Musikk, nachspiel-historier og samfunnsutvikling – Evig Lyttar på festival i Varanger.

Om du tar for deg Norgeskartet vil du finne en stor fjord i begge ender av landet. Nederst finner du Oslofjorden og Oslo by. I uke 32 arrangeres Øyafestivalen her - av mange hyllet som en av de viktigste arrangementene vi har i landet hva gjelder populærkultur. En bastion i norsk kulturliv, som hvert år bringer tusenvis av mennesker sammen i musikkens tegn. Denne beskrivelsen klinger minst like godt med det som i samme uke foregår i fjorden i den andre enden av landet. Langt, langt oppe i nord, og så langt øst du kommer uten å ende opp i Russland. I denne delen av norgeskartet finner du Varangerfjorden og Vadsø by, vertsby for Varangerfestivalen. En nylig revitalisert gammel traver, som med sine trettifem år i drift får de fleste andre norske festivaler til å finne frem suttekluten.

Norge er langstrakt land, noe som også har sin innvirkning på kulturlandskapet. Nærmest hvert eneste tettsted har noe de mener er unikt, både hva gjelder dialekt, livsstil og andre kulturelle uttrykk. Likevel er det mange som mener at når det kommer til musikk, så vil det som er av kvalitet enten vokse fram, eller etterhvert ende opp i Oslo. Men, er det egentlig sånn? I håp om å få en litt annerledes opplevelse lot jeg Øya være Øya, og pakket sekken for å dra på festival i Finnmark og hjembyen min, Vadsø.

Etter en flytur på vel fire timer, med mellomlandinger i Kirkenes, Vardø og Berlevåg var det deilig å omsider rusle over rullebanen på flyplassen i den lille bygda Kiby rett øst for Vadsø. Det første du legger øynene på er den mektige Varangerfjorden. På en klar dag som dette kan du også skimte fjellrekken på sørsiden av fjorden og muligens også en bit av Russland i horisonten. Vadsø er ikke spesielt stort, det bor om lag seks tusen mennesker i kommunen, med cirka tusen mindre enn det innen for bygrensene. Befolkningstallet øker i midlertidig betraktelig under festivaluken, og det har tidligere vært spekulert i at det reelle befolkningstallet denne uken ligger en plass rundt ti tusen. En såpass dramatisk økning sier en del om festivalen, og hvilken posisjon den har bygd seg opp til gjennom årene. Varangerfestivalen har selv kategorisert seg som en jazzfestival. Det er nok grunnlag for en slik betegnelse, spesielt historisk sett, men en gløtt på programmet fra de senere årene viser ganske tydelig at breddepublikummet også har blitt en viktig prioritet. Årets program er intet unntak fra denne oppskriften med artister som varierer fra Daniel Herskedal trio, via Mari Boine og Lisa Ekdahl til nyere internasjonale pop suksesser som Nico og Vinz og P3 favorittene Onkel P og De Fjerne Slektningene. Ingen av disse er artister som frekventerer Evig Lyttars sider spesielt ofte, men i dette spennet finner vi mye interessant som for eksempel hardcore-gutta Lüt fra Tromsø, Instrumental rock med Tiny Fingers fra Israel, Morricone inspirert blues med Plow fra Oslo og elektronisk pop av Isák. Jeg er spesielt interessert i det jeg ikke får andre steder og stryker derfor ut en del på programmet og stiller siktet inn på det lokale, særegne bookinger, bestillingsverk og ikke minst totalopplevelsen.

Festivalen smelles i gang med den tradisjonelle åpningskonserten Northern Soul. Dette konseptet er festivalens flaggskip som hvert år presenterer et bestillingsverk laget spesielt for anledningen. I år er det finnmarkingen Petter Carlsen i samarbeid med Rein Film som har fått den ærefulle oppgaven - en avgjørelse festivalstyret skal ha honnør for. Med i overkant av en time med musikk komponert spesielt for denne anledningen er det en imponerende festivalåpning på mange måter. For det første kan jeg hake av en annerledes opplevelse med det samme; denne opplevelsen er per definisjon unik for akkurat denne timen, på akkurat denne scenen og akkurat denne festivalen. Man kan føles seg privilegert av mindre. For det andre er konserten en ren nytelse. Carlsen har med seg sine vante medmusikanter. Perkusjonist, kompjuterist og altmuligmann Vetle Holte, trommis Aleksander Kostopoulos og gitarist Kristian Olstad. Sammen produserer de et imponerende lydbilde som svinger fra det lavmælte og knitrete, til full pupp og episke landskap. Sistnevnte er det som gir de største høydepunktene. Når bandet gir fullt øs og festivalens egne blandakor (som består av om lag 20 personer fra Norge og Russland) gjør sitt for å etablere følelsen av at samtlige kroppshår har bestemt seg for å forlate kroppen umiddelbart. Tematikken i forestillingen underbygges også via video levert av Aleksander Olai Korsnes og Rein Film, og tar utgangspunkt i Carlsens karriere. Til å begynne med føles dette noe navlebeskuende, men gjenkjennelsesfaktoren i historier om drømmer og usikkerheter gjør at dette inntrykket vaskes vekk underveis. Totalt sett er dette en mektig åpning, og når artisten etter endt konsert attpåtil blir overrasket med festivalens utviklingsstipend på firehundretusen kroner, da er det kult å kunne være tilstede.

Vargangerfestivalen er en klubbfestival og konsertene arrangeres på forskjellige scener rundt om i byen. I tillegg har festivalen også et hjerte i form av et meget romslig festivaltelt midt i sentrum. Her er det alltid gratis inngang og flere konserter på både dag og kveld. Teltet er stedet hvor du kan treffe folk, ta en pils og få med deg både røverhistorier og gode konserter. Ved flere anledninger var jeg så heldig å havne i en situasjon hvor jeg fikk begge samtidig. Som for eksempel da Oslobandet Plow spilte sin sjarmerende krysning av Tom Waits og Enio Morricone, mens en lettere bedugget gammel kjenning for full hals fortalte meg en historie fra et legendarisk nachspiel. Uten å si for mye kan jeg meddele at sentrale elementer i historien var; sauna, brennevin, en kortstokk og en hel del penger. Det er kanskje ikke god konsertetikette å skravle under konserter, men en minneverdig opplevelse ble det likevel. Musikken og folkelivet smeltet sammen, og gav en av disse opplevelsene som du bare ikke kan verken forutse eller gjenskape. Plow gjør forøvrig et godt inntrykk. Publikum vokser betraktelig underveis, og tvinger til slutt fram et lite ekstranummer med underholdende bastard blues. Enda en opplevelse hukes av i blokka.

Teltet skulle vise seg å ha mange gode konserter i løpet av festivalen. Her så jeg Lüt fremføre sin populær-core på fortreffelig vis. Dog med en selvtillit som nesten kunne virke å være litt i det meste laget for det lokale publikummet. Dette la likevel ingen demper for verken undertegnede eller rekken med blodfans som sto helt fremst å lagde fest. Jeg fikk og meg med et solid sett av de lokale grønsjrockerne i Whateverland, som så ut til å virkelig sette pris på muligheten til å spille for et fullsatt telt. Det er på ingen måte nytt eller banebrytende det disse gutta holder på med, men det er et gjennomarbeidet materiale med fengende låter framført med smittsom innlevelse. Vardøbandet The Heelclickers leverte rockabilly med en saftig Motorhead-cover og skapte god stemning hos rockerne som var der for anledningen. Den største overraskelsen i teltet skulle i midlertidig vise seg å komme i form av elektronika. Om noen hadde fortalt meg at jeg skulle like settet til Isák så mye før konserten var i gang ville jeg nok brutt ut i latter! I stedet kan jeg ikke annet enn å konstatere at denne hypen er ekte, og at jeg krysser fingrene for at Isák når så langt som overhode mulig. Det er noe utrolig engasjerende over de enkle melodiene i kombinasjon med heftige livetrommer og den samiske innpakningen. Det er heller ingen ulempe at vokalist Ella Marie Hætta Isaksen er en eksplosjon av en frontkvinne med en ustanselig og direkte energi. En bekjent av meg ønsket å avskrive det hele som billig EDM på samisk, jeg er helt uenig. Det er definitivt dansemusikk, men det er mer der enn billig EDM.

Festivalens musikalske høydepunkt kom for meg i midlertidig ganske overraskende fra Israel, og det atmosfæriske postrock bandet Tiny Fingers. Kooperativet, Vadsøs helårs kulturscene, var noe slunkent besøkt til denne konserten. Det var synd, for dette burde flere fått med seg. Med prog- og jazzstrukturer som rammeverk blander Israelerne alt fra nu-metal til trip-pop, dub og svære atmosfæriske partier. Tankene er innom 90-tallsstorheter som Massive Attack og Tricky, men det hele er pakket inn i en instrumental post rock-setting som føles langt mer moderne. På papiret kan alt dette se ganske kvalmende ut, men det fungerte til gangs! Mye av årsaken til akkurat det ligger nok i at bandet innehar svært kompetente musikere, som er sin dynamikk bevist, og som viser en overbevisende evne til å ta publikum med på reise. Ved hjelp av deilig krydder som utstrakt effektbruk og rytmiske krumspring holdt de spenningen i luften i et jerngrep. For et band, og for en overraskelse! Visstnok var dette deres første konsert i Norge, jeg håper på flere og noterer atter et flott øyeblikk i blokka.

Etter å ha tuslet rundt på Varangerfestivalen i fire dager sitter jeg igjen med så mye mer enn bare konsertopplevelser. Totalopplevelsen er det som fester seg best. Det er det øyeblikket hvor jeg gikk en tur på kaia for å trekke luft, og fikk gjenoppleve en klassisk blodrød Finnmarks-sol legge refleksjoner av båter og fiskebruk utover vannet. Det er menneskene og alle historiene. Jeg ser folk som ellers bruker store deler av året til å krangle på internett samles over en skål og en klapp på skulderen. Jeg befinner meg plutselig på en overraskelsesfest for paret som selv overrasket alle med uanmeldt giftemål midt i festivalen. Og jeg ser eierskap og stolthet. Vadsø er en by som så mange andre byer i distriktene. Selv om befolkningstallet har vært relativt stabilt lenge, så lurer fraflytningsmonsteret i skyggen. Den varslede fylkessammenslåingen skaper usikkerhet, byen ligger langt fra sentrale strøk og det enkelte tror er begivenhetenes sentrum. Det er derfor det er så viktig med festival her, det er ikke bare underholdning, det er utvikling av samfunn, næringsliv og kultur. Det skaper identitet, kompetanse og stolthet. Varangerfestivalen er dette ansvaret bevisst. Det er tydelig gjennom de mange egenproduksjonene. Bestillingsverket Northern Soul med Petter Carlsen og Rein Film er et godt eksempel. Festivalen kunne lett ha bestilt dette av artister fra sentrale strøk med større kommersielt varemerke. Men, hvorfor i all verden skal de det når det ligger så store kvaliteter innad i fylket? Det handler om å gi annerkjennelse, å være bevist egne kvaliteter, og å bygge opp bransjekompetanse og morgensdagens hovedattraksjoner. Det er imponerende å se mobiliseringen i lokalsamfunnet, og hva de får til. Det er nettopp dette som gir en ekstra dimensjon når du er på festival hundrevis av mil fra hovedstaden. Du er ikke der bare for å bli underholdt. Du er en del av noe som er større en deg selv. Jeg sier ikke at dette ikke også er tilfelle på øya eller andre steder, men du kjenner mer på det her. Festivalens samfunnsfunksjon kryper inn under huden på deg. Fest og moro er ikke bare fest og moro lenger, det blir mer givende. Det er viktig at vi samles, skaper og opplever sammen. Ved å legge til rette både for de dypt musikkinteresserte, barnefamiliene, de kunstinteresserte og de som bare er ute etter en fest, lager Varangerfestivalen en viktig møteplass hvor behov dekkes, minner skapes og idéer tenner sine første glør. Det har betydning langt utenover uke 32, og det er også det jeg har mest av i bagasjen når jeg setter meg på flyet tilbake til Oslo og det angivelige ”begivenhetenes sentrum”.

-Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen