Jagged Vision - Death Is This World
Death Is This World er det sårt etterlengtede andrealbumet til undergrunnsheltene i Jagged Vision. Etter å ha utmerket seg med en svært solid debut i 2014 har forventningene vært høye til hva bandet kunne få til i denne omgang. Det korte svaret er at Death Is This World i stor grad er en fortsettelse eller videreføring av Harvest Earth. Du kommer til å kjenne igjen sounden, selv om alt på samme tid er umiskjennelig nytt. Den avgjørende forskjellen er at låtskrivingen er tightere og samtlige av bandets medlemmer leverer bedre prestasjoner enn de gjorde for tre år siden (nå har riktig nok Morten Transeth og Tommy Jacobsen erstattet Kato Austrått og Daniel Vier siden den gang, men pytt pytt). Spesielt vokalist Ole Wik har tatt et stort steg opp, noe som kanskje gjør seg mest merkbart på bangeren «Palehorse».
Jagged Vision er på mange måter som kjærlighetsbarnet til Mastodon og Red Fang, gitt at det ble konsumert litt vel mange sigaretter og litervis med whisky i løpet av svangerskapet. Filleonkel Kylesa har selvfølgelig bidratt mye i oppdragelsen, og kan derfor klandres for vridningen mot en mer hardcore-orientert sound enn sine foresatte. Jagged Vision spiller fort. Djevelsk fort. Det er bare å glemme bremser og sikkerhetsseler når disse gutta er bak rattet. Du trenger ikke høre mange sekunder av åpningssporet «Betrayer» før du skjønner nøyaktig hva du har i vente de neste 38 minuttene. Låten bygger seg opp, og inneholder kule riff og et sterkt refreng. Høydepunktet er likevel soloen og outroen.
«Euthanasia» og tittelsporet står sammen med «Forlorn» som de svakeste låtene på albumet, og selv her finner vi mange positive tendenser. Refrenget i tittelsporet er helt klart ett av de som fester seg mest etter gjentatte gjennomlyttinger, og soloen i «Forlorn» er melodisk og fengende. Det er likevel først på «I am Death» at albumet virkelig tar av. Her er det black metal-riff og kaotisk tromming som gjelder. Vi får også servert en sterk solo som skiller seg fra det meste andre på albumet. Og så snart du tenker at dette må være albumets sterkeste spor kommer «Feeble Souls» og blåser deg av banen med gitarspill som sender tankene rett til mestrene i Mastodon. Låten har også albumets beste refreng, en diggbar solo og generelt en bedre driv enn alt annet Jagged Vision har laget.
Apropos Mastodon. Neste låt har tittelen «Emperor of», som jo er passende i disse tider hvor vi venter på Emperor of Sand. Også denne låten imponerer med en sterk akustisk intro og et av de tyngste og mest storslåtte partiene på albumet. Her får vi også vårt første møte med en dypere vokal som definitivt gir assosiasjoner til nevnte tungrockere fra Atlanta. Jeg klarer ikke unngå å tenke at denne låten kunne sklidd rett inn på Remission-albumet deres. Så for alle der ute som irriterer seg over at Mastodon ikke spiler like hardt lengre, bare hør på Jagged Vision i stedet.
Etter tre vanvittig sterke låter får vi jaggu to til. «Seven Seals» holder et høyt tempo og er like fengende som den er knusehard. «Serpents» er nok et høydepunkt, og kombinerer attitude og aggresjon på mesterlig vis. Litt over midtveis i låten droppes tempoet til et herlig seigt parti som faktisk endte opp med å bli mitt favorittparti på albumet totalt sett. Rett og slett deilig.
Death Is This World er en djevelsk sterk utgivelse som sementerer Jagged Visions status som ett av Norges mest spennende band innen sjangeren.
4/5 TRYNER
-Sondre Leiros Bendiktsen