What The Fuzz - The Flaming Youth (Rockefeller 18.januar)

Den første kvelden på What The Fuzz-turneen ble altså lagt til Oslos storstue, nemlig den gamle svømmehallen, Rockefeller. Allerede før første band hadde begynt, var det ganske bra med folk i lokalet og stemningen var god.

I forkant av konserten var det ikke mange av banda jeg hadde mer enn overfladisk kunnskap til, men det øker jo bare spenningen på en slik aften. Og ikke minst, det er alltid en god følelse når man vet at man støtter unge band, uansett status.

Første band ut var skatepunkerne i Forgetaboutit (tidligere Kristiansand, nå Oslo). Gutta står med begge beina godt plantet i sjangeren og beviste nok en gang at velspilt skatepunk kan sjarmere fletta av de fleste. Ingen absolutte høydepunkt i settet, men de er flinke og samspilte. Shoutout til vokalisten som kjørte lommebok med kjetting på en scene i 2017. Sånt varmer hjerterota til en gammal nittitallskid. På siste låta ble gitaren tatt over av Remi Antonsen fra Exploding Head Syndrome og da låt Forgetaboutit ennå bedre. Mulig bandet burde vurdere dette for framtiden. Alt i alt, en absolutt godkjent åpning på kvelden.

3 / 5

Andre band ut var Maraton (Oslo) med sin progressive pop, komplett med meget imponerende lysrigg bak trommisen. Like imponert ble jeg dessverre ikke av musikken til Maraton. Skal man være litt enkel i sammenligningen, så se for deg et litt tyngre Muse. Ikke i overkant progressivt, med noen elementer fra tyngre sjangre. Vokalist Fredrik kan definitivt synge, ingen tvil om det. Men dessverre virket det som han gikk fryktelig hardt ut denne kvelden, og virket tungpustet fra første låt ut. Lyden ga han heller ingen fordeler, og falsetten druknet helt i lydbildet. Jeg ble ikke frelst av Maraton, da det virker som bandet biter over for mye, rent musikalsk, og det hele blir noe rotete og ufokusert.

2 / 5

Så var det tid for kveldens første virkelige høydepunkt for min del. Duoen Kindred Fever spiller en type rock som spenner over flere sjangere, og selv om det er naturlig med en liten White Stripes-sammenligning ved første blikk, så opererer Kindred Fever med langt flere ingredienser, rent musikalsk. Trommis Linn Sofie spiller enkelt, men tungt. Det satt som ei kule, denne onsdagen i januar. Jarle Langåker på gitar og vokal, er utvilsomt et enormt talent og han pisket fram det rene lydbildet, godt krydret med en fabelaktig vokalprestasjon. Og de sjarmerte ikke bare meg, men fikk en god respons fra publikum også. Et band jeg absolutt skal se igjen.

4 / 5

Tiebreaker fra Odda var det bandet jeg visste helt klart minst om i forkant. Men dæven som de bokstavelig talt brant inn navnet deres i hjernebarken min for all tid framover. Med mest ansiktshår, denim, de feteste 70-talls riffa og den bredeste benføringen denne kvelden kapret Tiebreaker mitt unge pikehjerte. Den maskuline kruttønna de har på vokal, i form av Thomas Espeland Karlsen, minte meg om en ung David Coverdale (Whitesnake) der han spant på mikrofonstativet og nærmest hypnotiserte publikum inn i en whiskeystinkende transe. Så hvis du digger platesamlingen til far din, mikset sammen og spilt deilig høyt, sjekk ut Tiebreaker NÅ.
4 / 5

Jeg så ikke mange konsertene med Oslo Faenskap, men jeg husker godt hvor imponert jeg var over hvor flinke de var. Så ble nyheten sluppet om at bandet hadde fått kontrakt, med et etterfølgende navnebytte til langt mer anonyme Fight The Fight og så kom de første smakebitene fra albumet. Smakebiter som ikke akkurat imponerte meg, men spenningen lå likevel tungt i luften på Rockefeller. Kunne bandet følge opp hypen som har vært som ild i tørt gress den siste tiden. Men hva i helvete har skjedd med bandet? De åpnet med en melodisk sviske som tryna som ei nyskutt gås og nedturen bare fortsatte derfra. Vokalist Lars er en fantastisk brøler, så hvorfor insisterer de på såpass mye ren vokal? “Ren” skrevet meget ironisk, da det var intenst surt det som kom ut av høytalerne til tider. Bandet virket usikre og det at publikum tydelig mislikte den nye musikalske retningen, gjorde ikke bandet akkurat mer komfortable der de sto. Mot slutten av settet deres, var det mer folk i sidesalene, enn foran scenen. Skal Fight The Fight imponere, så må bandet se tilbake på hva som gjorde dem interessante en gang. For dette var patetisk dårlig.

0,5/5

Heldigvis skulle ikke kvelden ende opp i komplett katastrofe. Ondt Blod annonserte bare to dager før at de har signert med Fysisk Format, så det var tydelig at bandet var i festmodus denne aftenen. Med sin miks av hardcore, black metal og indierock, skaper Ondt Blod en iskald, men likevel komfortabel atmosfære. Det er som de sier; “kom inn i kulden, hjemmebrenten er øyeblikkelig klar.” Intenst som en virvelvind, men med et godt hjerte. Umenneskelig samspilte leverte de et sett som la Rockefeller i ruiner. Ikke minst, toppet de en variert aften på en nærmest perfekt måte. Kan Ondt Blod være det neste Kvelertak? Jeg tviler på det, men jeg tviler ikke et sekund på at bandet er blant Norges beste liveband, uansett sjanger.
4,5/5

Så er tiden inne for å takke for en spennende og interessant kveld i regi av What The Fuzz. Vi får krysse fingrene for at turneen var en like stor suksess, økonomisk sett, som den var rent musikalskt. Et meget godt initativ som forhåpentligvis vil bli lagt merke til, både av unge band og pengesterke krefter. For dette vil jeg ha mer av! 

Alle bilder tatt av Irene:

-Bjørnar Kristiansen og Irene Margrethe Kaltenborn