Redaksjonens favorittar frå Oktober

Jarand

Strange Hellos – Chromatic (LP)

Denne gongen går månedens beste til Strange Hellos med plata Chromatic. Desse oppdaga eg då dei varma opp for Mikael Paskalev for ei stund sida, og det var ein ufatteleg positiv overraskelse.

For meg er Strange Hellos eit friskt pust i poprocken. Skitne gitarar med drøymande melodiar møter røffe beats med ekte 80-tals uttrykk. Chromatic er ei kompakt plate som byr på utruleg fengande powerpop som er krydra med lekker koring, spenstig vokal og mykje fuzz. Favorittlåta er utan tvil «The Prime», kraftigare disco-trommer skal du leite lenge etter. Om du likar catchy, drivande powerpop bør du definitivt sjekka ut Strange Hellos!

Fritz-Ragnvald

God Mother – Vilseledd (LP)

I disse tider skal du ikke lete lenge før du finner noe som gjør deg riv ruskende rasende. I sosiale medier ser algoritmene ut til å være designet ene og alene for å få folk til å slikke egne rasshøl i det uendelige, trygt plassert i et utstillingsvindu så alle kan få oppleve deres vidunderlige åsyn. ”Jeg er unik, jeg er unik, jeg er unik” gnister det av tastaturet mens den ene etter den andre virtuelle enmannsbunkersen settes opp i en evig retrett til det som er kjent, klamt, kvalmt og trygt. Samtidig kan den ene dagen etter den andre fortelle om en ny tulling med et så godt forhold til sin usynlige venn at den eneste måten å uttrykke kjærligheten på er å blåse løs på uskyldige med automatvåpen. Da er det godt at det blir gitt ut musikk som gir deg anledning til et dypdykk inn i vaskekte raseri, kun for å kjenne harmen ta over hver en celle i hele organismen. Vilseledd, andre album fra svenske God Mother er en sånn utgivelse. Fjorten låter hvor av halvparten ikke engang nærmer seg tominuttersmerket, men samtlige er pakket med punkdrevet metall gjennomsyret av utagering, raseri og kaos. Første og andre sporet, henholdsvis ”Dödfödd” og ”By The Millions”, koker over i hverandre og setter med det standarden med beinharde blast beats, åndssvak riffing og skrik så desperate at Edvard Munch igjen griper etter penselen. Med unntak av et par korte pauseinnslag av typen melankolsk spenningsmusikk er denne skiva en regelrett eksplosjon. Om du har behov for å gå av hengslene for et øyeblikk så setter du på Vilseledd, det hjelper!   

Rikke

Wobbler – From Silence to Somewhere (LP)

Det beste fra oktober fra min side er Wobblers nye album From Silence to Somewhere, utgitt på Karisma Records 20 oktober. Et album jeg hadde store forventninger til, som i ypperste klasse ble innfridd! Et album bestående av fire låter med lengder som tilsvarer PROG i aller lengste grad. Skapt med medlemmer fra band som Tusmørke, White Willow og Chronicles of Father Robin. Og tro meg, du vil ikke bli skuffet. Et band og en plate for ivrige tilhengere av King Crimson, Gentle Giant, Yes, Genesis, Premiata Forneria Marconi og Änglagård.

Jeg husker første gangen jeg fikk høre Wobbler etter de slapp albumet Rites at Dawn for mange år tilbake.  Jeg falt umiddelbart for det, og lurte med en gang på hva jeg hadde gått glipp av. Prog. Wobbler var i likhet med Genesis det bandet som virkelig lyste opp min vei inn i denne sjangeren. Og for et univers! Og nå sitter jeg altså her med alle Wobbler-albumene, og lurer på om folk faktisk fatter hvor bra dette er! Der Wobbler regjerer min hukommelse om de beste norske platene og konsertene jeg i min dames minne, har hørt og sett! Og denne nye plata er intet unntak. You know what to do!

Sondre

Krallice with Dave Edwardson – Loüm (LP)

New York-baserte Krallice har funnet tonen med bassist og vokalist Dave Edwardson fra Neurosis, og gir med Loüm ut et rent samarbeidsprosjekt, heller enn å bare ha Edwardson med på laget som gjestemusiker. Selv om musikken ikke egentlig kan sammenlignes går tankene mine til Mariner, samarbeidsprosjektet mellom Cult of Luna og Julie Christmas, som endte opp med å bli fjorårets beste album etter undertegnedes mening. Poenget med sammenligningen; gode samarbeid kan fort gi vanvittig sterke resultater. Det handler rett og slett om kjemi.

Neurosis-veteranen står for både keyboard og mesteparten av vokalen på albumet, noe som gir det allerede eksperimentelle lydbildet til Krallice en ekstra dimensjon. Den mørke vokalen bidrar sterkt til å skape det jeg vil karakterisere som Krallices hardeste album til dags dato. Loüm setter en ny standard for hypnotisk og kaotisk black metal. Få band klarer å skape noe så til de grader psykotisk uten at det blir for mye, men Krallice (i likhet med favorittene mine i The Dillinger Escape Plan) har mestret denne kunsten fullt ut. Albumet har ikke noen enkeltlåter som skiller seg ut, men funker utmerket spilt fra A til Å.

Oktober har vært en fantastisk måned for musikk, og jeg kan ikke unngå å nevne utgivelsene fra: Nesseria, Dreadnought, Barrowlands, Amenra, Cursed Moon, Scour, All Pigs Must Die, Enslaved, The King is Blind, Wobbler, Sicarius, Milton Man Gogh, Kyle Craft, Jonas Alaska, The Black Dahlia Murder, Aiming for Enrike, Camilla Rosenlund, Altarage, Gutslit, Sarke, Bell Witch, August Burns Red, Sisyphean, God Mother, Cezinando, Julien Baker, Throane, Spires of the Lunar Sphere, Hallatar, Lüt og Daniel Kvammen.

Patrick

Cursed Moon - Rite Of Darkness

Takk til Sondre for å ha tipsa meg om dette fantastiske stykket musikk. Kva skjer når du blandar mørk post-punk og 80-talsvibber med ein obskur dose svartmetall? Då får du Cursed Moon. Dæsken. Mørke, seige låtar blanda med ein ganske spesiell skrikevokal - dette er unike greier folkens! Sjekk ut. Synth, bass, trommer, leikande gitarar og den vokalen gjer dette til ei ganske kjekk affære. I tillegg er låtane ganske fengjande, tru det eller ei. 

Favorittar: "Nightmare", "Ritual Sacrifice" og "Gates Of Hell"