Musikkbransjens renneløkke kan ikke kvele en tiger: – Sjappa er en fysisk manifestasjon av musikkmiljøet i byen

I snart 30 år har platebutikken Tiger trosset storkapitalen, konglomeratene og en grådig internasjonal musikkbransje. Sjappa bak Rockefeller tilbyr nemlig mer enn bare plater. De står for noe.

– Vi prøver egentlig å avbyråkratisere musikklivet. Her handler alt om interessen for musikk. Det var vel derfor Årabrot flyttet fra Haugesund. Vi måtte til et sted der vi fant likesinnede. Det gjorde vi veldig fort da vi kom til Oslo, sier eier og daglig leder av Tiger, Kristian Kallevik.

For de som bryr seg om bandmusikk i Oslo er Tigersjappa en institusjon. Så lenge undertegnede har tjent lommepenger, har butikken vært et naturlig sted å komme for å dyrke musikkinteressen, møte nye mennesker og å oppdage nye ting. Evig Lyttar tok turen til Bernt Ankers gate 10 for å snakke om musikkbransjen, metall og sjappas liv og levende, med en av de mest sentrale figurene i den norske platebransjen.

– Vi har veldig pågang nå, men vi er vel egentlig bare så bra som de siste skivene vi har gitt ut. Vi soler oss ikke i gamle glansdager.

Selv om Tiger går bra om dagen, ønsker Kristian seg flere fremoverlente plateselskap i Norge. Flere aktører som jobber som dem, og som tør å stå i krysningspunktet mellom kapital og kunst.

– Selv om vi ikke er med å lage musikken, så er vi med på å lage konteksten. Det som er vanskelig for mange nye band i dag er at de mangler et miljø og en kontekst, da blir det vanskelig å spre musikken.

Tross en nylig flytting fra de gamle lokalene i Hammersborggata, korona og en musikkbransje der handlingsrommet blir mindre, har Kristian troa på norsk musikkliv.

– Det er så mange gira folk, så mye bra musikk og så mye gøy som skjer.

Miljøarbeidere i musikkverden

– Sånn jeg ser det representerer denne sjappa en slags fysisk manifestasjon av musikkmiljøet i byen. Vi driver med mer enn det å selge plater. Vi er en møteplass.

I en tid hvor ensomheten går på folkehelsa løs, er det viktigere enn noen gang å etablere fysiske møteplasser. Fordelen med Tiger er at en åpenbar felles interesse etableres i det du krysser dørstokken. Hvis du vil møte nye mennesker, er isen allerede brutt når du har kommet deg inn.

– Det er påfallende hvor fort man blir kompis her inne. Folk blir venner, starter band og begynner å gjøre ting sammen. Noen føler seg kanskje ikke så ensomme her i verden. Det er jo på mange måter målet vårt, noe som vil si at vi når vårt ultimate mål på en ukentlig basis.

Kristian syns noe av det fineste med å drive platebutikk er hvor lett det er å komme i kontakt med folk. I tillegg til musikken, mener han at det å sette mennesker i kontakt med hverandre er en misjon for sjappa.

– Det jeg ønsker å få til er å synliggjøre mer musikk og å «connecte» flere mennesker. Da er det sekundært om vi selger 140, 240, 140.000 plater. Vi går ikke over lik. Vi dropper ikke band for at et annet skal bli kjempestort. Vi bygger miljø og fellesskap.

Med sine fem deltidsansatte og flere yngre folk på tilkalling, ruller sjappa videre. Mens undertegnede prater med Kristian, står 15 år gamle Olli på arbeidsuke og rydder i hyllene bak disken.

– Jeg tror at det aldri kan gå ordentlig galt med oss, fordi vi har et sosialt sikkerhetsnett. Vi samarbeider både med kunder og band som kommer innom, så det er veldig sammenvevd. Det er vel det man kaller et miljø.

Urtiden

– Det er helt utrolig hvordan en liten platebutikk, bortgjemt som den var, har satt så dype spor hos så mange folk.

Platebutikken Tiger åpnet offisielt i Hammersborggata i 1996, men historien om sjappa går tilbake til hine hårde dager på 80-tallet.

– I undergrunnskultur er det alltid en konkurranse om å være mest opprinnelig. Så det holder ikke hele veien hjem hvis du sier at du har vært på Tiger siden 96, for den innerste kretsen kan si at de var og kjøpte plater i kjellerstua til Tor André på Ammerud.

Tor André Knudsen henger som et idol, øverst på veggen inne i butikken. Han er grunnleggeren av Tiger og startet sjappa med salg og distribusjon av plater hjemme hos foreldrene i Groruddalen, under navnet “Den gode firkant.”

– Han er jo guruen, som alle på min alder eller eldre har et forhold til.

Den gode firkant ble, ifølge Kristian, sparka i gang med startkapital fra landets første plateselskap for norsk hardcore, ved navn X-port Plater, som igjen ble startet av en viss Gunnar Nuven.

– En mystisk, utilgjengelig og merkelig figur i norsk musikkverden. Han bor i Tyskland nå, men spilte i en rekke tidlige norske hardcoreband, som Svart Framtid, Kafka prosess, So Much Hate og Crossbreed.

Fra kjellerstua ble det solgt plater fra de tidlige Blitz-bandene, X-port og importerte plater fra de tidlige amerikanske hardcore-labelene, som Revelation, Mordam og Ebullition Records. Platene var priset i dollar. Den norske prisen måtte du regne ut selv.

– Hardcorescenen i Norge var liten og hadde et veldig distinkt miljø på den tiden, så det var mulig å nå ut til folk bare med noen flyers på konserter rundt om kring.

Fra trange kår til kjernen av norsk undergrunn

– Det er jo nesten en fornærmelse å være fra Haugesund. Et medfødt handikap, som man må prøve å gjøre det beste ut av.

Bandmiljøet i Haugesund på 90-tallet var syltynt og på grensa til ikke-eksisterende, forteller Kristian. Tross mangelen på muligheter og miljø klarte Kristian og vennene hans å presse norges første noise-rock-band ut av den lille vestnorske byen. Årabrot, oppkalt etter byens søppelfylling, gjorde nybrottsarbeid i norsk musikk.

– Den velfødde voksne generasjonen, feite på oljeindustrien, var så selvopptatte at det ikke fantes en eneste fritidsklubb eller et øvingslokale da jeg vokste opp. Det eneste som fantes var tredjerangs September When-band. Så vi gikk og snakket veldig mye om band, men vi spilte veldig lite. Sånn sett er det et under at Årabrot i det hele tatt oppsto.

– Så du flyttet til Oslo for å trolle fram et nytt Årabrot i en ny by, som kunne knuse den ortodokse Last Train-rocken en gang for alle?

– Ja, det er skapelsesberetningen det. Og det hatet sitter i fremdeles. Det var mange sjokkerende lite engasjerende band fra Oslo, som tok mye plass på den tiden. Det var utrolig irriterende. Vi syns jo hele spekteret fra retroblues-band, som Bigbang og hele veien til Gluecifer, bare var reaksjonær oslorock. Det er en sånn småby-jypling-greie.

Selv syntes Kristian at han hadde en velutviklet musikksmak, og at han hørte på uoppdaget og interessant musikk. Men det var til han kom til Tiger.

– Det jeg trodde var dybde var jo bare så vidt overflaten. Da jeg kom inn på Tiger og begynte å snakke om Helmet, begynte folk å himle med øynene.

Kristian begynte å jobbe i platebutikken i 2003. Den samme dagen kalte han inn til bandmøte og sluttet i Årabrot.

Livet etter døden

Selv om Tiger startet som et reindyrka knutepunkt for hardcore, forteller Kristian at sjangerbredden i butikken eksploderte de siste årene Tor André drev butikken.

– Det er mange i det “ortodokse presteskapet”, som underselger dette veldig, for den Tor André jeg kjente var veldig sjangeroverskridende, men det var ofte de samme labelene da. Det handler jo om distribusjon.

Platene ble kjøpt inn på bakgrunn av om man kjente til artistene som spilte på skivene eller om man visste om plateselskapene de ble utgitt på, forteller Kristian.

– Vi måtte bare krysse fingrene for at det vi tok inn var kult, for vi hadde jo ikke hørt musikken.

Men en vårdag i 2004, bare et halvt år etter at Kristian startet i butikken, døde Tor André. Selv om sorgen var stor, var ikke Kristian i tvil om hva som skulle skje med sjappa. Den skulle selvfølgelig drives videre, tross svak økonomi, rot i regnskapet og masse å sette seg inn i.

– Det var helt “hit the ground running,” for å holde det i gang. Jeg hadde så dårlig selvtillitt, men jeg var også så naiv og dum at jeg tenkte at det kom til å gå bra. Egentlig var det ikke så vanskelig, for det var en voldsom pågang med masse folk i butikken, så det var egentlig bare å levere.

Stram renneløkke lærer selskap i krise enterprise

Musikkbransjen har vært i konstant krise siden undertegnede satt hjemme og lastet ned datavirus og Black Sabbath-låter med Limewire på midten av 2000-tallet. Samtidig har det vært perioder med god butikk innimellom. Ifølge Kristian er det spesielt to hendelser som formelig sparket tigeren i nøttene.

