Houdini og Tvangstrøyen

Aiming For Enrike live på Parkteateret 11. November

Hva tromme- og gitarduoer angår så virker det å gå et artistisk skille mellom de som bevisst søker å la seg begrense av formatet, og de som i en konstant kamp forsøker å sprenge seg ut av det. I en slik inndeling faller Aiming For Enrike definitivt inn i siste kategori. Osloduoen er for tiden aktuelle med sin andre full-lengder, ”Las Napalmas”. En skive som med sine stadige innslag av klubbflørt fikk undertegnede til å undres om Aiming For Enrike i 2017 er et band på utkikk etter nye jaktmarker. Dette måtte jeg finne ut mer om, og satte kursen mot Parkteateret i Oslo hvor det på fredag var duket for slippfest.

Det er mulig min SoMe-radar ikke har vært helt riktig justert, men min følelse er at ”Las Napalmas” har fått mindre oppmerksomhet enn albumet fortjener. Det var derfor gledelig å se Parkteateret fylle seg til randen i god tid før duoen skulle på. Gode album til tross, det er jo som liveband de progressive fuzzpoperne har markert seg sterkest.

Vi får raskt vite hvorfor ryktet som et forrykende liveband har satt seg; gassen trampes ned i gulvet fra første stund og fullt øs velter over publikum. Gitarist Simen Følstad Nilsen stabler den ene futuristiske tivoliloopen oppå den andre, mens Tobias Ørnes Andersen ser ut til å ha et rytmisk korrekt epilepsianfall bak trommene. Det svinger noe så vanvittig, og publikum ser ut til å være med fra startstreken. Det burde kanskje ikke være så overraskende i det herrens år 2017, at to stykker kan lage mye lyd, men når du ser det i levende livet så er det en imponerende skue som ikke lar seg gå ubemerket.

Materialet som presenteres denne kvelden er hentet fra hele diskografien med en hovedvekt på ”Las Napalmas”, i tillegg får vi en liten bonus i form av et par nye låter som ikke finnes på noe album. Jeg får servert min personlige favoritt ”Social Window”, og kan konstatere at klubbpotensialet definitivt er tilstede. Den låta groover så vanvittig mye! I publikum svinger hodene som bomullsplanter i vinden og stemningen ser ut til å etablere seg godt i lokalet. Da er det en liten nedtur å observere et litt utålmodig band som holder seg tett opp til låten i sin innspilte form. Her er det mer å hente om de tar seg tid og lar grooven sementere seg i rommet før låten går videre til et nytt nivå. Om det er medlemmenes musikalske bakgrunn som holder det ene benet utenfor klubbgryta vites ikke, men jeg får vertfall delvis besvart mine spekulasjoner. Litt skuffet står jeg på mitt og tenker at dette kanskje var det ene øyeblikket i norsk musikkhistorie at noen har hatt noe å lære av Ralph Myerz.

Til tross for at klubbingen uteblir er trivselsnivået underveis såpass høyt at jeg fint tåler en skvett motstand uten å bli mannevond. Singelen ”Marion Jones” røsker godt fra seg og gir på selvkommenterende-vis et innslag av musikalske steroider i settet. Dette er et av de låtene hvor kampen mot dogmene i duoformatet lykkes best. Det er ikke til å komme unna at begrensningene i et sånt oppsett kan skape en viss strukturell repetisjon. Looper må bygges lag for lag og låtstrukturen kan lett føles repetitiv. I så måte framstår duoens kamp med selvpåførte dogmer som Houdinis kamp mot tvangstrøyen; når det feiler blir det fort kjedelig, men når det lykkes er det nærmest magisk. Heldigvis er Aiming For Enrike dyktige på dette området og i likhet med Houdini lykkes de oftere enn de feiler.

På scenen er bandet relativt stasjonære, det er jo forståelig, da de rett og slett er for opptatte til å gjøre så mye av seg. Det er likevel fascinerende å se på gutta jobbe, og lysene som gjøres i kveld er også god. Bandet får i tillegg mye hjelp fra en spesielt dedikert del av publikum som står fremst og drar vindmøller med manken som om de var på Slayer–konsert. Det er også dette som er så spennende med Aiming For Enrike for tiden. Det føles som om de passer like godt i alle leiere; de er bråkete nok for et litt åpent metallpublikum, musikalsk utforskende nok for jazzfolket og på nippen til å være dansbare nok for klubben. Det blir spennende å følge med videre. På Parkteateret denne kvelden var de både underholdende og lovende på en gang, det er alltid en god posisjon og ha.     

7/10 TRYNER!     

Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen