Så kaviarskivene hagler - Brut Boogaloo
Tilbake på midten av 2000-tallet var det nesten umulig å gå på festival i Norge uten å få med seg en liten overdose scandirock. Disse bandene som så tilbake til klassisk rock fra storhetstiden og gjorde sitt aller beste for å lage tidløse låter for de største anledningene. Roadie-looken med dongerijakke og halvlangt sort hår som stakk ut av en sliten skyggelue var det som gjaldt, og skulle du først åpne kjeften om musikk hadde du bare med å like Gluecifer. Det var under disse forholdene Brut Boogaloo slapp sine første skiver. Med en merkverdig evne til å hente akkurat nok inspirasjon fra 70-tallets helter, og samtidig legge fokus på god tidløs låtskriving fikk bandet vind i seilene og markerte seg raskt i Norge og Skandinavia. Etter andre utgivelse ble det omsider stille fra bandet, og tredjeplaten uteble. Inntil nå. Åtte år senere er Brut Boogaloo tilbake med sitt nye album Strike III, utgitt på Mother Likes It Records (Firetop Mountain, Yodude/Heybro).
At klassisk rock ennå er ledesnoren er klart allerede fra åpningssporet ”King Of Crap”. Komplett med en intro marinert i røkelse og vokalen dynket i reverb dundrer skiva i vei med et vanvittig driv. ”I’m back on the horse again” synger vokalist Henning Solvang. På selvkommenterende vis klinger strofen helt tilbake til Phil Lynott, og konstaterer umiddelbart for alle med ører at, joda, gutta er tilbake i byen! Energinivået er upåklagelig også på første singel ”Afterglow”. En fest-låt av dimensjoner, med et deilig relativt raskt tempo og en groove som gjør det umulig å sitte stille. Det er da vitterlig heller ikke meningen, budskapet er klart; du skal da bevege deg mann, rive deg løs fra alle lenker, sole deg i din egen spotlight å være fri!
Med et verktøysskrin fullt med 70-tallets mange rockevarianter kunne Strike III gått i mange retninger. Likevel markerer ikke Brut Boogaloo seg bemerkelsesverdig verken den ene eller den andre veien. Misforstå meg rett, det flørtes med progrock og psykedelia ved flere anledninger. Hovedfokuset er likevel alltid på låtene, melodiene og de sterke refrengene. Nettopp denne evnen til å kjenne, og ikke minst dyrke, sine egne styrker er det som kanskje er mest imponerende med Brut Boogaloo anno 2017. Jeg ser for meg at en del ”darlings” har blitt drept underveis i skriveprosessen, og det har platen virkelig hatt godt av. Jeg skulle i midlertidig ønske at bandet hadde tatt det hakket lenger på siste låten ”One For All”. Det ligger et uforløst potensiale for en skikkelig powerballade i dette bandet som jeg så gjerne skulle sett i full blomst. Men, det får være til neste gang. Når gutta har fått akklimatisert seg og skjønner at det er lov å være svulstig i disse tider, du trenger ikke være ironisk en gang.
Jeg kjenner innimellom litt på en snikende duft av akademia, stasjonsvogn og brødskive med kaviar. En odør mange norske band mer eller mindre ufrivillig får hengende etter seg etter noen år i gamet. Om lukten blir for sterk kan den ødelegge rockemagien og trekke en hver stakkarslig lytter tilbake til en rutinepreget hverdag. Men denne champagnedansen blåser så godt fra seg at både brødskiver og stasjonsvogn tar kvelden under trykket. Igjen sitter jeg med friheten til å kjenne kinnskjegget omfavne øretelefonene mens den ene halvliteren etter den andre gror rakt ut av håndflaten. For en fest!
Brut Boogaloo har med Strike III laget en skive som oser av fokus, kunnskap og spilleglede. Ti spor som gjør at jeg blir bitter når jeg tenker på at festivalsesongen er så godt som over. Samtidig vet jeg at sol, øl og gode tider er tilgjengelig på platespilleren når jeg måtte ønske det, da kan høsten bare komme.
8/10 TRYNER!
-Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen