Redaksjonens favorittar frå juni

Preben

Agabas – Evneveik

Etter albumet Voluspå i 2021 har mange vært spente på hva gjengen i Agabas skulle diske opp av ny musikk.

Gleden var da stor når de slapp en heidundranes singel, Evneveik, fra deres nye plate som kommer i september, A Hate Supreme.

Det virker som gruppen har spilt på seg mer selvtillit og er i ferd med å danne seg et veldig særegent og identifiserbart lydbilde, for «Evneveik» er en helt fantastisk låt som hverken blir for lang eller gaper over for mye.

Vokalist Sondre Sørensen Brønstad sin hardcore/dødsmetall stemme er det ingenting å utsette på, og selv om produksjonen er mindre skitten enn på Voluspå så finner alle medlemmer og instrumenter sin plass her.

Med inspirasjonskilder som Meshuggah, Gojira, Shining og Converge har de funnet sin særskilte plass i musikknorge (tett på Shining vel og merke), da de mikser jazz inn i dødsmetallen. Dette er et band som sikkert blir for sært noen, men da må man rett og slett bare trappe opp på konsert, for det skal godt gjøres å ikke like dette etter å ha sett det live.

Satan har lurt Kenny G inn i dødsmetallen, og smakebiten Evneveik bygger forventningene opp til albumslippet 15. september. Finn frem blomsterskjorta og slipp ut håret, dette er gøy!

PS! Vokalist Sondre Sørensen Brønstad kjører Rockestrøm-prosjektet sitt på Fosenkaien (Trondheim) på Kafe Skuret gjennom sommeren (lørdager 16. juli til 6. august) hvor flere undergrunnsband skal spille. Garantert verdt å sjekke ut! Anbefaler for eksempel Nebula Horizon og Waste a Saint!

Jarand

Heatwaves – Kappa

Bergenske Heatwaves slapp første smakebit tilbake i 2020. No er fullengdaren endeleg på plass igjennom Apollon Records. Å finne soundtracket til ein norsk heit og dryg sommar er ikkje lenger eit problem takka vere dette bandet.

Tilbakelent, fargerikt og gode vibber er stikkorda som dukkar opp etter å ha høyrt plata. Materialet er behageleg og flyt jamt frå låt til låt, på vegen kjem det små drypp av både psych, soul og småjazzing. Tankane går raskt til band som Orions Belte og Tame Impala.

«Aladdin Snake Oil» skrur opp tempoet eit par hakk, og legg ned ein saftig groove som får hovudet til å nikke taktfast. Instrumenteringa er både nifs og leikande her. Eg tolkar dette som ein hyllest til norsk filmhistories beste billøp, dersom det stemmer vert det automatisk plusspoeng i mi bok. Bandet må gjerne arrestere meg dersom det er totalt feil, soundet er uansett herlig.

Låtane heng liksom i lause lufta, her finst god plass for kvart instrument å puste på. Eg diggar at bandet har tolmod og beherskar kunsten å ikkje fylle kvart tomrom med notar. Eit godt eksempel er «Kawako». Less is more og så vidare. Det skapar absolutt ein særegen stemning, dette er melodiar du for alvor kan dagdrøyme til.

Andre favorittar: Queens Of The Stone Age - …In Times New Roman, Motorpsycho – Yay!, Cupid Girl – Stupid Cupid, Stein Torleif Bjella – Koden Knekt.

Sondre

André Borgen – Forested

Om du liker band/artister som Beat Happening, Guided by Voices, tidlig Thee Oh Sees, The Jesus and Mary Chain, The Microphones, Pavement, Ariel Pink, Galaxie 500, Built to Spill, Connan Mockasin, Sonic Youth, Kurt Vile, Beach House, John Maus, og/eller Mac DeMarco, da burde du sjekke ut André Borgen. Særlig hans siste album, Forested – som kom ut 2. juni i år.

André Borgen er kjent for sin særegne miks av lo-fi indie rock og dream pop, og på årets fullengder har han kokt opp noen av sine beste og mest tilgjengelige låter så langt. Jeg vil plassere Forested litt over min tidligere Borgen-favoritt, How fra 2016. Ja, vi snakker faktiske et karrierehøydepunkt. Her får vi servert alt fra oppløftende og melodiøse poplåter til melankolske og introverte deppelåter med plenty av støy og forvrengning. Interessant nok er det et par korte instrumentale spor, hvor det første kunne sklidd inn på ett av Varg Vikernes sine fengselsalbum på 90-tallet og det andre kunne vært hentet fra et Frøkedal-album. Bredde, folkens. Bredde. Jeg kommer selvfølgelig ikke unna å nevne produksjonen som er (u)ren perfeksjon. Det høres både hjemmesnekret og helproft ut på samme tid.

Det er vanskelig å trekke frem én favorittlåt her, så jeg velger å rette din oppmerksomhet mot singlene «Home Rock» og «Looking for a Way to Sin». På disse to (usedvanlig fengende) låtene får du langt på vei oppsummert hva albumet byr på. Sommervibber passer fint på sommeren.  Enjoy!

Andre favoritter:

Squid – O Monolith, Swans – The Beggar, King Gizzard and The Lizard Wizard – PetroDragonic Apocalypse; or, Dawn of Eternal Night: An Annihilation of Planet Earth and the Beginning of Merciless Damnation, Geese – 3D Country, Clark – Sus Dog, King Krule – Space Heavy, McKinley Dixon – Beloved! Paradise! Jazz!?, Feeble Little Horse – Girl With Fish, Helleruin – Devils, Death and Dark Arts, Motorpsycho – Yay! og Autnonomie – No Peace, Only Violence (EP).

Åsmund

Saint Karloff – Paleolithic War Crimes

Jeg vil alltid huske mitt første møte med “De tre store” innen 70-talls rocken. Black Sabbaths Master of Reality og Led Zeppelins IV fikk det elleve år gamle holdet mitt til å eksplodere for kanskje første gang. Sammen med Machine Head av Deep Purple la de grunnlaget for min gryende musikkinteresse. Atten år seinere og 50 år fram i musikkhistorien, blanda tre karer i Oslo alle disse bandene i en bøtte, kjørte det gjennom stonermaskinen sin og fikk Saint Karloff ut i andre enden.

Gruppa ble stifta i 2015 og platedebuterte med All Heed the Black God i 2018. Året etter slapp de Interstellar Voodoo. I starten av 2021 opplevde bandet det verste et band kan oppleve, da deres gamle bassist Ole Sletner tapte kampen mot kreft. Med Paleolithic War Crimes har de gitt deres falne bassist et verdig farvel, fra toppen av de høylytte fjell. Dette er Saint Karloff på sitt aller beste.

Hver låt er en reise gjennom 70-tallet, der veien er kort fra Hammondorgel og klassisk gitar, til runde bråkeriff og fløytespill. Låtene er like mye lekene, tunge, vakre, oppfinnsomme og utrolig groovy. Oslo-trioen har rett og slett laga altoppslukende psykedelisk stoner etter alle kunstens regler. Den beste måten å beskrive musikken deres på, er en kombinasjon av alle RidingEasy Records sine Brown Acid Trips på én og samme plate.

Første halvdel av skiva er seig, treig og tung. Riffa har en herlig flyt og en vokal i ekte 70-talls stil, der du til og med får et hint av hyling. I andre del har syren kicka inn og hver låt har sin egen dramaturgi, som beveger seg i landskapet ørkenrock, folk, prog og stoner. 

Den engelske uttalen til vokalist Mads Melvold suger, men dette bidrar bare til det litt rufsete og skitne helhetsinntrykket. Herligheten avsluttes med balladen “Supralux Voyager” som arter seg som en eneste lang crescendo med endestasjon langt ute i verdensrommet.

Den åpenbare krona på verket er låta “Bone Cave Escape”. Denne har alt og fungerer som et mikrokosmos av hele skiva. Ikke bare har den det absolutt feteste riffet, men den har også den heftigste stemmebruken og den råeste soloen. Og som om ikke det var nok, avsluttes låta med en drømmende fløytesolo, etterfulgt av en vakker akustisk gitar-outro. 

Saint Karloff er signert på det ganske ferske Stockholm-baserte plateselskapet Majestic Mountain Records, og det har de vært siden selskapet ble starta i 2019. Der er de i godt selskap med innovative og hardtslående band som Domkraft, Slomatics, Draken, Jointhugger og selvsagt Jesus Chrüsler Supercar. Jeg kan ikke tenke et mer passende label for dette jordskjelvet av en trio.

Andre favoritter:

Nagirčalmmiid – Down To The Bone, Burner – It All Returns to Nothing, Motorpsycho – Yay!, King Gizzard & The Lizard Wizard – PetroDragonic Apocalypse, The Mansters – Lessons in Giving Up, Godflesh – Purge, Rancid – Tomorrow Never Comes.

 Marius

Karavan - Unholy Mountain

Det er seigt, det er fuzz og riff, det er primalskrik frå helvete (Rogaland), det er i det heile teke framifrå tung musikk på førsteplata til Karavan.

Eit par av høgdepunkta på plata bør nemnast: “Throne”, som vart gitt ut som single i 2021. “Rot”, tre minutt med intens tyngde og ein gitarsolo, kan vel seiast å være kondensert Karavan. I motsatt del av spekteret ligg tittelsporet «Unholy Mountain», som tek alt Karavan byr på og strekk det ut over ni omslukade minutt. Karavans kontrastar mellom melodisk minimalisme og heftige audioangrep er effektive, og dei understreker kjensla av kontinuitet og jamn framdrift. Nett som ein klassisk karavane, eigentleg.