En kreativ og estetisk innovasjon med Alwanzatar
Jeg ble kjent med Alwanzatar gjennom en konsert jeg aldri dukket opp på, dum som jeg var. Men! Smart nok til å sjekke ut albumet som skulle komme i etterkant. Jeg falt pladask. For albumet viste seg å være intet annet enn en eksperimentell gullgruve! Et album der du er i konstant fare for nyskapende lytteopplevelser, ihjelspekket med detaljer som utfordrer øret på en god måte med spor tilbake til Tangerine Dream, Vangelis og Gong, men kanskje også litt Yes, King Crimson og Kraftwerk.
“Dyrene Våkner” og “Rikosjett” traff som prosjektiler i gåsehuden etter ti sekunder, før de vokste på meg, på grensen til avhengighet. Kombinasjonen av bass og trommer, world og new-age beats pakket inn med høytsvevende fløytetepper og ambient mellontron. Riktignok en genial blanding, som kan få ethvert menneske til å slippe taket på all vond bagasje. Selv var jeg ved bevissthet da jeg lyttet til det, men likevel ikke. Glemte hvor og hvem jeg var i en avspennende flyt av intet. En rus, som aldri vil la seg glemme. Så hinsides behagelig!
Hos “Dyrene våkner” fikk jeg umiddelbart følelsen av at jeg svevde over norske fjelltopper, før jeg sto i regnskogen omgitt av alskens liv med et blikk vendt opp mot intet. Progråkkens frigjørelse gikk inn for landing, med en mellotron som pirket meg i Yes - hjerterota med en aldeles nydelig tonerekke. Jorda ble løfta opp under meg, før jeg sto side om side med DJ Hoggorm på Dub-puben i Groruds frodige Osloskog med et par glowsticks i hånda. Her er det ikke bare dyrene og synthen som våknet til liv, det vil dere også! Tro meg.
Videre startet låta “Rikosjett” med en harmonisk hymne, pepret med synth og utfyllende gitardetaljer. Herfra opplevde jeg tvetydige prog og krautrock – referanser, hvor alt gled saktens så silkemykt og vakkert avgårde, som etter seks minutter drastisk munnet ut i en kraftfull spiralaktig effekt, som traff blink på min elsk for Vangelis og Tangerine Dream så det hylte! Før fløyten meldte sin ankomst, og mine forventninger ble oppfylt til randen av deilig slitsomhet.
Låta “Heavy Nå” går rett på sak, dypere ned i trommer og bass materien. Det er konsekvent, men likevel på bristepunktet mot ukjente dimensjoner. Jeg elsker uforutsigbarheten, der noe forsvant og annet ble beholdt. Toner kom og gikk, for så å bli gjenfødt i nye former. Og transen, som skulle vare ti minutter, føltes som ti sekunder. Likevel savnet jeg å komme meg litt nedpå med den ambiente prog og kraut-rock sounden, som jeg forelsket meg så i på låtene “Dyrene Våkner” og “Rikosjett”. De låtene hadde en emosjonell ambiens i seg, som traff meg i større grad enn “Heavy Nå”. Det hadde slik vært fint med noe innslag av pause eller variasjon på bass og tromme - beaten på låta “Heavy Nå”. Er likevel klar over at låta skal oppmuntre til en transe, som ikke skal stoppe opp. Men noen ganger trenger ørene mine noen pitstops underveis, for å skape rom for nye inntrykk og ivareta tilstanden av transe på en låt med en slik lengde.
Ellers har Alwanzatar bidratt til kreativ og estetisk innovasjon med dette albumet. Selv om akkurat jeg ønsket meg mer av denne geniale prog og kraut – rock ambiensen, med rom for pause og ettertanke, så er jeg på ingen måte misfornøyd. Albumet er et massivt, progressivt og eksperimentelt fjell, som ivaretar en tematisk tråd i sin helhet, der alle låtene spiller på et variert spekter, som beriket min subjektive lytteopplevelse i aller høyeste grad! En utenomjordisk skogsreise, som kan fungere oppsummerende for hvor og hvem enhver har vært i sitt tidligere liv. Da jeg hadde lyttet ferdig, ble jeg sittende litt sånn apatisk i stolen, med et digert spørsmålstegn i pannebeinet; Hvor mange galakser besøkte jeg egentlig?
Men skulle det være noe du lengter etter i en låt på dette albumet, fortvil ikke. Det du savner er rett rundt hjørnet, med følgende råd; Gi albumet tid eller lytt til det en gang til. For dette albumet er ikke albumet du gir et minutt, for så å konstatere; “Det er ikke noe for meg”. Dette fortjener en avslappet time i en behagelig stol, men først og fremst: Din fulle oppmerksomhet! Er du på vei til Mars, men bestemmer deg for å snu under oppskyting, så vil det naturlig nok få et katastrofalt utfall. Det eksemplariske platecoveret bør gi et hint om det.
Alt i alt, et fantastisk album som MÅ sjekkes ut!
9/10 TRYNER!
-Rikke Karlsen