Redaksjonens favorittar frå mai

Patrick

Outer Limit Lotus - Dazzling Darkness

Det er vel ikkje til å stikka under ein stol at eg ofte elskar det mørke, det håplause og det melankolske i musikken. Outer Limit Lotus har teke meg med på ei reise i det landskapet med Dazzling Darkness - og mitt tips til deg er at du let deg riva med du også.

Dei aller fleste veit jo at fleire av medlemmane til OLL var ein del av legendariske Haust. Der utrykte dei mørket på ein anna måte, i ei anna drakt. Men det som er så digg med OLL er jo at det er like brutalt, berre på ein anna måte. Vokalen er så mørk at eg skulle ønska det fantes heilt nedstrippa låter (meir enn dei allereie er altså) - med kun vokal på. For den er skikkeleg vakker. Vakker, nydeleg sår og mørk.

Ein av dei tinga som gjer denne plata så kul er at Outer Limit Lotus klarar det mesterstykket å pressa gode vibber og sommarkjensler i litt av det mørket dei presenterer. “The Beach”, til dømes, er heilt strålande.

“Again Like Yesterday” har ein uhorveleg digg driv i seg. Denne kan du køyra lange turar med. Bassen på denne plata er skikkeleg deilig. Men vokalen på sistnemnte låt er også skikkeleg digg - framleis like håplaus i uttrykket, men høgare, kraftigare. Elskar det! Ellers så er jo “Let the Night Ride You Home” ein solid favoritt.

Eg får ei kjensle av at om Bauhaus og My Midnight Creeps møttes og kosa seg ein kveld, hadde det vore dette som kom ut. Botnsolid!

Meir vil eg ikkje skriva, la tekstane, riffa, vokalen og stemninga snakka for seg. Sjekk det ut!

Jarand

Kanaan – Downpour

Med Earthbound (2021) fekk Kanaan for alvor stadfesta namnet sitt både i inn og utland, og kunne attpåtil pryde seg med sjølvaste Spellemannsprisen i rock. Sjølv med solid backkatalog var det først her at bandet fyrte på alle pluggar, noko som fanga merksemd. Kanaan rir vidare på same bølga, og virkar til å ha funne ein enorm tryggheit i stilen dei har arbeidd fram. 

Sjølv i ein sjangerblanding som lett kan overvelde, skapar trioen eit uttrykk som er handterleg for sjølv den enklaste rockefan. Det kjem innslag av både psych og syrejazz men riffa står standhaftig som blytunge lodd gjennom heile plata. 

Downpour er hakket meir konsentrert enn sin forgjengar, her hoppar me til og med over introspor. Det er vanskeleg å ikkje la seg rive med når bandet knusar i gang så brått. «Amazon» er kanskje bandets sterkaste til no, du kan berre ikkje ignorere grooven her. At Hedvig Mollestad får legge sin signatur over det heile er jo ein deilig bonus. 

Bandet har stålkontroll på dynamikken, noko tittelsporet er beste eksempel på. Det dansast lett mellom flakkande parti, draumande akkordar og total eksplosjon. Ekstrapoeng til den som har miksa plata, det låter som smør til tross for helsetruande høge mengder fuzz.

Pernille

Enola Gay - Leeches 

Trenger ikke si så fryktelig mye om den nye singelen til Enola Gay egentlig, den snakker ganske greit for seg selv. Leeches drar deg inn i en annen dimensjon med voldsom kraft, og der blir man værende til låta er over. 

De irske gutta slapp singelen Leeches i mai, og presenterer nok en gang dønn solid noise/punk. I forhold til den punka, litt hip hop’ete debuten The birth of a nation i 2020, hører man nå mer elementer fra elektronika også. Digger det! 

Låtene deres bærer preg av ekstrem frustrasjon  rundt nåtidens politiske situasjoner, og dette kjenner man på energien i musikken. Leser man tekstene, kan man enkelt forstå at disse gutta er i mot blant annet sosiale forskjeller, urett mot folk og rasisme. De har med andre ord beina godt planta på jorda!

Men denne frustrasjonen skaper jo også en voldsom energi, som virkelig jobber i bandets favør.

Musikken, frustrasjonen og budskapet slår deg rett i trynet, akkurat sånn som punk skal gjøre.

Bare power her, blir veldig gøy å følge med på utviklingen videre!

Sondre

Kostnatění – Úpal 

Mitt første møte med Kostnatění var fjorårets EP, Oheň hoří tam, kde padl, som landet en solid plassering på årslisten min. Jeg gikk så tilbake og hørte debutalbumet deres Hrůza zvítězí, som viste seg å være vel så bra – bare enda råere. Forventningene var dermed store da dette enmannsbandet fra Minnesota begynte å slippe singler til sitt neste album, Úpal. Og for noen singler det var. 

