Redaksjonens Favorittar: Det beste frå April 2017

Patrick

Dwaal – Darben (EP)

Om du slår opp ord som seigt, mørkt, tungt og steintøft i ordboka kjem du til å få ei einaste forklaring - Dwaal. Dette ferske, blytunge bandet frå Oslo kom som lyn frå klar himmel, eventuelt som eit uventa slag rett i mellomgolvet for nokre veker sidan med sin debut-EP Darben, og eg har ikkje tal på kor mange gonger eg har høyrt gjennom dette meisterverket av ein doom-produksjon.

Med sine to låtar, ”Not a Soul” og ”Archon Rise” har Dwaal plassert seg på toppen av den norske doomscena, der eg trur dei blir verande i overskodeleg framtid. Låtane er like råe som dei er lange, og med mellom 12-19 minuttar blir det forferdeleg rått etterkvart. I tillegg kan det seiast at vokalen er noko av det betre eg har høyrt på ei stund, og eg trur ikkje eg kan beskriva sjangeren ”doom” utan å trekkje fram Dwaal frå no av – dei har verkeleg satt ein ubryteleg dagsorden.

Gi meg meir!

Sondre

Sunshine Reverberation – s/t (LP)

Jeg skal ærlig innrømme at Damn. strengt tatt er favorittalbumet mitt fra april, men jeg kjenner samtidig et betydelig sterkere behov for å få flere til å sjekke ut dette geniale albumet fra ett av Nord-Norges kuleste rockeband. Sunshine Reverberation ga meg bakoversveis fra første sekund med denne utgivelsen. Jeg har aldri hørt psykedelisk rock med så vanvittig mye energi før. Jeg blir bare rett og slett i godt humør av denne skiva, hver eneste gang. Sjekk ellers ut 9/10-anmeldelsen min av albumet for en mer utfyllende beskrivelse.

Resten av pallen må deles mellom: Kendrick Lamar, Ingurgitating Oblivion, The Black Angels, Father John Misty, Timber Timbre, Coltsblood, Ulver, Soup, Cult of Luna, Playboi Carti, Los Angeles Police Department, Alfahanne, Dwaal, Bleeding Knees Club, Her, Havukruunu, Blood Command, Los Tones, Astrosaur, Barren Womb, Joey Bada$$, Firespawn, Psudoku, Allan Kingdom, Oranssi Pazuzu, Liongeist og Ghost Bath. 

Bjørnar

Bobby Conn – Hollow Men (single)

Min favorittutgivelse denne runden er den nye singelen til den levende legenden, kongen av satanistisk diskorock, nemlig Bobby Conn og hans nydelige "Hollow Men". Bobby har i løpet av karrieren sin, gitt ut noe den mest fengende og likevel genuint skumle musikken jeg har hørt. Og "Hollow Men" er bare nok et eksempel på akkurat det. Og forventningene til det kommende albumet, blir ikke akkurat lavere av en såpass frekk appetittvekker. Sjekk ut videoen og forelsk deg i det vidunderlige geniet til Bobby Conn! 

Jarand

Kendrick Lamar –  DAMN.

Etter mange grundige gjennomlyttingar vart det klart for meg at DAMN. er den plata som verkeleg skilte seg ut i april. Sjølv om dette kanskje ikkje toppar To Pimp A Butterfly vil eg likevel påstå at nokre av Kendricks betre låtar befinner seg nettopp på den nyaste skiva. Kendrick har satt ein ny standard med dei to siste platene, og DAMN. var ein betryggande og knallsterk melding om at han fortsatt er ein av dei fremste ordsmedane innen rap. Som på førre plata klarar Kendrick å fortelje ein underhaldande historie med autentisk og kjensleladd framføring, denne gong med endå meir energi å gå på.

Andreplassen går til: King Gizzard & The Lizard Wizard, Astrosaur og Fribytterdrømme.

Fritz-Ragnvald

Petter Carlsen – Glimt (LP)

Når månedsskiftet nå er et faktum og vi blar om kalenderen til mai, går det opp for meg at jeg nesten utelukkende har hørt på norske utgivelser i april. Dette kan henge sammen med at store deler av lyttetiden min har gått til et fornøyelig avhengighetsforhold til ”Waking Up”-påddkasten til Sam Harris. Men, det henger også sammen med at april har vært ganske spekket med gode norske utgivelser. Jeg har allerede skrevet om den knallsterke debuten til Astrosaur. I tillegg har Ulver gitt ut et formidabelt og bekmørkt popalbum, Uno Møller har blandet grønsj med country og en god dose snål i beste Beck-ånd, mens Soup har satt ny rekord i majestetisk og dynamisk post-rock. Alle disse er utgivelser jeg har satt stor pris på den siste tiden. Men min anbefaling denne måneden går til finnmarkingen Petter Carlsen og hans nye album Glimt. Jeg har hatt mange fine opplevelser med alle hans tidligere utgivelser, og følger spent med på en artist som er i stadig utvikling. Årets utgivelse har fått tittelen Glimt, og er den første på morsmål, og ikke minst altadialekt. Det går fremdeles i melodidrevet pop et stykke utenfor de mest opptråkkede stier. Platen er som forventet både vakker og litt snål, men det som slår meg mest er at det er en veldig modig utgivelse. Kjærlighetsutfordringer, spiritualitet og religiøse øyeblikk blir presentert i et sårbart lydbilde med melankolske melodier og skranglete rytmer. De norske tekstene tar bort den språklige avstanden og gjør at det til tider føles som om låtene er sunget direkte inn i ryggmargen. Det skal sies at jeg anser Petter for å være en venn, men det har aldri hindret meg i å være en lidenskapelig fan av hans musikk. Det vil heller ikke hindre meg i å anbefale andre å høre denne platen, den altfor god til det.