– Det startet etter at vi opplevde et skikkelig stort krasj.

Krasjet Kristian refererer til var da Spotify ble lansert i 2008, og alle over natta betalte 99 kroner i måneden for hele musikkverdenen rett i lomma.

– Vi starta plateselskapet Fysisk Format i det Spotify ble lansert. Vi skjønte at vi måtte ha flere ben å stå på.

Samtidig med plateselskapet startet de også platedistribusjon gjennom selskapet Diger Distro. Sjappa gikk dermed fra å lene seg tungt på import fra USA, til en blanding av lokale band, distribusjon og plateselskap.

– Det var noen skyer i horisonten som bare ble mørkere og mørkere for hvert år som gikk. I digitaliseringen er det den sterkestes rett. Spesielt i et lite land som Norge er det vanskelig å ta vare på sine egne interesser, når kloa til de store internasjonale selskapene krummer seg rundt deg.

Musikkbransjen har bare blitt mer og mer aggregert gjennom internasjonale selskaper med fjerne eiere. Selv om Spotify startet i Stockholm, er det jo ikke basert på Stockholms musikkultur, sier Kristian og legger til at strømmegiganten sparka hundrevis av ansatte rett før jul.

– Det har skjedd jevnt over linja i hele musikkbransjen. Livespilling har blitt kuppa, festivalene har blitt kuppa og digital distribusjon ble kuppa i 2017. Vi så jo sakte men sikkert hvordan renneløkka bare ble strammere og strammere.

I 2017 ble det norske digitale distribusjonsselskapet Phonofile solgt ut av landet. Phonofile var deleid av både NOPA og FONO og skulle sikre norske artister gode avtaler i utlandet. Dette var det andre slaget i trynet for norsk musikkbransje, mener Kristian.

– Jeg mener det er et nasjonalt traume. At Phonofile, på grunn av norske risikokapital-eiere, ble solgt til et tysk selskap som hadde et plott om å selge det videre til SONY. Over natta ble hele den store kollektive distribusjonsløsningen og troen på at det går an å være norsk, men likevel klare seg i strømme-økonomien, kjøpt av Sony.

– Etter det har jeg sett ekstremt mange stive smil i norsk musikkbransje. De aller fleste prøver å gjøre det beste ut fra situasjonen.

I dag er Diger Distro det eneste distribusjonsselskapet i Norge med lager. Det lageret finner du i bakrommet på Tigersjappa.

– Dette er kulturpolitikk. Vi gjør ikke dette for pengene, men med pengene. Vi gjør dette først og fremst av nødvendighet og fordi vi tenker det er viktig. Noen må gjøre det. Vi vil at dette skal være levedyktig for norsk musikkbransje i Norge.

Krigen mot giganten

Fram til platebransjens kollaps på starten av 2010-tallet var konkurransen med Platekompaniet knallhard og bitter.

– Det var nesten monopoltilstander der en stund. Plateselskapene var så dumme at de matet monsteret og bygde platekompaniet så store at de dominerte markedet. Veldig mye makt kom på veldig få hender i platebransjen, men det har også endret seg. Jeg tror Platekompaniet har endret seg nesten mer enn oss.

De som er så gamle at de selv kjøpte CD-er i butikk, husker hvor store og dominerende Platekompaniet var. I disse dager flytter den tidligere giganten sin aller siste filial i landet, fra Oslo City til Storgata. På mange måter har de endt opp der de startet, fra et hjørnelokale på Grønland T-banestasjon i 1992. Nå ligner Tiger og Platekompaniet mer på hverandre enn de har gjort de siste 25 årene.

– Dette er kanskje for å kompensere litt, for jeg har bitcha så mye om dem alle disse årene, men jeg synes de er flinke til å jobbe med nye ting. Istedenfor å gå å vasse i undergrunnen, løfter de ting og setter litt agenda. De jobber med kampanjer på en måte som ikke vi driver med.

I likhet med Tiger startet Platekompaniet med en gjeng ildsjeler, som var gode på å tiltrekke seg flinke folk.

– Men så fikk de for mye penger og det ødelegger jo alle. Nothing fails like success. Det er mitt motto. Det er mye bra med å holde ting lite. Makt korrumperer.

– Det er hyklersk når man nå ser at Warner og Universal nå bare vil selge enkelte plater på "independent record stores” og ikke på platekompaniet, for de er kjedebutikk. Det er helt absurd, legger han til.

Kristian er glad for konkurransen de har i dag. Han mener det er bra for bransjen at det finnes flere gode norske plateselskaper, som satser på ulike ting.

Et desperat behov for et fadermord

– Hva syns du om norsk metall om dagen?

– Jeg kan si at jeg syns det er forunderlig hvor tilbakeskuende mange av de sentrale kreftene innen metallen er. At det fremdeles snakkes om og bookes mange av de samme bandene. Det bedrives en ganske ukritisk hyllest-journalistikk rundt en del band, som var etisk tvilsomme da de holdt på i sin storhetstid, og som er estetisk tvilsomme når de holder på i dag.

– Tror du ikke dette har mye med nostalgi å gjøre. En slags tilbakeskuende bølge, som er på vei ut?

– Jo, men nostalgi er en sykdom, akkurat som en feber. Man unnskylder den norske metallscenen og sier at vi må gi den en uke i senga og så kommer den tilbake frisk og rask, men ser du på hva som bookes rundt om kring, så syns jeg at den sykdommen sitter dypt.

Det er ingen tvil om at norsk svartmetall fra 90-tallet har fått en slags renessanse i Norge og verden de siste årene. Plutselig kunne man se unge folk på gata gå med Mayhem og Carpathian Forest merch. Estetikken ble brukt av både band, utesteder og kunstnere, godt hjulpet av NRK-serien «Helvete», den amerikanske filmen «Lords of Chaos.» Rikskringkasteren er tydeligvis ikke ferdig med dette, for dagen Tiger fikk inn testpressen til Rosa Faenskaps debutskive, var NRK innom på befaring for å finne et sted for å intervjue det Kristian kaller “et eller annet fallert 90-talls black metal band.”

– Mange av bandene i “Helvete” hadde ganske eksplisitte hat-holdninger uten at det ble problematisert eller snakket om. Det var ren glorifisering av den scenen. Og så skal NRK bruke ressurser på enda en tilbakeskuende greie. Men hva med det nye? Hva med Rosa Faenskap og det de står for? Skal dere la det bare bli forbigått i stillhet?

Samtidig forteller Kristian at Lukas Moodysson, regissøren bak Fucking Åmål, gikk på scenen under den svenske filmprisen Guldbaggen 2024 med Rosa Faenskap T-skjorte.

– Jeg tror det er for mange gamle folk som får bestemme her i Norge, så jeg sa det til dem da de kom: «Vi har et desperat behov for et fadermord i norsk black metal. Vi må kvitte oss med respekten for de eldre.»

Endelig ute av tunnelen

Å selge, distribuere og signere musikk på idealistisk grunnlag og med miljø som hovedfokus, er ingen lett oppgave. Etter mange brutale år med dårlig omsetning, ser det endelig ut til at grasrot-sjappa kan puste et lettelsens sukk. De går med overskudd.

– Det er jeg veldig glad for å si, for vi går nå med et overskudd som kommer til å dekke inn tapene vi har hatt de siste årene. Vi var så langt nede at koronaen ikke gjorde så stor forskjell.

Tiger har aldri aldri kunnet ta ut masse lønn til de ansatte, eller utbytte til aksjonærer. Selskapet har heller eksistert i krysningspunktet kollektiv og lag, der butikken og kundene hjelper hverandre, forteller Kristian.

– Vi har vært en butikk i endring. Hele mønsteret rundt hvordan folk bruker butikken har forandret seg. Vi har vært i en svevende tilstand der vi har ventet på hvordan vi har kommet til å lande.

Nå om dagen forteller Kristian at eksporten av plater fra butikken er stor, både på nett, via andre platesjapper og via egen streaming.

– Streamingøkonomien er veldig stabil, den gir nesten de samme inntektene fra måned til måned. Når vi gir ut et band eller distribuerer et label, så sender vi musikken rett til streamingtjenestene herfra. Det gjør vi uten noen hemmende utenlandske eiere.

Når det kommer til det fysiske salget i butikken er det annerledes, forteller Kristian. Da er det mer kampanjedrevet og avhenger mer av om de nylig har gitt ut en stor tittel.

– Nå er det en helt nydelig flyt her. Vi har fire-fem artister innom per dag, som henter, leverer, signerer og kjøper skiver. Vi har blitt et sted der folk møtes og det er lett å plukke med seg og levere ting.

– Det er forunderlig, for vi snakker jo så mye om alt som har endret seg, med utenlandske kapitaleiere og hemmende eiere, men de klarer aldri å drepe musikken. Det er helt utrolig hvor tilpasningsdyktig den er. Selv om både økonomien, og journalistikken skvises og renneløkka strammes, så kommer musikken som løvetann gjennom asfalten. Jeg tenker nesten at jo mer presset du er, jo bedre blir musikken. Det er romantiserende, men med ryggen mot veggen kommer det ofte ekte kunst.

Åsmund Swensen Høeg