The Dogs - Death By Drowning

Få band har bedre arbeidsmoral enn gutta i The Dogs. Hvert år slipper de plate første mandag i januar, og hvert år leverer de varene. Jeg vet ikke hvor låtskriver Kristoffer Schau henter all inspirasjonen sin fra, men det er mektig imponerende å gi ut musikk av så høy kvalitet år etter år. Personlig er jeg takknemlig for at Schau & Co. har valgt den utgivelsesmodellen de har. Det er veldig greit å starte hvert år med en opptur.

Death by Drowning er bandets femte studioalbum siden 2012, og lever opp til forgjengerne Swamp Gospel Promises og Black Chameleon Prayer med glans. Jeg må dog innrømme at The Tears are Voodoo forblir bandets magnum opus i mine øyne, noe som kanskje ikke er så overraskende når det er en av mine mest spilte plater i perioden 2014 til 2017 (bare slått av Yellow & Green av Baroness og Once More ‘round the Sun av Mastodon).

Om noen der ute var bekymret for at sounden til bissevovene skulle endre seg betydelig på dette albumet kan jeg forsikre om at formelen er den samme. Også på Death by Drowning blir vi servert sjelfull garasjerock med gospel- og bluesinnflytelser. Det er likevel merkbart at vi her møter på et band som er tryggere på sin egen identitet. The Dogs vet nøyaktig hva de vil være, og albumet er fremført med en annen selvsikkerhet og trygghet enn tidligere. Jeg synes også vokalprestasjonen til Schau har forbedret seg (spesielt på de hardere låtene).

Albumet åpner med den klart feteste sangen bandet har laget siden The Tears. «Oslo» er på mange måter den ultimate åpningslåten, rett og slett fordi den er så stappfull av rå energi. Du kan ikke unngå å la deg rive med. Det skader heller ikke at Schau får selskap av Amulet-vokalist Torgny Amdam, som tilsynelatende digger opplevelsen like mye som jeg gjør som lytter. Jeg kan ikke unngå å trekke en liten parallell til sangen «A Slow Death» fra Schaus tidligere band Mongo Ninja. Måten ordene «Oslo» og «a slow» synges på er så slående lik at jeg må trekke på smilebåndet.

Andre høydepunkt på albumet kommer i form av «All of Us Kids Were Accidents», «Stay Under Water» og «Get Away From Me». Kvaliteten på resten av albumet er tilnærmet upåklagelig, men det er de nevnte fire som fortsetter å engasjere meg mest for hver gang jeg hører skiva.

Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg som en unge til å se The Dogs fremføre både nytt og gammelt i det lille kjellerlokalet til Bastard Bar i februar. Det er også betryggende å tenke på at det vil være mer ny musikk klar allerede neste januar.  

4/5 TRYNER!

-Sondre Leiros Bendiktsen