Underliggende marerittfølelse med Canvas Black

Jeg husker ikke hvordan det gikk til, men jeg snublet over EP’en til det relativt ferske bandet Canvas Black tilbake i oktober 2013. Jeg falt umiddelbart pladask, og har hørt masse på bl.a. «Rituals» og «Vomitous» til den dag i dag. Det er derfor en glede å få anmelde deres siste utgivelse, Destructive Herd Mentality, snart fire år siden mitt første møte med bandet.

Canvas Black anno 2017 høres ut som en miks av Fallujah og Vildhjarta på en dårlig trip. Det er en underliggende marerittfølelse ved sounden deres som gjør dem unik og lett gjenkjennelig (hør f.eks. «High Doom Street»). Dette er også ett av de klareste fellestrekkene mellom EP’en og Destructive Herd Mentality. Canvas Black mestrer å skape en stemning i musikken sin som få andre band i sjangeren klarer å matche.

I all hovedsak er musikken til Canvas Black beinhard og teknisk, med overraskende mye groove og melodi. Summen av dette er et sprekkfullt lydbilde med haugevis av referanser til ulike band og sjangre. Alt fra Meshuggah og Hacride til Lamb of God og Chimaira kan trekkes frem som mulige innflytelseskilder, selv om jeg personlig gjetter at bandet selv hører på veldig mye progressive musikk både innen rock og metal. Bandets bruk av gitareffekter er også imponerende, og kan ofte bikke mot en mer symfonisk eller industriell sound.

Låter som «Selfdestruction» burde kommet med en advarsel om at whiplashskader kan oppstå. Dette er sammen med «Father of Lies» albumets beste låter, og vil utvilsomt få en plass i undertegnedes liste over årets beste norske låter. Sistnevnte har også albumet mest fengende parti fra rundt 3:30. Det er likevel verdt å høre gjennom albumet fra start til slutt, for det er ikke et eneste svakt parti her.

Destructive Herd Mentality er blant årets beste norske metalskiver, og bør sjekkes ut av alle med et hjerte for hard musikk.

8/10 TRYNER!

-Sondre Leiros Bendiktsen