10 undergrunnsfavoritter med Rikke!

Den norske undergrunnsscenen inneholder i dag et mangfold av ulike band og artister innen diverse sjangere. I min ”topp 10 liste” har jeg fokusert på eldre, men også nyere band og artister, som har klart å markere sin plass i min liste på ulike måter. (Spilleliste nederst i saken)

1.    Barbarian Fist

Barbarian Fist var et av de første Oslo-bandene jeg ble kjent med da jeg flyttet hit. Konserten de spilte på Betong for en tid tilbake var en fin start på en rekke gode konsertopplevelser i Oslo. Jeg digget umiddelbart låta ”The Whorelord Cometh”. Superfeit stonerdoom som får enhver dag til å føles som en solfylt festival, der du står side om side med langhåra barbarer som pisker deg i nakkeflesket. Må også nevne at jeg har vært så heldig å dele gleden av en flom med dem i Dragsuget øvingslokaler på Kalbakken i Oslo. Vi fikk servert pizza som plaster for såret for ødelagt utstyr til flere tusen. De tok det med et smil. Ikke jeg. Barbarian Fist anbefales!

2.    Needlepoint

Needlepoint ble jeg kjent med da de spilte konsert på Kampen Bistro for et par år siden, før jeg så dem igjen da de hadde konsert i anledning albumet ”Aimless Mary” på Mono i 2016. Fikk også muligheten til å se dem en lørdags ettermiddag på BigDipper. Prognerden jeg er opplevde en støvete gjensynsglede med både Popol Ace og Gentle Giant i både konsertene og plata. Vokalen til Bjørn Klakegg gir en fløyelsmyk velvære med en anelse av José González og Junip. Bør være en sann fornøyelse for alle progsjeler og nysgjerrige luringer.

3.    Reptile Master

Jeg fikk æren av å bevitne Reptile Master for første gang under Høstsabbat på Vulkan Arena i september i fjor. Fy faen! sier mye. Låta "The Sorcerer´s Weed" starter med å eksplodere i trynet ditt. Den roer seg litt, og du tar et lettet pust i bakken. Når du minst aner det, griper doomen tak i foten din fra under senga. Men denne gangen slenger den deg til andre siden av rommet, og det er ingen vei tilbake. Er du en tilhenger av doom metal som treffer deg nådeløst med knyttneven i trynet fra første slag, da er dette noe for deg. Jeg er solgt. Men tør du?

4.    Sunswitch

Sunswitch slapp sitt første album for noen år siden, da jeg fortsatt befant meg i Trondheim. Jeg husker at albumet ga meg akkurat det jeg ville ha; Dyster, hardtslående og gitarfri doom metal som treffer deg i magen med dronete oppbygginger gjennomført av Kristoffer Lo på tuba, nåværende Motorpsycho trommis Tomas Järmyr og Trond Frønes på bass. Demonology sluker deg hel med sin nådeløse bass. Slår deg først over ende, før et tidløst rom av melankolske tubatoner og tanker frigjøres. Konserten på Blæst står enda som en milepæl i den altfor lange rekka av konsertopplevelser i Trondheim.

5.    Arabs in Aspic

Trondheimsbandet Arabs in Aspic er et band jeg har kjent til et par år, men har til gode å se dem live. De er i mine ører 70 talls progressiv rock av ypperste klasse! Fikk sikret meg plata ”Strange Frame of Mind”, da jeg besøkte platesjappa All Good Clean Records på siste Trondheimtur i januar. Elsker låtene der de synger på norsk. Låta ”Mørket” frambringer fornøyelige Aunt Mary riff, med en gjenklang av Høst og Geir Jahren´s euforiske vokal. Jeg befinner meg plutselig toppløs på Ragnarock festivalen. Saft, Ruphus og Popol Ace´s Jahn Teigen står foran meg, klare for å spille av noen saftige 70-talls vindmølle riff under sola på Holmenkollen. En dokumentar av festivalen er fortsatt tilgjengelig i NRKs arkiver, hvor Aunt Mary, Prudence og Hawkwind ikke fikk spille på grunn av tett program og tidlig stengetid kl 20.00. Arabs in Aspic har virkelig tatt med seg noe elementært fra den norske progen, som jeg er så glad for at videreføres i nye former. Hail progråkken!

