalistar, og me får andektig koring, brutale tungmetallbrøl, sart skjønnsong og isnande svartmetallrasping presentert over eit balansert bakteppe av massiv svartmetall. Lydbileta i låtane er òg forfriskande ulike, og referansane flyr til tider som pingpongballar mellom til dømes Djevel, Taake, In Vain, Vreid, Enslaved og noko Burn The Priest. Alt, sjølvsagt, trygt plassert innafor svartmetallens etter kvart så vide rammeverk.

Til sist, attende til starten: Kva er status på soloprosjekt i metal-verda no om dagen? Vel, du kan helse fjolset og seie at når Hellripper rasar laus om skotsk folklore, Blackbraid setjer menneske og urfolk i djupare i kontakt med naturen og Audrvin leverer samtidsanalyse av kva plass døden og svartmetallkulturen har i Noreg i dag, så er soloprosjekta både aktuelle, interessante og prega av musikalsk kvalitet. Rydd plass på årslistene!

 Jarand

Bo Milli – Making Friends (EP)

På Making Friends får du sjansen til å bli blitt betre kjent med Bo Milli. Bak artistnamnet finn me Emilie Østebø, som saman med bandet har snikra eit godt stykke pop. Etter femten solide minuttar har passert blir eg håpefull med tanke på ein fullengdar. 

Byggjeklossane er relativt enkle her, det er ikkje noko hokus pokus på gang. Men som songane syner, treng ein berre tre-fire instrument og ei god stemme for å skape fin musikk. «Making Friends» er det beste eksempelet. Bass og trommer ligg og pumpar under heile tida, mens vokalen får skine. Ukomplisert og fengande. Dei tek ingen store sjansar, men styrken ligg i melodien. Den åleine gjer at eg trykker play om igjen. Og om igjen.

Bo Milli har mykje bra å gi, eg trur at ei eventuell plate vil vere ein god moglegheit til å vise endå større breidde. Produksjonen skal også nemnast, trommene i seg sjølve er ein fryd å høyre på. Den gjer også at refrenget trykkar skikkeleg til når det gjelder. 

Høgdepunktet for meg er «Chewing Gum», ein liten avstikkar inn i powerpopen. Akkordrekka på refrenget er enkel men så ufatteleg digg. Det skadar sjølvsagt ikkje at dei tør å dra på ekstra vreng.

Igjen er det vokalen som gjer det heile komplett, spesielt måten teksten blir levert på. Bodskapen og uttrykket blir berre styrka av at stemma er nedpå og tilbakelent. Råkult.

Femten minutter well spent.