Blodstrupmoen - Blodstrupmoen
Jeg elsker når dette skjer! Når et tilsynelatende ukjent band gruser til med et av årets mest imponerende debut plater. Blodstrupmoen er et av disse bandene. Ved første gjennomlytting fikk jeg gåsehud ned til tærene. De balanserer på mesterlig vis post-metallens dystre melankoli og black-metallens eksplosive lynne.
Post-black metal, eller blackgaze, er en stadig voksende sjanger som kanskje mange har et noe ambivalent forhold til. Når band som Blodstrupmoen og deres sjanger brødre i Deafheaven smeller i gang med melodilinjer i dur akkompagnert med blastbeats, og når bandet ser ut som en gjeng man kan forvente å møte på Café Liebling på Grünerløkka, kan det bli en hard pille å svelge for noen black-metal entusiaster. Personlig er dette en sjanger jeg ønsker velkommen med åpne armer. Det er desperat, dystert, melankolsk men samtidig også oppløftende, episk, sårt og vakkert. Denne typen band gir en interessant ny dimensjon til en sjanger som man ikke skulle tro kunne vise til et hint av lys.
Den selvtitulerte debut platen til Blodstrupmoen eksponerer lytteren for nettop dette. En kaskade av inntrykk og følelser. Det er tydelig at gutta er drevne innad i feltet og kjenner sjangeren særdeles godt. Åpningssporet “Piggtrådkveiler” beveger seg uanstrengt fra rolige, Russian Circles aktige gitar melodier, til eksplosiv sonisk annihilasjon på under et minutt – og det funker som fy!
På låten “Drukningens Doktrine” kommer post-metal aspektet til Blodstrupmoen frem på ypperlig vis. Det er en klagesang som biter seg fast i lytterens vesen. Instrumentalsk trasker den opp stier tidligere banet frem av mastodonter som Cult of Luna, Amenra og Neurosis.
Min absolutte favoritt på denne platen er utvilsomt femte sporet, “Vi Skapte, Vi Forlot”. Her er bandet på sitt argeste og svartmetallens vrede står sterkt i denne brutale ytringen. Sangen er som en reise delt opp i kapitler hvor første “kapittel” er dominert av smerte og desperasjon. Halvveis inn i låten tas det ned og det er et tydelig vendepunkt for låtens karakter. Siste “kapittel” er en musikalsk mitraljøse av episke proposjoner – vakkert, sårt og samtidig oppløftende.
Den eneste grunnen til at jeg ikke gir gutta full pott er at produksjonen er noe diffus til tider. Med det så mener jeg at når alle instrumenter kjører for fullt, kan lydbildet bli noe udefinert, og de ulike instrumentene samt til vokalen, har en snau tendens til å drukne litt.
Til tross for dette har Blostrupmoen levert en av de sterkere debut skivene jeg har hørt så langt i år. Dette er en maktdemonstrasjon fra et ungt og fremadstormende band som vi garantert (forutsett at de fortsette å holde koken) skal høre mye om og fra i fremtiden.
Sterkt jobba karer!
5/6 TRYNER!
- Harald Nilsen Lid