Astrosaur - Fade In // Space Out
Instrumentale powertrioer er ikke noe vi her på Evig Lyttar har skrevet så mye om tidligere, men nå har altså tiden kommet. Oslobaserte Astrosaur slipper nemlig i disse tider sitt debutalbum Fade In // Space Out. Besetningen er sammensatt av gitarist Eirik Kråkenes, Bassist Steinar Glas og trommis Jonatan Eikum, alle med bakgrunn fra musikkonservatoriet i Kristiansand. Et interessant utgangspunkt for en skive som tråkker såpass langt inn i de tyngre sjangrene.
Fade In // Space Out framstår ved første ørekast som et musikalsk tvangsekteskap mellom fusion/progrock og post metal/blackgaze, eller karikert sett som Tribal Tech møter Deafheaven. Sosialt sett en ganske usannsynlig match av meganerd og hipster, og en kombinasjon som på papiret ser ut som en kandidat for å falle ganske hardt ned i spybøtta. Da er det svært gledelig å konstatere at det funker, ikke hele tiden, men forbausende ofte. Et eksempel på det som fungerer godt er åpningspartiet på plata og låten «Necronauts». Bandet presenterer seg selv med steintung riffing, spennende tonalitet og rytmiske krumspring. Det hele låter stort, organisk og meget dynamisk. Dessverre glir låten inn i et gjentagende problem i form av et dørgende kjedelig gitarriff som gir lytteren lite annet enn et narrativt brudd. Heldigvis tar det ikke lang tid før bandet bryter og glir inn i et nydelig atmosfærisk gitarparti. Dette blir så etterfulgt av en sår melodisk passasje som legger grunnmuren for det voldsomme utbruddet som er i vente. Komplett med blast beats og drillegitar marinert i klang er dette et imponerende stykke musikk hentet rett ut av blackgaze-kokeboka. At det hele i tillegg avsluttes ved å gå tilbake til riffet som så elegant introduserte bandet er ikke meg imot, råtøft!
Men så var det dette gjentagende problemet da. Som en irriterende spyflue dukker disse uinspirerte riffene opp på nesa til bjørnen og tvinger labben ut av vepsebolet for å vifte. Første halvdel av andresporet ”Space Mountain” blir så godt som uspiselig på grunn av dette, et vanvittig groovy midtparti til tross. Men har du en Jekyll så har du ofte også en Hyde, og låten rives plutselig i to med stakkato markeringer både Meshuggah og Dillinger Escape Plan ville vært stolte av. Det er tøft, men helheten lider dessverre under spyfluens tyranni.
Flåsete metaforer til side. Det skal sies at dynamikken, mangfoldigheten og evnen til å sette det hele sammen til troverdige låter er imponerende, og at den forenklingen jeg introduserte med er en sannhet med modifikasjoner. Astrosaur raser gjennom referanser og sjangere som en vårkåt sjimpanse i et bibliotek. Jazz, blues, rock, metal og alt annet som måtte være tilgjengelig pakkes inn i atmosfæriske landskap preget av intens skjønnhet. Produksjonsmessig låter det fabelaktig komplimenterende til det rommet de tre musikerne skaper seg i mellom. Et rom hvor mye ser ut til å bli til via improvisasjon, et faktum som gjør det hele enda mer imponerende.
Det er når Astrosaur tar seg tid til å bygge opp de monumentale lydbildene at de er på sitt beste. Mens det pågår er de overnevnte ankepunktene glemt, og det er bare å konstatere at er det øverste nivået er skyhøyt. Heldigvis er det nettopp dette vi får servert avslutningsvis. Siste del av fjerdespor ”Fishing for Kraken” og tittelsporet ”Fade In // Space Out”, preges av melodisk teft og nerve. Det legges til rette for at lytteren skal kunne investere emosjonelt å la seg rive med. Astrosaur tar seg god tid og bygger kloss for kloss helt til låten står fram som et massivt følelsesmessig landskap. Alle investeringer gjort tidligere får avkastning så det monner og tittelsporet ender med å være et definerende øyeblikk på platen. Brutalt vakkert rett og slett, og et slikt øyeblikk det går lang tid og mange skiver mellom hver gang jeg hører. La oss håpe at disse siste tjue minuttene var lyden av labben som traff, og at flua er død nå, så bjørnen kan få spise og vokse i fred.
4/5 TRYNER!
Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen