Favorittar frå september!

Jarand

Motorpsycho – The Tower (LP)

The Tower er utan tvil den plata som peika seg ut i September for min del. Motorpsycho har eit utrykk som alltid har vore vanskeleg å setje i bås, og denne plata er ikkje noko unntak. Bandet går i ei musikalsk retning som kan minne om Behind The Sun, berre hardare og meir strukturert. Plata startar med eit majestetisk og svært åpningsspor men går raskt over til den knusande «Bartok Of The Universe». Etter nokre tyngre spor viser også bandet fram si skjøre side. Ei god blanding americana og vestkystrock tek fort form i balladane «Stardust» og «The Maypole».

Det skal seiast at plata er nokså lang, men viss du diggar det du høyrer er det ein liten pris å betale. Det heile avsluttast med eit spektakulært nummer i form av ein klassisk Motorpsycho-jam. «The Tower» er definitivt ein kandidat til «Beste Plate 2017» i mi bok.

Fritz

Celeste - Infidele(s) (LP)

Denne skiva har jeg ventet på lenge. Celeste spiller bekmørk black metal, men røttene ligger ikke i tradisjonell metal/black metal som så ofte er tilfelle i denne sjangeren. I stedet har bandet utgangspunkt i hardcore, sludge og post-metal. Franskmennene har vokst fram som en slags lederskikkelse blant europeiske band med samme utgangspunkt, italienske The Secret (RIP) og Hexis fra Danmark er gode eksempel. Indfidele(s) er bandets tredje og mest gjennomførte utgivelse. Her er det lite lys å spore. Svart dekket med svart oppå svart, men likevel ikke forutsigbart. Celeste har en leken tilnærming til mørket, og tar seg god tid til å bygge melodier der hvor kaos ville vært forventet i andre sammenhenger. Det vil på ingen måte si at dette ikke er hardt, for det er det, beinhardt faktisk. Det er bare det at det utføres på en måte som tar godt vare på detaljer og kreative krumspring. Som for eksempel gitarene som ikke har noe imot å flyte ut og gjøre hver sine ting i lange perioder før de igjen samles for maks treffvirkning. Det faktum at all vokal er gjort på en ekstra skarrete og fresende fransk gir elendighetsfølelsen enda flere bein å stå på, og komplementerer følelsen av forakt som ligger som et vått teppe over hele produksjonen. Bandet er også særdeles bevist på totalopplevelsen og har et meget gjennomført visuelt uttrykk fra vakker cover art til et fascinerende liveuttrykk hvor røde hodelykter bader i ufattelige mengder røyk. Av mange grunner føles denne høsten mørkere enn på lenge, med Celeste Infidele(s) på ørene har du garantert musikken du trenger for å forholde deg til elendigheten. Skulle det ikke holde foreslår jeg å følge opp med Caustic av Primitive Man, men da skal du være klar over at det ikke finnes lys i enden av den tunellen.

Irene

Duvel – Birds (single)

Birds er den tredje singelen fra det kommende debutalbumet til Oslos nyeste og kanskje feteste post-punk band. Vokalen er uredd, riffene er akkurat like svevende som du ønsker og teksten handler litt om kvelden før og at du synes det er digg å ikke våkne opp alene. Anbefales.

Bjørnar

Great American Ghost - Hatred Stems From The Seed (LP)

Med sitt debutalbum Everyone Leaves leverte det Bostonbaserte Great American Ghost et av mine absolutte favorittalbum i det herrens år, 2015. Deres blanding av metal og hardcore satt som en påle i hjertet og det var en trofast reisepartner på utallige pendlerturer mellom Tønsberg og Drammen. Et nydelig soundtrack til hverdagshatet.Oppfølgeren har fått tittelen Hatred Stems From The Seed, en tittel som kunne ikke satt dagsorden mer tydelig.

Dette er personlig for Great American Ghost.

Personlig, og sprekkeferdig stappet med en nærmest klinisk aggresjon. Hatred Stems From The Seed har en renere produksjon enn debuten, likeså har materialet vokst seg sterkere. Med langt mer variasjon i uttrykket og en låtteft som mange mangler i dette hjørnet av metal/hardcore.

Jeg kan ikke anbefale dette albumet sterkt nok. Virkelig. Sjekk det ut!

Sondre

Satyricon – Deep Calleth Upon Deep (LP)

Jeg hadde ikke forventet å bli så fenget av Satyricons niende studioalbum, men det traff av en eller annen grunn rett hjem. Albumet skifter glatt mellom «klassisk» Satyricon på spor som «Midnight Serpent» og «Burial Rite» til mer eksperimentelle låter som tittelsporet og «Dissonant». Albumet i sin helhet er variert og underholdende fra start til slutt, og er et naturlig steg videre fra deres selvtitulerte album fra 2013. Låten «Blood Cracks Open the Ground» er en personlig favoritt, mye takket være en leken og fengende trommeprestasjon av Frost.