For de uinnvidde spiller Kostnatění en ganske unik variant av black metal, inspirert av folkemusikk – særlig fra Midtøsten og Afrika. Og da mener jeg ikke bandet spiller en slags folk metal, ala Finntroll, men heller at de inkorporerer ideer, melodier og effekter fra tradisjonell folkemusikk fra den siden av verden. Selve svartmetallen er ikke så langt unna det vi assosierer med andrebølgen fra Norden, men den får likevel en helt annen form her. Sounden til Kostnatění er nemlig ikke av den frostbitte typen som fremkaller bilder av mørke skoger og snødekte fjell. Det vi får på Úpal – som løst oversatt betyr heteslag – er heller en dissonant og hypnotisk type black metal som føles varm og kvelende, som en endeløs vandring gjennom en ørken. 

Selv om de har satt en skyhøy standard for seg selv, kan jeg gledelig konstatere at Úpal er Kostnatěnís beste utgivelse så langt, på alle tenkelige måter. Albumet er vanvittig bra gjennomført fra start til slutt, med sømløse overganger mellom låtene. Det er en god del variasjon fra låt til låt, og internt i enkeltlåter. En vil raskt merke at noen riff og melodier går igjen på ulike punkter på albumet, noe som bidrar til at det føles så helhetlig. Albumet klokker inn rundt 38 minutter, og det er ikke et overflødig minutt her. Selv tittelsporet, som skiller seg drastisk ut fra resten av låtene, føles som en nødvendig del av helheten, og tjener som et pusterom i det intense og komplekse kaoset bandet ellers leverer.  

Jeg er også strålende fornøyd med at bandets kjernemedlem, D.L., har fortalt i intervjuer at neste album langt på vei er ferdig allerede, og at de her vil gå helt nye veier og bygge på andre ideer enn de gjort på Úpal. Kostnatění har rett og slett blitt ett av de mest spennende black metal-bandene i scenen, og jeg gleder meg til å følge dem videre.

Andre favoritter: Colin Stetson – When We Were That What Wept for the Sea, Mandy, Indiana – I’ve Seen a Way, billy woods & Kenny Segal – Maps, bar italia – Tracey Denim, Kanaan – Downpour, Outer Limit Lotus – Dazzling Darkness, Kefeider – Non Tutte Le Ciambelle Escono Col Buco, Cattle Decapitation – Terrasite, El Michels Affair & Black Thought – Glorious Game, Tinariwen – Amatssou, Nadir – Extinction Rituals og Selvforakt – s/t. 

Åsmund

Nexorum – Tongue of Thorns

Det har blitt mye hardt i det siste. Skal innrømme det. Men så er det heller ikke hver dag at noen av de mest lovende bråkebøttene i forblåste og regntunge Trondheim slipper skive. Nexorum spiller blackened death og det starta de med i 2019. Dette er gruppas andre utgivelse etter en sterk platedebut i 2020 med skiva Death Unchained. Nå har de sluppet nok en skive som handler om rimelig uhyggelige ting.

Til å ha eksistert i så kort tid, har de en overraskende bred fanbase i hjembyen sin. I Trondheim ser du støtt og stadig en småbarnsfar med ølmage, eller en travel byråkrat i kommunen, vandre rundt i gatene med Nexorum-skjorte på. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at medlemmene i bandet har vært involvert i så og si alle svart- og/eller dødsmetallprosjekter Trondheim har skvist ut sida starten av 2000-tallet. 

Det var to ting som slo meg da jeg hørte gjennom plata for første gang. For det første er Tongue of Thorns en behagelig skive, hvis det går an å si om svartnet dødsmetall. Dette er mye fordi vokalist Terje Olsen har en steingod stemme, som passer perfekt til musikken de spiller. Tenk deg at du har lagra en slimboble i halsen i to til tre uker og så prøver du å hviske så høyt at du sprekker noen blodkar i hodet. Dette gir musikken en enorm driv og en solid kjerne i låtene. 

Det andre er at Nexorum får til å lage brutale låter med skyhøyt tempo, samtidig som pulsen er lav. Dette gjelder selvsagt ikke alle låtene på plata, men på nok av dem til at helhetsinntrykket blir deilig fandenivoldsk, samtidig som du kan lene deg tilbake, lukke øynene og slappe av.

Lyden av Nexorum ligger et sted mellom Keiser, Haunted By Silhouettes og Fjøsnisse, for å bruke trønderske referanser. Det er akkurat melodisk nok, akkurat death nok og akkurat black nok. Plata har alt en skive i denne sjangeren skal ha. Skjærende gitarriff, masse blastbeats og gode soloer, men først og fremst en god balanse mellom riff, breaks og vers.

Den beste låta på skiva er «Sinnets Kri»g. Dette er den eneste låta på Tongue of Thorns der det skrikes på norsk, men så funker svartmetall også utrolig bra på norsk. Dette er også en av grunnene til at jeg er så glad i Dødheimsgard og Kampfar. Her får gutta fram den uhyggelige stemninga for alvor. Månedens dose esoterisk og skummel musikk får du altså som et herlig stykke trøndersk dødsmetall med svart i. Kos deg a.

Andre favoritter:

Tinariwen - Amatssou, Kanaan - Downpour, Master Oogwaw - A Lot of Music About Everything, SELVFORAKT - S/T, Heimland - Forfedrenes Taarer, Never Ending Game - Outcry, Chained to the Bottom of the Ocean - Obsession Destruction, Spinebreaker - Cavern of Inoculated Cognition (EP).

Redaksjonen