6.    Superlynx

Her om dagen var jeg innom det siste og beste tilskuddet av platebutikker i Oslo; Katakomben på Youngstorget. Jeg kom ut igjen med den blodferske Superlynx plata LVX. Låta ”Center Of The Sun” gir en perfekt følelse av balanse, som kan fjerne ethvert ubehag. Harmonisk doom, med en vokal som gir meg deilige glimt av Acid King´s Lori S og Kylesa´s Laura Pleasants. Gleder meg til å få sett dette live. Gåsehud, som umiddelbart må sjekkes ut!

7.    Weserbergland

Weserbergland ble jeg nylig kjent med da internettet ledet meg i retning av låta ”Tanzen Und Springen” fra albumet ”Sehr Kosmich Ganz Progisch”, som ble sluppet 26 mai i år. Fantastisk blanding av kraut og prog, som sporenstreks lurte seg inn på topp ti lista. Hele albumet vipper deg av pinnen. Blikket sløres av fleipende apekatter i romdrakter, som sendes opp i en kosmisk sfære av et lunt lydbilde, fullt av herlige referanser til Tangerine Dream, Harmonia, tidlig Vangelis og Jaga Jazzist. Digg! Jeg danser. Det er et sjeldent syn.

8.    Kollwitz

Kollwitz. Hva kan jeg si. ”Like Iron I Rust” plata vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Da jeg hørte det tilbake i 2010, falt jeg for hardcore og postrock sounden. Et emosjonelt lydbilde som skaper en meningsfull utrygghet. Hvor du går fra å ligge i fosterstilling og titte ut vinduet med et blikk tilgriset av håpløshet, til å stå på kanten av et stup. Det gir tid til anger og ettertanke, men også motivasjon til framtidig glede og godtgjørelse. En perfekt veksling mellom melankoli, aggressivitet, godhet og varme. Det oser av fortid når jeg den dag idag hører på det. Både albumet, og låta ”Black Star, Grey Sky” står i dag som en grunnmur for min favorittliste og norske topp ti liste. Har du ikke hørt det, så har du gått glipp av noe.

9.    Wobbler

Det er vanskelig å finne ord for Wobbler, som jeg har hørt på siden 2011. Jeg har alle albumene. Og jeg har sett dem live tre ganger. For å si det sånn, jeg gråt nesten litt da BigDipper i fjor høst var tomme for re-utgivelsen av første albumet, der jeg kom løpende fra innspilling i studio. Jeg løp så fort beina kunne bære meg videre til The Garden. Med puls i hundre fikk jeg forfylt mitt indre ønske, der plata sto foran meg. Dette er vel det bandet jeg har løpt mest til. Da de spilte på Revolver i juni 2013, samme dag jeg flyttet til Oslo, løp jeg fra Torshov og ned til Revolver for å rekke konserten. Befant meg alene blant 50-60 årige menn, hvor opptil flere lurte på om ikke jeg kjedet meg der alene. Fyttigrisen nei, jeg er lykkelig! Og skulle du lure på hvordan Wobbler høres ut, så lytt til låta ”Lá Bealtaine”, som dufter av Peter Gabriel, og utsøkte Genesis referanser. Kjerneprog.

10.   Hymn

Hymn er et destruktivt to-hodet sinnabeist uten like. Albumet ”Perish” er en hensynsløs lydvegg, som for meg regjerer sludge/doom metalscenen i Norge. Første gang jeg så dem live var under Høstsabbat på Betong for 2 år siden. Episke og nådeløse riff som tærer på deg til randen av emosjonell ødeleggelse. Låta ”Serpent” er en slitsom og deilig affære, en miserabel velvære du verken vil eller kan flykte fra. Håper å få se dem live igjen snarest!

-Rikke Karlsen