Skruball i blindsonen

Pekula Records

Med en kompromissløs tilnærming til sjangerknusing og lekenhet har duoen Aiming For Enrike vokst til å bli en markant stemme i norsk eksperimentell populærmusikk. I konsertformat har ryktet om en intens opplevelse fått godt fotfeste, men også bandets siste studioalbum ”Segway Nation” ble hyllet av kritikere så vel som publikum. Selv om det finnes knagger å henge det til tider heseblesende uttrykket på internasjonalt, er det trygt å si at Aiming For Erike står relativt ensom på pallen her hjemme. En posisjon som gjør deres musikalske evolusjon ekstra spennende å følge. Det er derfor med en god slump forventning jeg kaster meg over årets utgivelse ”Las Napalmas”.

Først å fremst, la oss komme gjennom kjensgjerningene. Ja, de lager mye lyd til å bare være to medlemmer. Ja, den gitaren låter som alt annet enn en gitar. Ja, det er imponerende at alt dette er spilt inn live i studio. Okay? Okay!  

Så, med formalitetene ute av veien kan vi fortsette. Den helt klart viktigste endringen siden sist utgivelse er en ganske markant ryddesjau. Der hvor det tidligere har vært støyete kaos er det nå mer orden og oversikt. Der musikken før framsto som en dyptpløyende jakt i form av stakkato rytmikk i evig progresjon og snåle vendinger, er det nå mer forutsigbarhet å spore. Samtidig låter det ennå både skeivt og rart, og gutta kan ennå bråke godt fra seg, når de vil det. Første spor ut ”Niblonian Car”  er med sine sprengte markeringer et godt eksempel. Men, selv her er det mer orden enn det som har vært tilfelle tidligere. Jeg må innrømme at dette skifte var en skruball jeg ikke så komme. Jeg var overbevist om at det skulle være støy, kaos og rabalder som ville gjøre denne skiva for meg. Men etter flere runder skulle det vise seg at det ikke var der nøkkelen lå i det hele tatt. I stede har duoen trampet foten ekstra hardt ned i klubbgryta og laget et knippe særdeles groovy låter, med enkle, men minneverdig melodier du rett og slett skal og må danse til. Tredje sporet ”Social Window” viser godt hva jeg sikter til. En enkel basslinje og et herlig trommegroove legger grunnlaget for en lett svevende gitar som leker seg på toppen. Et herlig og forførende høydepunkt på plata. Det samme gjelder ”Lagoon” som med en svimlende sydenesque melodi sender lytteren inn i en pikselert solnedgang med en blå paraplydrink i hver hånd.

Det klubbete uttrykket får meg til å spekulere i om inspirasjon fra Warp Records har fått modne litt denne gangen. Man kommer naturligvis ikke unna å nevne etikettens ”rockeavdeling” og amerikanerne i Battles, det er rett og slett for mange likheter for det. Men, denne gangen er det minst like naturlig å dra inn elektronika-artistene, og storheter som Boards Of Canada eller Autechre for den del. En frisk og fascinerende, om enn uventet vending.  

Nå kan det kanskje virke som hele ”Las Napalmas” er et eneste stort elektronika-eksperiment, men sånn er det ikke i det hele tatt. Platen både åpner og slutter med ting vi har lært oss å forvente fra tospannet. På ”Lactic Acid Trip” får vi servert en progressiv pakke som bygger seg større over hele låtens spilletid. Her med hypnotiserende melodier som går så langt som det er mulig uten å bikke over i full tivolistemning. Tittelsporet er et slags pen-stygt eksperiment som jeg ikke klarer å bli helt klok på. ”Moustach” derimot, avslutter det hele med noen minutters flørt før den brått rykker deg med rundt hjørnet og byr opp til litt god gammeldags juling. Om ikke annet, så bare for å sørge for at du ikke glemmer hvem du har vært på dans med.

”Las Napalmas” sendte meg noen runder rundt kvartalet før jeg fikk slippe inn. Som det så ofte er når du får en slik beskjed, så var gleden stor når jeg endelig kommer inn i varmen. I etterkant oppleves det hele ganske logisk. Aming For Enrike har fram til nå brukt store deler av sin tid på å utforske det utilgjengelige. De har bråket, de har støyet og de har gjort rytmiske krumspring nok til å være husband på julebordet til Meshuggah. Hvorfor ikke da gå i motsatt retning for å se hva som virkelig bor i dette konseptet? I mine øyne er det er et kvalitetstegn når lytteren sitter igjen med nye idéer etter gjennomlytting. Det gjorde jeg så absolutt her, og jeg håper med det at Pekula og Jansen Records gjør en innsats for å få på plass noen remikser, en gjestespot med en rapper (P.O.S. eller Dälek for eksempel?) eller andre ting som kan sende Aiming For Erike ennå lengere inn i denne retningen. Jeg sitter i midlertidig igjen med en følelse av kunstnerisk overgangstid og dette preger albumet nok til at jeg holder igjen litt på terningen. Likevel, er ”Las Napalmas” er et forfriskende album som til de grader understreker at Aiming For Enrike gjør akkurat som de vil. Det alene er nok til for å skape massiv entusiasme for fortsettelsen.   

 7/10 TRYNER!

Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen