Nært og fint med Josefin Winther

Med sammenligninger til artister som Patti Smith og PJ Harvey, så må jeg ærlig innrømme at forventningene til Josefin Winthers nye album, fikk seg et ordentlig løft.
Hennes fjerde album er produsert og mikset av Yngve Sætre, kjent for sitt arbeid med blant andre DumDum Boys, Anne Grete Preus og Ephemera, blant mange andre.
Sjangermessig er vi i landskapet der pop, indie og muligens visesang møtes.

Åpningslåten "Violence" er, beklager ordspillet, voldelig overveldende i sin nakenhet og sårhet. Winther leverer en vokalprestasjon som virkelig frembringer gåsehuden, flere ganger utover i låta. Akkompagnert av en enkel, men vakker produksjon, settes lista høyt her.

For meg lever ikke neste låt ut helt opp til åpningen. "Walls in Beijing" har ikke den samme nerven, men forblir en mer standard poplåt. Dessverre gjelder det flere låter her. Det musikalske føles litt vel gjenkjennelig og er på sitt beste når det strippes ned og Winther står nesten alene igjen.

Men her kommer man til en interessant faktor ved dette albumet og Josefin Winthers rolle i sitt eget musikalske univers. Nemlig det faktumet at uansett hva man måtte få ut av de musikalske elementene på Righteously Wrong, så kan man ikke benekte kvaliteten på Winther leverer, med sin sang og sine tekster. Der har du hjertet, som jeg opplever det, i albumet.

Righteously Wrong har blitt et nært og fint album, som utvilsomt vitner om en stor sanger og tekstforfatter. Men dessverre lider opplevelsen under en, til tider dominerende, følelse av gjenkjennelighet.

Og seriøst, sjekk ut "Violence", typ nå!

7,5/10 TRYNER!

Bjørnar Kristiansen